mandag 23. juni 2008

Livets brennstoff

Menn og kvinner har ulike kaffevaner, fastslår Vårt land, under overskriften Menn drikker svart, kvinner cappuccino.

Og grunnlaget for denne påstanden er som følger:

Norske kvinner velger kaffe med melk i, mens menn drikker kaffen svart. Det kommer fram i en nordisk undersøkelse om kaffevaner på jobben, initiert av Nestlé Professional.

90 prosent av norske menn foretrekker kaffe uten melk. 20 prosent av kvinnene tynner ut kaffen med melk – da fortrinnsvis cappuccino.

En mild hoderysten er på sin plass. Og den er ikke forårsaket av min kruttsterke, sorte kaffe.

onsdag 18. juni 2008

Bunny, hippos, octopus, lions and the fishy one

Etter oppfordringer fra utallige dodofruer, følger her Københavns søteste bunny, etterfulgt av andre eksempler på byens dyreliv.





Alle bildene er tatt av undertegnede. Bruk dem gjerne, men det er hyggelig om du sier hvor de er fra. Digre, trykkbare versjoner finnes også, men da kan det tenkes at jeg blir grådig.

fredag 13. juni 2008

Møtte djevelen i København!

Tilbake fra Kongens stad, der små og store drontefugler gav seg turisttilværelsen i vold.

For min del var det definitive høydepunktet krabaten over (og kameraten hans). De er, slik overskriften antyder, noen riktige djevler. Tasmanske djevler, for å være presis. De eneste utenfor Australia.

Så jeg kan krysse av for "har sett tasmansk djevel" på listen over ting jeg må gjøre i løpet av livet. Snuskesøte var de ... (Men flodhestene sov og det eneste anstendige spisestedet i Zoo var stengt fordi elefanthuset skulle åpnes og Liberace ... nei, unnskyld, prins Henrik, kom på besøk.)

Ellers var Tivoli som alltid strålende, med den akkurat rette blandingen av tackiness og stil. Min frykt var stor da det gikk opp for oss at de hadde hippet opp Færgekroen. Men såvel service som mat var udmerket.

Rundetårn var rundt, Strøget var overfylt, gatene rundt var langt tommere og som alltid langt hyggeligere, lærerne streiket, Søstrene Grene bød på en masse juggel til nesten ingen penger, ølet var godt og servicen var, som den ofte er i Kongens stad, så som så.

Og selvsagt var Glyptoteket glypt, eller noe i den retning. Eldstemann syntes det var skummelt med mumier, for de kommer løpende etter en. Det har han sett på Scooby Doo.

Yngstemann var veldig, veldig skuffet over at de ikke var mummitroll ...

Og deres far var strålende fornøyd med at Glyptoteket hadde lånt inn fem bittesmå landskapsbilder av Constable. Kafeen var, som den alltid er, Københavns hyggeligste.

Av reiselektyre hadde jeg med meg annet bind om Blekingegadebanden, som jeg knapt fikk åpnet, og Tor Åge Bringsværd, Roger Pihl og Eilert Sundts kartzoologiske turistguide Det dyriske København. Den er fascinerende fjollete og strengt tatt et eneste langt malapropos. Men morsom.

Ordspillene er på mitt nivå. De går gatelangs rundt konturen av en andunge (en grim sådan) opptegnet i bygatene. Hvilket de omtaler som en kon-tur ...

Med et ferskt besøk i byen i bakhodet, er allikevel det morsomste betraktningen rundt dansker og språk, eller "... hvordan skandinaver så sørgelig ofte splittes av troen på et felles skandinavisk språk," som de formulerer det. De gjengir følgende samtale med en bardame:

"Davs og væ-bæ", sier hun og vi nikker vennlig tilbake.

"Vi har hørt at her kan man få ølet rett fra elefantens snabel", sier vi forventingsfullt.

"Jo, men så har det da også vært et usedvanlig smukt og skønt forårsvær den siste uge, sier hun kanskje, men akkurat det er vi faktisk alvorlig usikre på.

