Ringens regissør regisserer igjen

Det meldes av Peter Jackson skal filme Hobbiten likevel. Næmmen. Han og New Line som var sånn uvenner.

For å gjøre det skikkelig, skal han sannelig lage to filmer av boken.

Nå tilstår Deerstalker gladelig å være blant de som er nøttete nok til å mene at noe av beskjæringen i Ringens Herre gikk ut over historien. (Hvor vanskelig er det egentlig å spille litt dramatisk musikk og erklære "Seventeen years later!"?)

Men nøtt eller ikke nøtt, den øreklaffede skjønner fortsatt ikke hvordan Jackson skal strekke Hobbiten til to filmer. Skal de være vedlig korte? Skal scnenene dra-a-a-a-a-a-a-a-s ut? Skal historien, eh, påskjæres? En kjekk liten tvist for å få med Legolas?

Whatever. Jeg tror jeg gleder meg. Litt.

Det lurer jeg på

Vi satt der og ventet på barne-TV, smådrontene og jeg, og plutselig gikk det opp for meg at de spiller musikk under nyheter for døve. Musikk som godt kunne vært i bakgrunnen på en film der nakne tyskere dasket mot hverandre. Og de spiller den veldig lavt.

Hvorfor spiller de den? Og hvorfor så lavt? For ikke å forstyrre de døve?

Gruelig trist historie

Dagbladet bringer i dag en hjerteskjærende historie om stakkars latinamerikanske gjengmedlemmer som har problemer med å gli inn i samfunnet, bare fordi de har ansiktet fullt av tatoveringer. Den hadde om mulig vært enda mer hjerteskjærende hvis de ønsket å gli inn i samfunnet for å bli nyttige borgere, heller enn for å stjele det de kan komme over, men det er like fullt gruelig trist med sånne gruelig triste historier.

Ian memoriam

Deerstalker teller blant sine venner flere som anser "politisk korrekt" som skjellsord. Skulle noen av dere føle dere skikkelig politisk ukorrekt, kan dere gå hit og skrive noen minneord for Ian Smith.

Hva skjedde så?

Damian Thompsons udmerkede blog Holy Smoke, har de siste månedene i all hovedsak vært viet Pavens frislipp av messen på latin og hvordan den liberale del av den katolske kirke i Storbritania har forholdt seg til det. Det er interessant nok, men ikke helt mitt kar med røkelse.

Nå har han imidlertid lagt ut en interessant sak om en BBC-journalist som har fortalt en uskyldig (og heller umorsom) vits som antydet at Gillian Gibbons, læreren med den sudanesiske teddybjørnen vet dere, har en hund som heter Muhammed. Noen er, ikke overraskende, krenket.

Saken er interessant nok, og jeg er enig med Thompson i at BBC burde legge av seg den servile holdningen til sytende muslimer (og som de kan syte), men det som virkelig fanget min interesse er et spørmsål i en av kommentarene: Hva skjedde med teddybjørnen Muhammed?

En bjørn ved navn ...

Noen saker kan ikke parafraseres. Eller siteres litt fra. De må stjeles. I sin helhet. Denne, stjålet fra The Chap, er en slik sak:

A bear has been thrown into solitary confinement at Paddington Green police station, after being found at Paddington railway station with a label attached to his duffel coat naming him as "Mohammed". The label also proclaimed his origins as "Darkest Sudan".

Under British appeasement to Sharia Law, it is illegal to leave bears unattended at railway stations. It is also illegal to name them Mohammed, Jesus, Buddha, Satan or any other name deemed ridiculous for a bear. The law clearly states that all bears must be named things like Baloo, Rupert or Huggy.

A spokesman for the Association of Shouty Moslems shouted: "Everything about this bear is an offense to Islam, from his duffel coat and battered sou wester to his quaint little suitcase and his penchant for marmalade sandwiches. But most of all his name, which is only allowed for Sudanese schoolchildren and half the male Moslem population. The bear must either change his name to something more suitable, such as Pooh, or die."

Mohammed was said to be "confused" at being hurled into solitary confinement, and was concerned as to when he might be given some marmalade. "This would never happen back home in Darkest Sudan," he said to his lawyer. "I only came here for the excellent railway services and the famous British tolerance."

Rettferdig? Ja jøss

Finsk rett har benådet Juha Valjakkala, som i 1988 henrettet en familie på tre i Nord-Sverige. "Det var deilig å våkne i dag. Beslutningen var bra og rettferdig," uttaler han til Aftonbladet.

Det er muligens greit nok at Valjakkala slipper ut (skjønt jeg ville ha ønsket meg en forvaringsording hvis jeg var finne), men rettferdig? Det er nesten kvalmt nok til at han burde sone tyve år til. Pføy.

Den lille forskjellen

Bare 49 % av Venezuelas befolkning ville ha Hugo Chávez som president til 2050. Close, but no cuban cigar ...

Sett fra en chesterfield

Det stunder mot desember, Reisen til julestjernen (med ny, svinaktig lekker scenografi) er sett, de første julegavene er handlet og i dag har jeg og Dodofruen inntatt vår årlige førjulslunsj på Bristol. Livet kunne vært verre.

Altfor mange av Oslos innbyggere vet ikke hvilken skatt vi har i Bibliotekbaren og Vinterhaven på Bristol. Måtte det fortsette slik. Det er vanskelig nok å få bord der som det er ...

Anse dette som en ordre

Fredag reklamerte vi her i selskapet for Show of Hands doble samle-CD. Lørdag tikket følgende melding fra Steve Knightley, duoens primære låtskriver, inn og ødela humøret mitt:

"On Friday afternoon my wife and I were told that our son Jack has contracted Acute lymphoblastic leukaemia. This is a life threatening but often curable cancer. Clare and Jack will be travelling today to Bristol to begin an intensive round of tests and treatment. For the near future I will be looking after our two youngest children. Today is Jack's 6th birthday. I'm sure we are in your thoughts."

Resultatet er at de må legge om planene for turneen i anledning utgivelsen. Så fremt arrangørene tillater det, vil Phil Beer og Miranda Sykes, damen som gjør at de i praksis er en trio, turnere uten Steve.

For et band som i hovedsak lever at konsertinntekter, vil dette uansett bety reelle tap. Min første oppfordring som meg på denne bloggen, er derfor at dere gjør dere selv en tjeneste og kjøper en CD eller tre med verdens beste engelske folkrockduo fra Devon, og at dere gjør det via nettsiden deres, slik at mest mulig penger tilfaller bandet. Jeg har tidligere bestilt derfra flere ganger og de leverer både raskt og sikkert.

Og noen av dere vet nå hva dere vil få til jul ...

Programerklæring

Som Drontens tre-fire faste lesere nok har merket, har aktivitetsnivået ikke vært så mye å skryte av her i selskapet den siste tiden. Grunnene til det er flere, ikke minst at noen av oss har lagt ned en god del arbeid i å hjelpe vår venn Arnfinn Pettersen med hans blog Den Tvilsomme Humanist. (Som dere selvsagt leser jevnlig ...)

Det er også andre grunner, ikke minst en smule usikkerhet på hva som er selskapets oppgave i tider som disse. Vi er etter lengre intern diskusjon kommet frem til at det, i det vi nå nærmer oss tre hundre poster på omlag like mange dager, er på tide med en liten revolusjon.

Til nå har det (som noen av dere har påpekt, ikke sant KB?) vært noe uklart hvem som uttaler seg til enhver tid. I hovedsak er det Deerstalker som fører pennen, men størstedelen av tiden på vegne av selskapet. Tidvis uttaler Dronten seg selv. I de tilfellene er postene å anse som de offisielle meningene til Norsk selskap til drontens fremme.

Tidvis er postene ført i pennen av noen av de andre som utgjør staben er i selskapet, særlig Dodologen, Onkel A, Mr. Flappy og Selveste Dronten. Av publiseringstekniske årsaker er imidlertid disse blitt postet av Deerstalker og skribentene selv er forblitt anonyme.

Dette vil vi nå endre en smule på. Det betyr blant annet at vi i fremtiden vil bryte med det som til nå har vært det nærmeste vi er kommet et dogme: Forbudet mot ordet "jeg" og ulike former av dette.

I fremtiden vil det bli slik at det er Deerstalker som uttaler seg, så fremt det ikke eksplisitt fremgår at det er noen andre som fører pennen. Uttalelser på vegne av selskapet vil bli annonsert som det. Dette vil med andre ord bli å anse som Deerstalkers blog, med tidvise innslag av kolleger, venner og kjente.

Det innebærer nødvendigvis at Deerstalker preferanser hva angår litteratur, kunst, politikk, filosofi og denslags vil bli tydeligere. Det vil også innebæere (tror vi) en viss dreining i retning av mer kulturstoff enn tidligere. Men sikkert er det ikke. Blogger blir som kjent til mens de skrives ...

We need roots

Deerstalker har ved flere anledninger reklamert for Show of Hands, verdens beste engelske folkrockduo fra Devon. De som fortsatt ikke har tatt til dere budskapet, har nå mulighet til å anskaffe Roots, en dobbel samle-CD, for en latterlig lav sum. Det burde dere gjøre.

For den velkledde ...

Her i selskapet må vi innrømme at vi ikke er så overbegeistret over ideen om å se Hilary Clinton tilbake i Det hvite hus. Derfor har vi, selv om vi nok ikke er fullt så reaksjonære, moret oss en smule over den, eh, litt konservative t-skjortelangeren Those Shirts' anti-Hilary-kolleksjon. T-skjorten over er ubetalelig. (Skjønt den kan bli din for atten dollar pluss porto. De sender verden over ...)

Vi er også veldig svake for slagordet "President Clinton 2: This time with pants".

Londonium i storm

Kriminallitteratur på sitt beste handler like ofte om steder som om mennesker. Ian Rankins Rebus-bøker er et udmerket eksempel på det, hvor Edinburgh er muligens viktigere enn John Rebus selv. (Hvilket vi mistenker vil vise seg, når Rebus nå er i ferd med å legge opp.)

Det kanskje beste eksempelet på fenomenet er John Watsons Sherlock Holmes-fortellinger. Her er et sitat fra novellen The Five Orange Pips, som illustrerer poenget til fulle:

It was in the latter days of September, and the equinoctial gales had set in with exceptional violence. All day the wind had screamed and the rain had beaten against the windows, so that even here in the heart of great, hand-made London we were forced to raise our minds for the instant from the routine of life and to recognize the presence of those great elemental forces which shriek at mankind through the bars of his civilization, like untamed beasts in a cage.

Sherlock Everywhere

The Baker Street Blog, Scott Montys sherlockianske blog, er blant Deerstalkers faste stoppesteder i kyberrommet og en av de beste nettsider viet mannen som aldri brukte en deerstalker. Monty er også mannen bak podcasten I Hear of Sherlock Everywhere. Og selv om radio og radiosubstitutter ikke helt er den øreklaffedes tekopp, må han, etter å ha smakt på en episode, tilstå å ha lyst på en kopp til ...

Blod, blod, blod!

I Bergen i morgen, tirsdag, og ingen idé om hva dere skal bruke tiden til? Se innom Absalong og hør vår venn Arnfinn Pettersen (aka Den Tvilsomme Humanist) foredra om vampyri og andre blodige gleder. Det blir nok noe å sette tenna i ...

Fra det ene til det andre

To poster tilbake nevnte vi en musikk-CD viet glam og hårete metall. Nærmere lesning av infosidene i tilhørende magasin, avdekket det som antagelig må være musikkhistoriens mest dramatiske navneskifte. Blant trudeluttene er en trivelig sak med bandet Cuddly Toys. Som begynte karrieren som Raped ...

Beatrix i boks

Deerstalker var når sant skal sies usikker på om finansene tillot å opprettholde medlemskapet i det venerable Folio Society. Men når tilbudet ramlet inn om Beatrix Potters samlede for ingen kroner, bare han anskaffet fire av selskapets skjønnheter, var han ute av stand til å motstå kallet.

De av dere som ikke kjenner selskapet, kan lese denne artikkelen hos Daily Telegraph. Og hvis dere fortsatt kan stå imot, vel så er dere laget av sterkere materiale enn den øreklaffede. Men så er dere heller ikke snart eiere av selskapets utgave av Chestertons dikt.

Hår, hår, hår

Vi her i selskapet, utdødde som noen av oss er, har en forkjærlighet for fortapte, forskrudde og fjollete fenomener. Derfor har vi en svakhet for god, gammeldags hårmetall. Akkurat nå klinger denslags høylytt i våre lokaler.

Siste nummer av det ellers ikke veldig festlige bladet Classic Rock inkluderte nemlig CDen Trash Glam 2.0. Og ut strømmer band som The Poodles, Y&T, Lillian Axe (bildet) og Hell'n'Diesel fra høyttalerne. For ikke si det helt akseptable bandet med det fantastiske navnet Drugdealer Cheerleader ...

En plass til Knut

Vår venn Den Tvilsomme Humanist har et forslag til hvordan man skal skaffe en plass til Knut Hamsun, som vi slutter oss helhjertet til:

"Man tar Oslos kjipeste plass, Arne Garborgs Plass, beliggende delvis nede under bakken foran Deichmanske biliotek. Man gir Garborg en anstendig plass et annet sted i byen.

Og så døper man den Landssviker Hamsuns plass."

Om å pisse på kjempers skuldre

At Philip Pullman ikke liker C.S. Lewis' Narnia-bøker, har de fleste som er interessert i den slags nok fått med seg. I et intervju med MTV fremkommer det at hans kritikk som forventet er av ideologisk art. Mer interessant er det at han ikke har stort til overs for Tolkien heller. Dronten siterer:

"Pullman liked "Lord of the Rings" when he first read it as a teen ("We were all out pretending to be Gandalf"), but after thinking about it more recently, he doesn't feel it's as engaging as it could have been. "For Tolkien, the Catholic, the Church had the answers, the Church was the source of all truth, so 'Lord of the Rings' does not touch those big deep questions," Pullman said. "The 'Narnia' books are fundamentally more serious than 'Lord of the Rings,' which I take to be a trivial book."