Dodofruen på sin side, mente det skjedde sjeldnere enn før at kelnere og denslags automatisk slo over på engelsk når vi tiltalte dem på norsk. Hun har rett, men jeg tror muligens det skyldtes at hun på sin side snakket veeeeeeeeelidig langsomt og veeeeeeeeeldig tyyyyyyydelig.

fredag 6. juni 2008

Om å gjøre seg vanskelig

– Ro deg ned, sier den andre damen.

– Jeg forsøker bare å forklare problemet, sier jeg.

– Det er ingen grunn til å heve stemmen, sier damen.

– Det virker slik, det virker ikke som det jeg sier blir hørt.

– Det hjelper ikke å heve stemmen.

– Nei vel, da tar vi det en gang til, litt lavere, sier jeg og forklarer, nok en gang, problemet.

Det hele begynte på Grünerløkken apotek, ti minutter over ni samme dag, hvor mannen bak disken finner ut at resepten min gikk ut i går. Og siden dette er et av Oslos virkelig stalinistapoteker, betyr det at jeg ikke får astmamedisinene mine. Siden jeg ikke har mer enn til i dag, får jeg en smule panikk og ringer fastlegen min. Alt går bra, jeg kan komme innom etter tolv og hente en resept.

Men etter tolv viser det seg at de ikke har registrert samtalen med meg, ikke har gitt legen min beskjed, ikke har noen resept til meg og at legen min er gått. Så da kan jeg ha det så godt, fastslår den lille, asiatisk utseende piken i ekspedisjonen.

Det er da vi starter vår lille runddans, der jeg forteller historien over og understreker at dette er medisiner jeg er avhengig av, mens hun forklarer meg at jeg ikke bare kan forvente å få en resept sånn på dagen, jeg får komme tilbake over helgen. Hvorpå jeg begynner forfra. Og det samme gjør hun.

Et sted rundt runde fem er det dame nummer to dukker opp, myndig gir meg beskjed om at det ikke er noen grunn til å heve stemmen, får høre historien og umiddelbart ordner opp. Ti minutter senere har jeg resepten min, sier "god helg" og tusler avsted.

Utover et generelt behov for å lufte litt sutring, har denne lille historien to former for moral. Den ene er at jeg må se til å skifte fastlege. Det er på tide. Min nåværende er blitt stadig verre. Fra det effektive og profesjonelle legesenteret jeg i sin tid valgte, er de blitt som historien over illustrerer.

Da jeg virkelig var syk for et par år siden, kunne jeg få time om en uke. To dager etter sendte legevakten meg rett til sengs. Hos dem. På isolat.

Den andre moralen er at dame nummer to tok feil. Det var nødvendig å heve stemmen. Det var det som gjorde at hun kom og ordnet opp. Jeg kunne vært snill gutt og gått derfra til en helg uten viktige medisiner. Eller jeg kunne heve stemmen og på den måten skjære gjennom den kafkaeske samtalen. Og få medisiner jeg faktisk trenger.

Det er en nyttig lærdom: Når byråkratiet vender sin egen udugelighet og sitt regelrytteri mot deg, er det klokeste å gjøre seg til et stort nok problem til at det er enklere for dem å ordne opp enn å la deg fortsette. Men særlig hyggelig er det ikke.

mandag 2. juni 2008

Samtale med ung mann

Ung mann (på fem år, med lillebror på slep): – Vi går ut for å redde verden.

Hans far: – OK, men ikke gå ut av haven .

søndag 1. juni 2008

Jakten på Bilbo

Jack Black nekter for at det er noe i ryktene om at han skal spille Bilbo i Hobbiten. Til det er det kun én ting å si: Fortsett med det Jack.

Andre navn som har vært trukket frem er Daniel Radclifffe (som er en god Harry Potter, men nei, vær så snill, pleeeeeeeease) og James McAvoy, som var en brukbar Faun i Løven, heksa og klesskapet og sikkert kunne vært en god kandidat, men har helt feil form. Ikke at det hindret dem sist de skulle velge en hobbit-hovedrolle.

Kunne vi aller nådigst få en protagonist som ikke ser ut som en tysk disco-kid denne gang?
 
Site Meter