For Pullman, ateisten, koker det hele ned til religion. Og har man et annet religiøst ståsted en ham, ligger man tydeligvis dårlig an. Ham om det. Mer deprimerende er det å se en fremtredende fantasy-forfattere som kjenner sin Tolkien så dårlig. Han må ha lest Ringenes Herre dårlig hvis han ikke fant funderinger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. Temaer som også har dyp rot i Tolkiens øvrige forfatterskap.

Tolkien var sant nok en dypt troende katolikk og religionen var utvilsomt en avgjørende byggesten i hans forfatterskap, men det betyr ikke at svarene derfor er gitt. Snarere tvert imot. I motsetning til hva Pullman synes å tro, innebærer sjelden en dyp tro at man anser seg for å besitte noen fasit.

Pullman på sin side fremstår som både pompøs og overfladisk. Og hans "deep questions", hvis det er det han driver med i His Dark Materials (som visstnok er bøker om"the necessity of growing up"), er oppriktig talt ganske grunne. Vi skal visstnok ikke tro at noe er ondt fordi andre sier at det er det, vi bør være åpne for at vi blir manipulert og vi må tenke selv, ikke bare godta andres svar. Hm, og vi som trodde 60-tallet var over ...

Gjeeeeeeeesp ...

Det er noe særskilt fascinerende ved å se gamle venner nedverdige seg selv for penger. Vi siterer Alex Iversen, nåtildags informasjonsbearbeider i TV2, som Deerstalker tok noen øl med den gang nittitallet ennå var ungt:

– Vi har ikke sensurert noe av innholdet i programmet. Enkelte vil nok oppfatte programmet som litt på grensen, men dette er godt innenfor det som TV 2 kan vise. Det er også viktig å minne om at «De syv dødssyndene» også kan forståes som et innlegg i den religionskritiske debatten.

(Via Dekodet)

Slå, slå ikke

– Koranen sier ikke at menn har rett til å banke sine koner, sier eksstatsministerfrue/ledende menneskerettighetsjurist Cherie Blair.
– Nja, det kommer an på hvilken oversettelse du opererer med det, sier Damian Thompson, og presenterer listen.

Ja takk!

John D. Rateliffes The History of the Hobbit, i to bind, er nå ute i en kjekk liten boks. Sammen med en utgave av boken, selvsagt. Det hele er anmeldt her.

Kan man leve uten? Idiotisk spørsmål. Selvfølgelig kan man ikke det.

I disse monstertider

Carl I. Hagen har erklært at FrPs ja til EU ved siste folkeavstemning er hans største politiske tabbe. Og mens Brüssels menn og kvinner gjør hva de kan for å lure konstitusjonen inn bakveien, vet vi her i selskapet ikke helt hva vi skal mene. Vel er demokrati oppskrytt, men litt kan være kjekt å ha. Og tegningen er, eh, lånt fra TimesOnline.

(Slåss)kamp om historien

Det var visst ikke udelt begeistring over at paven i dag helliggjorde 498 prester og nonner drept under den spanske borgerkrigen. Hvilket betyr at de er på god vei til å bli helgener. Ja, slagsmål ble det visst.

Og her i selskapet har vi en viss forståelse for protestene, tatt i betraktning den katolske kirkes rolle under Franco-regimet (og for den saks skyld i spansk historie generelt). På den annen side er det verdt å huske på at de aller fleste av de 498 ble drept ganske enkelt fordi de var hva de var.

Republikanske sympatisører av i dag har rett i at Vatikanet bør ta et oppgjør med kirkens sterke støtte til Franco. På den anne side bør de minne seg selv på at deres side ikke nettopp var noen engler de heller.

Rolling down the road

I serien reaksjonære katolikker med poetisk teft, er turen nok en gang kommet til selveste Gilbert, den uforlignelige G.K. Chesterton, med en meditasjon over den engelske folkesjel.

The Rolling English Road
Before the Roman came to Rye or out to Severn strode,
The rolling English drunkard made the rolling English road.
A reeling road, a rolling road, that rambles round the shire,
And after him the parson ran, the sexton and the squire;
A merry road, a mazy road, and such as we did tread
The night we went to Birmingham by way of Beachy Head.

I knew no harm of Bonaparte and plenty of the Squire,
And for to fight the Frenchman I did not much desire;
But I did bash their baggonets because they came arrayed
To straighten out the crooked road an English drunkard made,
Where you and I went down the lane with ale-mugs in our hands,
The night we went to Glastonbury by way of Goodwin Sands.

His sins they were forgiven him; or why do flowers run
Behind him; and the hedges all strengthening in the sun?
The wild thing went from left to right and knew not which was which,
But the wild rose was above him when they found him in the ditch.
God pardon us, nor harden us; we did not see so clear
The night we went to Bannockburn by way of Brighton Pier.

My friends, we will not go again or ape an ancient rage,
Or stretch the folly of our youth to be the shame of age,
But walk with clearer eyes and ears this path that wandereth,
And see undrugged in evening light the decent inn of death;
For there is good news yet to hear and fine things to be seen,
Before we go to Paradise by way of Kensal Green.

Dakar liten

Eks-statsråd Karita ex-Orheim nå-bare-Bekkemellem beklager seg over maktkulturen i Arbeiderpartiet i Bla-bla.

Det er alltid fascinerende å se grenseløs (om enn muligens påtatt) naivitet i aksjon, men Karita ex-osvs syting over at Ap, av alle partier, har en noen-har-snakket-med-hverandre-kultur, er mest av alt pinlig. Og hun har aldri gjort den slags, selvsagt. Ikke rart hun måtte gå.

Men det gir oss her i selskapet anledning til noe vi helt glemte da det skjedde: Å godte oss over at Bekkemellem, dronning av tvungen likestilling, var den som måtte gå når Jensusen skulle ha en innvandrerstatsråd på plass. Hjelpe og trøste så festlig ...

Virker ikke? Pytt sann

Det later til at norske myndigheter kaster bort store summer på å støtte utviklingen av HIV-medisin som ikke bare ikke virker, men øker smitterisikoen. I UD lar man ikke det gå ut over humøret:

"Dette prosjektet har vi tro på, selv om vi vet om risikoen. Prosjektet er en unik innsats for å utvikle et produkt som medisinindustrien ikke vil gjøre, sier Norges aids-ambassadør Sigrunn Møgedal i UD."

Her i selskapet har vi stor forståelse for at man må trå til med noen kroner når den slemme, slemme, slemme medisinindustrien ikke vil. Og så lenge intensjonene er de beste, er det vel ikke så farlig om det virker eller ikke, er det det da?

Om å slamre med dører

Her i selskapet strever vi nåtildags litt med å hjelpe vår gode venn Arnfinn Pettersen med hans blog Den Tvilsomme Humanist. Derfor skjer ting langsommere enn det burde i de utdøddes rike. Men, men, slikt skjer. Og i mellomtiden kan dere verdsette et stykke lærdom fra den lærde Hilaire Bellocs penn:

Rebecca
Who Slammed Doors For Fun And Perished Miserably

A trick that everyone abhors
In little girls is slamming doors.
A wealthy banker's little daughter
Who lived in Palace Green, Bayswater
(By name Rebecca Offendort),
Was given to this furious sport.

She would deliberately go
And slam the door like billy-o!
To make her uncle Jacob start.
She was not really bad at heart,
But only rather rude and wild;
She was an aggravating child...

It happened that a marble bust
Of Abraham was standing just
Above the door this little lamb
Had carefully prepared to slam,
And down it came! It knocked her flat!
It laid her out! She looked like that.

Her funeral sermon (which was long
And followed by a sacred song)
Mentioned her virtues, it is true,
But dwelt upon her vices too,
And showed the deadful end of one
Who goes and slams the door for fun.

The children who were brought to hear
The awful tale from far and near
Were much impressed, and inly swore
They never more would slam the door,
– As often they had done before.

The Sound of Silence

The Hills er muligens Alive with The Sound of Music, men ikke i Vermont, der Werner von Trapp bodde den siste delen av sitt liv.

Werner, som kom til verden 21. desember 1915 og sang tenor i familien von Trapps musikalske ensamble tilbake på 40- og 50-tallet, nynnet seg ut av tiden 11. oktober. TimesOnline har viet ham en nekrolog.

Den gode Werner dro dog ikke uten å etteralte seg nye forkjempere for det glade ompa. Fire av hans barnebarn holder det gående som The von Trapp Children ...

Kjettersk angst og beven

Øystein Sørensen har nettopp gjort ferdig sitt foredrag om det skjendige Illuminati på Kjettersk kjeller og det synes klart at noen har sammensverget seg og forsøkt å innvadere kjelleren. Den Store Vokter av Den Inderlige Inngang, Dork Lord Kokos, melder om at omlag tyve ble avvist. Tilfeldig? Slett ikke. Hvis ikke ville vi alle vært døde.

Regjeringskaballeri

Vi her i selskapet kan umulig være de eneste som er tilbøyelig til å ane potensialet for et snev av ironi i at den første statsråden "med innvandrerbakgrunn" hertillands, sist var i medias søkelys på grunn av et litt uryddig forhold til lovverket?

Skeptikeren Damian Thompson

Flittige lesere av Drontens sider (ja, dere tre) vil vite at vi her i selskapet har en forkjærlighet for Holy Smoke, Damian Thompsons udmerkede blog, tilknyttet Daily Telegraph. Thompson (som den øreklaffede har intervjuet en gang i tiden) er, ved siden av å være del av lederskribentteamet i Telegraph, editor-in-chief (hvilket skulle gjøre ham til noe i retning av sjefsredaktør) for The Catholic Herald, "Britains leading catholic newspaper," som ikke er kjent for å være utpreget radikal.

I tillegg til å være konservativ og katolikk, er Thompson også skeptiker (hvilket noen sikkert vil mene er en selvmotsigelse, men livet er kort og konsistens er oppskrytt). På nyåret kommer han med en bok, med tittelen Counterknowledge, med den friske undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History.

I den sammenheng har han, sammen med noen medskeptikere, lansert nettsiden (strengt tatt en blog den også) Counterknowledge.com. Den øreklaffede ble først oppmerksom på den i dag (ettersom Thompson reklamerte for den på Holy Smoke), men den ser riktig lovende ut. Og vel har den øreklaffede sans for en og annen konservativ katolikk, men det er vederkvegende å se Thompson omtale den katolske kirkes motstand mot kondombruk for å begrense HIV-spredning, som "barking mad, in my opinion".

Gore og kyberrommet

Astrid Meland er det næremeste jeg kommer en favorittjournalist i Dagbladet. Hun er den eneste der i huset som kjenner igjen en god sak når den har bitt seg fast i nesetippen hennes. Her har hun skrevet en lang artikkel for å oppklare hva Al Gore egentlig sa om hvorvidt det var han som skapte/lagde/tok initiativet til internett eller ikke.

Artikkelen er grei nok (og hun forblir en smule kritisk mot Mr. Goredom), men er det ikke påtagelig at Dagbladet legger mye energi i å vise at Gore ikke er så dum som mange hevder, mens norske journalistere er villig til å selge sine journalistiske sjeler for å vise at George Bush er dummere enn han er?

Her i selskapet har vi i grunnen bare en kommentar: Tipper!

Sjokkerende

En god venn har gjort meg oppmerksom på følgende sjokkerende sak, som representerer rasisme på sitt mest opprørende. Vær sjokkert! Vær veldig sjokkert ... Hva skjer egentlig med verden?

En hyllest til Jack

I disse tider, hvor en vond barndom er et hedersmerke og helter skal befinne seg i grusen nedenfor pidestallene, er det vederkvegende å oppdage de sjeldne unntak fra regelen. En riktig vakker liten sak som er kommet oss for øye de siste dagene, er Douglas Greshams hyllest til sin stefar, C.S. Lewis. Den er med dette anbefalt.

We're so very gored ...

Den øreklaffede har sagt det i årevis, men gjentar det gjerne: Hvorfor George Bush d.y. er amerikansk president? Fordi alternativet i sin tid var Al Gore.

Nå har som kjent en norsk komité gitt ham en pris. Det er fint for'n. Og det skal komiteen ha: Denne gang gav de den i det minste ikke til en miljøverner som mener aids er den hvite manns våpen for å utrydde afrikanerne.

Neste gang gir de den kanskje til og med til en person som har gjort noe for å gjøre seg fortjent til den, utover "å filme ein powerpointpresentasjon," for å sitere min venn, den gale mullahen.

Selveste Taki

Etter å ha abonnert på The Spectator i årevis, fikk den øreklaffede aldri rotet seg til å melde adresseendring til dem etter å ha oppgradert seg selv på boligfronten i våres. Og han må tilstå ikke å ha savnet bladet. Allerede før oppgraderingen, begynte bunkene av uleste blader å bli et irritasjonsmoment.

Grunnene til mangelen på savn er antagelig flere. Blant annet at Deerstalker med tiden er blitt litt lei av de finere detaljer i engelsk politikk, sett gjennom konservative briller. Men først og fremst var er nok grunnen den langsomme, men sikre forkjedligseringen av bladet som fulgte Matthew D'Anconas inntreden i redaktørstolen.

Selvsagt er det ikke lett å følge en skikkelse som Boris Johnson (måtte han bli ordfører i London, det blir garantert en morsommere by), men D'Ancona prøvert ikke en gang. I stedet gikk bladet (og går sikkert fortsatt) i en stadig mer "livsstilsorientert" og traust retning. Det ble rett og slett kjedelig.

Men det er ikke til å nekte for at det er sider ved bladet den øreklaffede savner. Ikke minst den ukentlige dosen av Taki, høyrepressens mest vidunderlig reaksjonære mann, ridderen av den ondsinnede karakteristikk og hevede pjolter – og høyresidens utvilsomt største hater av Bush-administrasjonen. Derfor er gleden stor over oppdagelsen av webmagasinet Taki's Top Drawer, redigert av drukkenbolten selv.

Følgende sitat, fra en artikkel av John Zmirak, setter tonen: "As the Bush administration, with the full-throat support of an unhinged media, whips up the public for a looming war with Iran, a sober citizen's thoughts run naturally to the Apocalypse. One's next thought, inevitably, is of absinthe."

"I covet your skull"

"You interest me very much, Mr. Holmes. I had hardly expected so dolichocephalic a skull or such well-marked supra-orbital development. Would you have any objection to my running my finger along your parietal fissure? A cast of your skull, sir, until the original is available, would be an ornament to any anthropological museum. It is not my intention to be fulsome, but I confess that I covet your skull."

Dr. Mortimer, i Watsons The Hound of the Baskervilles, første kapittel.

Forfulgt ned i kjelleren

Føler De dem forfulgt? Kan det være det uhyggelige Illuminati som er ute efter Dem?

Torsdag 18. oktober vil Øystein Sørensen, professor i historie ved Oslos universitet, foredra på Kjettersk kjeller. Han vil forsøke å forlede tilhørerne til å tro at Illuminati ble lagt ned i det attende århundre og at all den kunnskap om disse skjendige forbrytere som er dokumentert av høystærede forskere de siste århundrene kun er en såkalt konspirasjonsteori.

De vet selvsagt bedre, men se nå for all del innom kjelleren og få med Dem professoren spre sine skjendige løgner.

NM i konspirasjonsteorier skal disse kjetterne visstnok også avholde. Fryktelige mennesker ...

Det kommer dessuten noen ulver. De er sikkert plantet ut i Norges frie natur av noen av disse skjeggete miljøvernerne. Hva skjer egentlig med verden?

Et kvart tusen, nå igjen

En liten bille i systemet (noen upubliserte utksat som hadde sneket seg med i regnskapet), forledet den øreklaffede til å tro at Dronten passerte et kvart tusen poster for noen poster siden. Det stemte ikke. Billen er tatt hånd om, og nå stemmer det. Dette er Drontens kvart tusende post. Dodofruen har alt gratulert.

And off goes Mr. Toad

`No!' he said, a little sullenly, but stoutly; `I'm NOT sorry. And it wasn't folly at all! It was simply glorious!'

`What?' cried the Badger, greatly scandalised. `You backsliding animal, didn't you tell me just now, in there––––'

`Oh, yes, yes, in THERE,' said Toad impatiently. `I'd have said anything in THERE. You're so eloquent, dear Badger, and so moving, and so convincing, and put all your points so frightfully well – you can do what you like with me in THERE, and you know it. But I've been searching my mind since, and going over things in it, and I find that I'm not a bit sorry or repentant really, so it's no earthly good saying I am; now, is it?'

`Then you don't promise,' said the Badger, `never to touch a motor-car again?'

`Certainly not!' replied Toad emphatically. `On the contrary, I faithfully promise that the very first motor-car I see, poop- poop! off I go in it!'

(Illustrasjon av Michael Hague)

Kvinner, menn og gode, gamle Gilbert

Deerstalker leser Stephen R.L. Clarks G.K. Chesterton: Thinking Backword, Looking Forward. Det er en mildt kuriøs blanding av filosofi, science fiction og chestertoniana – et slags forsøk på filosofisk analyse av Chestertons politiske holdninger slik de fremkommer i den delen av hans forfatterskap som en kreativ sjel kan klassifisere som SF.

Deerstalker er kun halvveis, så han kan ikke gi noen endelig oppsummering av hvor god den er.

Men sitatene ... Herre, for noen sitater. Den øreklaffede, som er en godt gift mann og som på ingen måte vil innestå for innholdet i følgende sitat, falt ikke desto mindre pladask for det:

"Every woman has to find out that her husband is a selfish beast, because every man is a selfish beast by the standard of a woman. [...] Every man has to find out that his wife is cross – that is to say, sensitive to the point of madness: for every woman is mad by the masculine standard."

Et høyst nebbete jubileum

Med dette runder Dronten et kvart tusen poster på sin ringe blog. I selskapets korridorer feires det med te og dannet konversasjon.

Anledningen er passende for å redegjøre for resultatene av Drontens livsviktige avstemning over spørsmålet "Hvor nebbete en fugl?".

Svarene fordelte seg som følger (og vi ser selvsagt glatt bort fra at det samlede stemmetall var på hele tretten):

Meget: 46 %
En hel del: 38 %
Noe: 7 %
Slett ikke: 7 %

Hva kan man så lese ut av dette i en sådan jubileumsstund? Høyst sannsynlig en hel del. Vi skal tenke over det når teen er drukket. Våre mange lesere er også velkomne til å fremlegge sine tolkninger.

Og tilbake igjen

Den øreklaffede er klar i sin dom: Polen er et farlig sted å være, de prøver å spise deg i hjel. Men for en måte å dø på ...

Deerstalker har ikke desto mindre vendt tilbake fra Gdynia (og dens nabobyer: Gdank og Gdsopot). For hvem skulle ellers ta seg av Dronten, forpjusket og utdødd som den er?

Dog ser den, i motsetning til den polske ørna, ikke ut som den har vært kjørt en halvtime i tørketrommel ...

(Og, ja, den øreklaffede må tilstå at Polen har vært til skade for humoren hans. Men han kjøpte seg en fin hatt.)

Ut i Den Vide Verden

I morgen flakser den øreklaffede og Dodofruen avsted til Polen, for å gifte bort Onkel D til en sjarmant polsk pike med særegen smak i menn. Det er derfor mye som tyder på at det kan bli taust her i selskapet noen dager fremover.

Valgdeltagelse

Dronten gjør med dette oppmerksom på at det kun er kort tid igjen til å gjøre sin stemme hørt i det meget avgjørende spørsmålet "Hvor nebbete en fugl?". Stemmen kan avleveres et stykke ned i den nebbetes høyremarg. Og husk: Det er viktigere å mene noe enn å ha rett! (Men viktigst er det selvsagt at man ikke er hvit, middelaldrende mann.)

Høyere vokser haugen

Times' nettsider videreformidler en anmeldelse fra TLS av Diana Pavlac Glyers The Company they keep. C. S. Lewis and J. R. R. Tolkien as writers in community. Og Deerstalker, som aldri var særlig begeistret for Humphrey Carpenters The Inklings (som strengt tatt bare er en utvidet, og ikke veldig god, biografi om Lewis), har innsett at haugen av bøker som må leses kommer til å vokse litt til ...

En underlig kopp te

Deerstalker har av en eller annen grunn fått en uforklarlig dragning mot psykdedelia og gammel prog den siste tiden. Det må være noe i teen. Uansett, et lite råd til alle Drontens trofaste lesere: Gakk ut og kjøp siste nummer av Mojo.

Lydsamlingen In Search of Syd som følger med har gitt den øreklaffede megen glede den siste uken. Glitrende bidrag fra The Bevis Frond, Gong, Kevin Ayers, Wooden Shjips, Bonzo Dog Doo-Dah Band (som vovver på bildet), med mye mer. Og det er kun en liten spasertur unna. (De har det til og med på Deerstalkers lokale Meny.)

Dakar Kristin

Her i selskapet nærer vi ikke den store sympati for Kristin Halvorsen og partiet hennes. Normal menneskelig empati har vi dog – til tross for at noen av oss er utdødde fugler. Vi kan derfor forstå at det ikke har vært så lett å være a'Kristin i det siste.

Nå har hun imidlertid fornærmet Frederic Hauge tilstrekkelig til at han ikke vil snakke med henne. Det må da være noe ... ?

Sympati med de lavere klasser, rett illustrert

Ettersom Dronten, lat som den er, ikke tok seg bryet med å finne en tilstrekkelig egnet illustrasjon til det lille utdraget fra The Wind in the Willows som den gledet sine lesere med for noen poster siden, og ettersom Deerstalker snublet over de tilsynelatende nye sidene til The Kenneth Grahame Society, og ettersom vi er i det illustrative hjørnet her i selskapet i dag, bringer vi her Arthur Rackhams illustrasjon til episoden.

Once I was a real turtle

Forrige post var illustrert med John Tenniels fremstilling av situasjonen. Tenniel er den originale Alice-illustratøren, men Dronten foretrekker, her som ellers, Arthur Rackhams illustrasjoner.

Over ser vi Rackhams variant – og en variant må det sannelig sies å være. Det er liten tvil om at han må ha hatt Tenniels illustrasjoner for hånden. Men om det er en variant, er det også en berikelse. Som med alt Rackham tok i.

Really you are very dull!

`Once,' said the Mock Turtle at last, with a deep sigh, `I was a real Turtle.'

These words were followed by a very long silence, broken only by an occasional exclamation of `Hjckrrh!' from the Gryphon, and the constant heavy sobbing of the Mock Turtle. Alice was very nearly getting up and saying, `Thank you, sir, for your interesting story,' but she could not help thinking there must be more to come, so she sat still and said nothing.

`When we were little,' the Mock Turtle went on at last, more calmly, though still sobbing a little now and then, `we went to school in the sea. The master was an old Turtle – we used to call him Tortoise –'

`Why did you call him Tortoise, if he wasn't one?' Alice asked.

`We called him Tortoise because he taught us,' said the Mock Turtle angrily: `really you are very dull!'

Sympati med de lavere klasser

One morning the girl was very thoughtful, and answered at random, and did not seem to Toad to be paying proper attention to his witty sayings and sparkling comments.

`Toad,' she said presently, `just listen, please. I have an aunt who is a washerwoman.'

`There, there,' said Toad, graciously and affably, `never mind; think no more about it. I have several aunts who ought to be washerwomen.'

En tvilsom humanist er løssluppen

De snille og godtroende menneskene i Fri tanke, Human-Etisk Forbunds medlemsorgan, har sluppet Drontens og Deerstalkers gode venn Arnfinn Pettersen løs med sin egen blog: Den Tvilsomme Humanist. Resultatet så langt virker lovende, men de av oss som kjenner mannen spør oss selv: Vet de egentlig hva de har gjort?

Knut, hatet og volden

Knut Storberget vil at hatvold skal gi strengere straff enn annen vold, melder NTB (og dermed store deler av norsk presse, i tilnærmet likelydende ordelag). Betyr dette at man for hatvold ikke bare vil få en skjennepreken, men en kraftig skjennepreken?

Hunky mormonere

Dronten har skrevet så meget negativt om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige den siste tiden, at han har funnet tiden inne for å, eh, balansere bildet. Holy Smoke, et av Drontens faste stoppesteder i kyberrommet, har gjort den nebbete oppmerksom på mormonsexposed.com, hvor man kan se “hunky young men of faith” informere om sitt oppdrag for kirken.

Klikk på den enkelte misjonær, dra pekeren over den utvalgte og se hvor hunky man kan være for Joseph Smith toppløs. Og du kan selvsagt støtte saken og kjøpe kalenderen. Uhu!

The bats of Lacock Abbey

Dronten anbefaler på det flagreste en fascinerende flaggermusvideo hos Guardian. Det er alltid søtt når noe så til de grader lever opp til stereoypene om seg selv.

(Takk til Eirik og Knut, som begge pekte Dronten i nogenlunde riktig retning.)

Tilbake fra de utdødde

Litt nede i Drontens høyremarg, ligger en enslig lenke under tittelen "Dronter på nett". Den leder til The Dodo Blog og har det siste halvåret båret tilskriften "for tiden utdødd". Et raskt tastetrykk har imidlertid avdekket at Dodo-bloggen er tilbake fra de utdødde, med et vel av nye bilder – og stadig like nebbete. Avlegg den et besøk.

Den store kjellermassakren

Siden Dronten er i massakre-modus: I dag er det altså Kjettersk kjeller, hvor den høystærede Jan Ingar Thon skal foredra om Mountain Meadows-massakren, mormonene og andre sprø nøtter fra Amerikas Forente Staters sprøeste religiøse nøttepose. (Og den første som spør om det blir sprøtt, får kokos. Sprø, selvfølgelig.)

Åstedet er som vanlig kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien og dørene åpner 19.00.

Unnskyldning fra LDS. På sett og vis

Jeg har i en tidligere post mer enn antydet at LDS (aka mormonerkirken) ville snike seg veldig stille forbi gårsdagens 150-årsdag for Mountain Meadows-massakren. Når alt kommer til alt har de så langt gjort hva de har kunnet for å benekte sin deltagelse. Jeg må ta mine ord tilbake: I går gikk LDS til det skritt å utstede en unnskyldning for massakren og å beklage til paiute-indianerne, som de har pleid å gi skylden.

Dronten siterer freidig fra Desert Morning News (Hva? Leser dere den ikke daglig?):

"CEDAR CITY — The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints issued a long-awaited apology today for the massacre of an immigrant wagon train by local church members 150 years ago in southwestern Utah.

Elder Henry B. Eyring of the Quorum of the Twelve read the church's statement on assignment from the church's governing First Presidency during a memorial ceremony at the grave site of some of the massacre victims at Mountain Meadows, about 35 miles northwest of St. George. The statement also places blame for the Sept. 11, 1857, massacre on the local church leaders at the time and church members who followed their orders to murder some 120 unarmed men, women and children.

"We express profound regret for the massacre carried out in this valley 150 years ago today, and for the undue and untold suffering experienced by the victims then and by their relatives to the present time," Elder Eyring said.

"A separate expression of regret is owed the Paiute people who have unjustly borne for too long the principal blame for what occurred during the massacre," he said. "Although the extent of their involvement is disputed, it is believed they would not have participated without the direction and stimulus provided by local church leaders and members."

Dette er forsåvidt greit og langt bedre enn noen hadde forventet fra LDS. Men så bringes historieforskningen på banen. Og da går det galt.

Elder Eyring said that research by church historians, who are writing a book about the massacre that is to be published next year, found that church President Brigham Young's message "conveying the will and intent ... not to interfere with the immigrants arrived too late."

The research also found that the "responsibility for the massacre lies with the local leaders of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints in the regions near Mountain Meadows who also held civic and military positions and with members of the church acting under their direction."

LDS problem er at de i 150 år har nektet hardnakket for sin deltagelse i massakren og kun skyldt på lokale elementer, som John D. Lee, som ble henrettet ved skyting for sin innsats. Metodene kirken har brukt for å tåkelegge sitt ansvar, har vært av en art som ganske enkelt gjør at "church historians" ikke fremstår som særlig tillitvekkende. Det er selvsagt mulig de har rett, men strengt tatt sier de ikke annet enn LDS har sagt hele tiden: At kirken som sådan ikke hadde noe ansvar og at i den grad mormonere deltok, så var det lokale elementer helt utenfor kirkens kontroll.

At voldelige mennesker i en voldelig tid begår voldelige handlinger er ingen nyhet. (Selv om det i dette tilfellet dreier seg om et særlig alvorlig og avskylig overgrep.) Og LDS ble utvilsomt behandlet meget lite pent av datidens myndigheter. Det er historie og tilhører historieforskningen. Det er LDS' fornektelse av historien og deres aktive motarbeidelse av forskningen som er den alvorligste anklagen i denne sammenheng. Det er den som hefter ved kirken i dag, ikke hva dens forgjengere eventuelt gjorde for 150 år siden. Og det er den som gjør dem til lillebrødrene til Holocaust-fornekterne og til tyrkernes skammelige benektelse av folkemordet på Armenerne.

Og dermed fremstår denne unnskyldningen som lite annet enn taktiske disponeringer for å kvitte seg med et selvpåført stigma og hjelpe Mitt Romney til Det hvite hus. Det eneste LDS kan gjøre for å renvaske seg, ikke for ansvaret for massakren, men for anklagen om konsekvent å motarbeide forskning som har kunnet implisere dem, er å slippe til uavhengige forskere, gi dem alle nødvendige midler og love aldri mer å underslå beviser og for eksempel mure dem inne i monumenter.

150 år siden Mountain Meadows-massakren

Det er i dag 150 år siden Mountain Meadows-massakren, hvor 120 ubevæpnede nybyggere ble massakrert av mormonere. Jesu Kristi Kirke osv. har brukt ettertiden på skamløst å gjøre hva de har kunnet for å skjule sannheten. Den dag i dag motarbeides alle som forsøker å avdekke hva som skjedde. Det er kanskje ikke helt på høyde med Holocaust-benektelse og tyrkernes tøvete forsøk på å benekte folkemordet på armenerne, men du verden som det ligner.

Jan Ingar Thon har en utmerket artikkel om massakren på ABCnyheter i dag. På torsdag skal han foredra om den på Kjettersk kjeller. Og der regner Deerstalker med å se sine kjære lesere.

Bye bye, dino

Utdødd som den er, har Dronten dyp sympati med dinosaurene. Men mens Dronten vet hvorfor den døde ut (de hersens nederlenderne og de forbaskede eggspisene grisene deres. Og, ja, det var en dårlig idé å legge eggene rett på bakken, men det hadde gått utmerket leeenge) er det som kjent uklart hvorfor dinoene dro.

Hittil har Dronten holdt en knapp på Gary Larsons teori om røyking, men nå har den store tenker og uforlignelige billedkunstner Jack Chick endelig forklart det hele på en (selv til ham å være) usedvanlig krystallklar måte. Uimotsigelig.

(Via Respectful Insolence.)

Dakar profeten

For å motvirke de verste konsekvensene av de fryktelige krenkelsene mot profeten i Sverige, skal Fredrik Reinfeldt møte en hel haug med ambassadører fra muslimske land. Dronten siterer fra Vårt Land:

Egypts ambassadør, Samah Mohamed Sotouhi, sier at ambassadørene har blitt enige om å overrekke den svenske statsministeren en liste med krav for en langsiktig løsning på Muhammed-krisen.

– Vi vil ha handling, ikke bare gode ord. Muslimene trenger beskyttelse av loven mot at profeten Muhammed skjendes, på samme måte som jøder og homoseksuelle har det.

[...] Ambassadørene mener at skoleundervisningen bør tilrettelegges slik at når elevene skal si sin mening, så skal det skje uten av noen blir såret eller krenket. En slik praksis må også inn i journalistutdannelsen. Videre krever ambassadørene at Sveriges parlament Riksdagen skal nedsette en komité som skal arbeide mot islamfobi."

Det skal bli interessant å se hvor langt de så aldeles gresselig tolerante svenskene kommer til å strekke seg. Dronten er plutselig enda litt gladere for at det er høyresiden som sitter med makten der borte ...

Alas, alas for England

Jevnlige besøk på Dekodet (noe dere andre også burde avlegge), har minnet Deerstalker om at han har viet så altfor lite tid til Chesterton. Hvilket er svært, svært urimelig, tatt i betraktning at Chestertorn er en gigant på feltet der Dronten kun har stukket inn en (utdødd) tåspiss. Uretten rettes herved bittelitt opp.

Deerstalker vil forøvrig på det sterkeste understreke at angjeldende dikt på ingen måte er valgt med tanke på for eksempel foregående post. Helt sikkert.

Elegy in a Country Churchyard
The men that worked for England
They have their graves at home:
And birds and bees of England
About the cross can roam.

But they that fought for England,
Following a falling star,
Alas, alas for England
They have their graves afar.

And they that rule in England,
In stately conclave met,
Alas, alas for England
They have no graves as yet.

Ikke stem på Deerstalker, del 2

Som en utdyping av Beate Gangås' angrep på det norske partisystemet, siterer Dronten fra Aftenposten:

– Hun driver politikk på skattebetalernes regning. Hvis det er valgkamp hun skal drive, får hun heller melde seg inn i et politisk parti og overlate ombudsjobben til andre, sier Tetzschner.

Beate Gangås mener Tetzschner bommer fullstendig.

– Det er meningsløst at Tetzschner krever min avgang. Han burde være glad for at jeg oppfordrer alle til å bruke stemmeseddelen sin og til å opplyse folk hvordan de bør bruke sin demokratiske rett til å påvirke, sier Beate Gangås.

Det er muligens bare Deerstalker som er en hvit, heteroseksuell mann – og derfor en trussel mot demokratiet – men sier det ikke veldig mye om Gangås (manglende) rolleforståelse at hun anser det hun driver med som "å opplyse folk om hvordan de bør bruke sin demokratiske rett til å påvirke"? Dette er ikke opplysning Gangås, det er politikk.

Det er ekstra søtt at Aftenposten har spadd opp et par venstrekneppede herrer som er sure på Gangås og gjerne vil bli valgt på grunn av sine evner og standpunkter. Nå må dere slutte opp'a tøyseguttene. Politikk er da vel ikke et spørsmål om hva folk mener ...

Smak, smakere, smakest

Dronten siterer en viss Didrik Søderlind på forskning.no:

"Filmkritikere liker kvalitet og raffinement, mens vanlige folk liker dustete underholdningsfilmer. Kanskje på tide å legge denne gamle klisjeen på hylla? For ny forskning tyder på at vanlige folk har god filmsmak de også, dersom de slipper reklamepresset."

Rent bortsett fra at forskernes metode, å se på "vanlige menneskers" filmomtaler på diverse nettsteder, virker absolutt loco (alt de har vist er vel hva slags smak filmnerdene har?), reiser den siterte ingressen et avgjørende spørsmål: Er ikke det å like dustete underholdningsfiler å ha filmsmak heller nå'a?

Vil ikke, vil ikke, vil ikke

Marianne Aulie vil ikke være TV3-klovn, vet Dagbladets analoge utgave å melde. Hun er ikke med i programmet Sangstjerner "... for å drite meg ut. Jeg tar det veldig seriøst."

"Marianne Aulie vil ikke være klovn." Det er noe med den setningen som ikke helt stemmer. Undres hva ...

Ikke stem på Deerstalker

Beate Gangås, vårt ærede likestillingsombud, tar til orde for at velgerne bør gi sin stemme til sånne som henne, altså lesbiske kvinner, heller enn til sånne som Deerstalker, som er så uheldig å være heteroseksuell mann (til alt overmål med utdannelse, uten funksjonshemninger, bosatt i en by og med langt bedre klessmak enn Gangås). St. Karitas av arbeidsfolkets parti er selvsagt enig med henne.

Deerstalker er litt overrasket, ettersom han ikke trodde det var likestillingsombudets oppgave å mene noe om utøvelsen av vårt representative demokrati, men så feil kan man altså ta. (Den øreklaffede vil forøvrig påpeke at han ikke står på valg noe sted og at overskriften som sådan er villedende. Men stemmer du i bydel Grünerløkken, oppfordres du med dette til å donere et kryss til Venstres bydelskandidatkandidat, den høystærede Pål Kristian Moen.)

Deerstalker skal senere i dag avsted til Rådhuset for å avgi sin stemme, med all sannsynlighet til partiet Høyre. Og det han egentlig lurer på er: Er det slik at Gangås gjerne vil at han skal sette et ekstra kryss ved sjarmtrollet Toril Fiskerstrand?

150 år siden USAs første terroraksjon

11. september er det 150 år siden de hersens mormonene, antagelig på ordre fra Brigham Young selv, massakrerte 120 uskyldige nybyggere ved Mountain Meadows. Av en eller annen grunn mistenker Deerstalker at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige kommer til å glemme å markere denne begivenheten.

Spørsmålet er: Burde noen ta på seg jobben med å minne dem på det? Og gjerne gjøre almuen oppmerksom på den skammelige historiefornektelsen de bedriver ...

Ubetalelig!

Den sentrale Høyre-ideolog Lene Alexandra er fornærmet på Vi Menn, fordi de har trykket bilder av hennes mye omtalte fremre deler, melder VGs analoge utgave.

Husk: To vote, to vote, to vote is OK! Fniiiiiiiis.

Fabelaktige overskrifter 4

– Barnedåp er en demonisk løgn fra helvetes avgrunn

Rett nok er det et sitat fra en sprøtting i en av det sydlige Norges sprøttnere menigheter, men denne overskriften fra Vårt Land er ikke desto mindre overkvalifisert til denne serien.

Det er ikke ofte en ser noe lignende i for eksempel VG ...

Høstløv

John Everett Millais' maleri Autumn Leaves er muligens Deerstalkers favoritt blant hans bilder og et av de mest fantastiske høstbilder noensinne malt. Det ble tili 1855-1856 og henger i Manchesters imponerende kunstmuseum (hvis de ikke har stuet det bort på et lager).

Maleriet spiller på motsetningen mellom de unge pikenes skjønnhet og høstløvets påminnelse om at alt ungt og vakkert blir gammelt og dør. (Hvis det da ikke dør før den tid ...)

Bildet er visstnok inspirert av et besøk hos Tennyson i 1854 og av Tennysons dikt The Princess, hvorfra følgende linjer er hentet :

Tears, idle tears, I know not what they mean.
Tears from the depth of some divine despair
Rise in the heart, and gather to the eyes,
In looking on the happy Autumn-fields,
And thinking on the days that are no more.

Én ting slår dog Deerstalker hver gang han ser det, også den gang han så originalen: Hva er det med den venstre hånden til den eldste av pikene, den som ser ut som en demonklo?

Imaginær Rex

Samtale om imaginær trussel ved Sognsvann:

Barn 1: "Det er en Brontosaurus Rex."

Barn 2 (tilfedigvis Deerstalkers eldste): "Neeeei, det er en Dinosaurus Rex!"

Blogosfæren beriket

Det har ofte slått Dronten at det norsk blogosfære mangler, er en kristen, skeptisk, fantaysorientert, tegnseserieelskende progrock-blog. Og endelig er den her: Ønsk Dekodet velkommen til kyberrommet alle sammen!

BAD har lenge antydet eskapader i den retning og nå er han altså i gang. Kjenner vi her i selskapet ham rett, betyr det mange og lange poster om temaer vi finner overmåte interessante. (Bortsett fra progrocken, selvsagt.)

Nei vel?

En av ambulansesjåførene fra Sofienbergparken har en fortid i Boot Boys, melder VG. Det stiller unektelig sykehusdirektør Tove Strands uttalelse "Jeg kjenner de to erfarne medarbeiderne, og det er ingenting i deres historie som tilsier at det skal ligge rasisme bakom" i et litt merkelig lys.

Høst

Så er den da altså endelig her, høsten. Sommeren, med sine varme, tørre gleder er passert (et ganske annet sted) og den beste av årstider er i ferd med å trykke oss inn i sin avkjølende favn. (Våtere kan den neppe bli.) Da er tiden inne for litt poesi, nærmere bestemt en leksjon i de flyktige gleders forbannelse, ved en mann som burde vite hva han snakket om, John Keats.

In Drear-nighted December
In drear-nighted December,
Too happy, happy tree,
Thy branches ne'er remember
Their green felicity:
The north cannot undo them
With a sleety whistle through them;
Nor frozen thawings glue them
From budding at the prime.

In drear-nighted December,
Too happy, happy brook,
Thy bubblings ne'er remember
Apollo's summer look;
But with a sweet forgetting,
They stay their crystal fretting,
Never, never petting
About the frozen time.

Ah! would 'twere so with many
A gentle girl and boy!
But were there ever any
Writhed not at passed joy?
The feel of not to feel it,
When there is none to heal it
Nor numbed sense to steel it,
Was never said in rhyme.

The batty ones

Norsk selskap til drontens fremme har etter hvert passert gode 200 poster i kyberrommet. Dette er tilfredsstillene, men det er fortsatt langt igjen til verdensherredømme.

Ettersom norsk er et lite egnet sprog for å oppnå denslags, har vi valgt å utvide. Vi har inngått samarbeid med beryktede The Batty Society og Deerstalker har motvillig tatt på seg rollen som deres engelskskrivende talsmann. Resultatet er ennå i støpeskjeen, men se gjerne innom.

Svar utbedes

Blogger, som holder Dronten med de blogosfæriske livsnødvendigheter, har introdusert en sånn kjekk liten sak til å avholde meningsmålinger.

Dronten stiller derfor det meget viktige spørsmålet "Hvor nebbete en fugl?" et stykke nede i høyremargen, og anmoder alle sine lesere om å TA STILLING. Husk: Det er bedre å ta feil, enn ikke å mene noe i det hele tatt.

Olympisk

Dronten har tidligere drevet reklame for The Chap Olympics, som gikk av stabelen i midten av juli. Men den har ikke vært sitt ansvar bevisst i å videreformidle informasjon om hvordan det hele artet seg. Det rettes herved opp:

Daily Telegraph bragte en interessant artikkel, med megen filosofering rundt chap-bevegelsen, som er høyst lesverdig. Og en egen side er viet ett hundre bilder av begivenhetene. Absolutt severdig.

En egen norsk delegasjon burde kanskje være på sin plass ved neste anledning?