fredag 2. november 2007

Om å pisse på kjempers skuldre

At Philip Pullman ikke liker C.S. Lewis' Narnia-bøker, har de fleste som er interessert i den slags nok fått med seg. I et intervju med MTV fremkommer det at hans kritikk som forventet er av ideologisk art. Mer interessant er det at han ikke har stort til overs for Tolkien heller. Dronten siterer:

"Pullman liked "Lord of the Rings" when he first read it as a teen ("We were all out pretending to be Gandalf"), but after thinking about it more recently, he doesn't feel it's as engaging as it could have been. "For Tolkien, the Catholic, the Church had the answers, the Church was the source of all truth, so 'Lord of the Rings' does not touch those big deep questions," Pullman said. "The 'Narnia' books are fundamentally more serious than 'Lord of the Rings,' which I take to be a trivial book."

For Pullman, ateisten, koker det hele ned til religion. Og har man et annet religiøst ståsted en ham, ligger man tydeligvis dårlig an. Ham om det. Mer deprimerende er det å se en fremtredende fantasy-forfattere som kjenner sin Tolkien dårlig. Han må ha lest Ringenes Herre dårlig hvis han ikke fant funderinger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. Temaer som også har dyp rot i Tolkiens øvrige forfatterskap.

Tolkien var sant nok en dypt troende katolikk og religionen var utvilsomt en avgjørende byggesten i hans forfatterskap, men det betyr ikke at svarene derfor er gitt. Snarere tvert imot. I motsetning til hva Pullman synes å tro, innebærer sjelden en dyp tro at man anser seg for å besitte noen fasit.

Pullman på sin side fremstår som både pompøs og overfladisk. Og hans "deep questions", hvis det er det han driver med i His Dark Materials (som visstnok er bøker om"the necessity of growing up"), er oppriktig talt ganske grunne. Vi skal visstnok ikke tro at noe er ondt fordi andre sier at det er det, vi bør være åpne for at vi blir manipulert og vi må tenke selv, ikke bare godta andres svar. Hm, og vi som trodde 60-tallet var over ...

9 kommentarer:

Martinbg sa...

Selv fikk jeg i sin tid for meg at China Mievilles Tolkienkritikk hadde noe for seg, men det er en stund siden nå, og jeg husker ikke så mye av hva han sa og hvorfor jeg var enig... (og det skal legges til at Mieville også har ideologiske baktanker, han er marxist og synes Tolkien skriver for pent om det bestående)

Men når jeg sammenligner Tolkien med en del annen fantastisk litteratur, opplever jeg at jeg kanskje blir mer grepet, men også mindre utfordret.

(Pullman liker jeg. Jeg synes Narnia-poengene hans er billige.)

Deerstalker sa...

Det kan vanskelig nektes for at Tolkien var heller konservativ. Tidvis, som i kunstsynet hans, var han direkte reaksjonær. Og som utdødd har Dronten en viss sympati med det.

Det er også "on record" utsagn fra hans side som indikerer at han ikke var noen stor demokrat. På den annen side falt disse i en diskusjon om den spanske borgerkrig, hvor den katolske kirkes skjebne var heller stygg. Og i valget mellom demokrati og kirke, var Tolkiens valg ganske sikkert kirken. (Lewis på sin side var demokrat. Han anså at et fallent menneske aldri ville kunne være en vis hersker.)

Tolkien utfordrer ikke på den måten mer teknologisk orientere eller samfunnskritiske fantastiske forfattere gjør det. (Han er ingen le Guin.) Utfordringen ligger heller i det å få grep på hans mytologi og det filosofiske grunnlaget for denne.

Samtidig ligger det en utfordring i det at man blir grepet. "Hvorfor griper dette meg?" er et spørsmål noen av oss her i selskapet har grepet oss selv (no pun intended) i å stille. Tolkien er en ubeskjemmet romantisk forfatter, og det er gjennom romansens effekter at han griper tak.

Og Tolkien er gripende. I motsetning til hva Pullman hevder, skriver han om noen av de største spørsmålene i menneskelivet, men han gjør det i fortellingens form, uten å predike.

Og han er samtidig en usedvanlig usentimental forfatter. Hvilket interessant nok preger all de store kristne fantastikerne, Tolkien, Chesterton, Lewis m. fl.

Avstanden til Pullman kunne vanskelig vært større. "His Dark Materials" er en velskrevet røverroman, men innslag av filosofisk traktat, men noen romanse er det ikke. Og alt hans dype innhold, at vi må vokse opp og ta virkeligheten på alvor, legge drømmene bak oss, osv., er i bunn og grunn fryktelig sentimentalt.

Slutten, hvor han skal være "modig" og styre unna en lykkelig ende, er i all sin selvtilfredshet mest av alt irriterende.

Som det fremgår, liker vi Pullman dårligere enn Martin. Men at Narnia-poengene hans er billige, slutter vi oss mer enn gjerne til.

Per CJ sa...

Selv syntes jeg at trilogien til Pullman var interessant som konsept, men falt litt av halvveis, og led meg igjennom siste bind (når det gjelder fantastisk litteratur er jeg dessuten med årene blitt mer og mer av en SF-leser og mindre av en fantasy-leser). Artig nok kunne han ha lært litt av Lewis hva gjelder å pakke inn budskapet.

Terry Pratchett vred på et gammelt fyndord og skrev engang på en nyhetsgruppe at han synes det er bra når en 16-åring synes Ringenes herre er verdenslitteraturens viktigste verk, men ikke fullt så bra når en 40-åring gjør det (noe som straks fikk en annen deltaker til å kommentere at han alltid hadde syntes noe tilsvarende om humoren til Pratchett...)

Selv leste jeg omigjen Ringenes herre for et par år siden, og selv om jeg da så noen vorter og skavanker jeg ikke hadde sett som tenåring (f.eks. fikk endel av naturskildringene meg til å tenke på Wessels ord om "den grønne Mark"), så så jeg også dybder jeg tidligere ikke hadde sett. Spesielt syntes jeg det var pussig at så mange angriper Tolkien for psykologien og personskildringene.

Ellers virker det som om mange forfattere har behov for å ta oppgjør med det som kom før (før Miéville og Pullman skrev jo Moorcock svært kritisk om Tolkien). Som leser er man kanskje heldigere: Vi kan jo lese såvel Miéville som Tolkien med stort utbytte.

abre sa...

Deerstalker (om Tolkien):
"Det er også "on record" utsagn fra hans side som indikerer at han ikke var noen stor demokrat."

Hmm. Dette overrasker meg. Jeg har alltid oppfattet ringen som et symbol på korrumperende makt. Selv Galadriel ville jo blitt en ond herskerinne, osv...

Deerstalker sa...

Ringen er et symbol (selve symbolet for noen av oss) på korrumperende makt. De vise, Galadriel, Gandalv og Faramir for å nevne de fremste, er fullt på det rene med det og lar seg ikke friste (selv om de blir fristet). Den eneste ringen ikke har noen makt over er Bombadil (og entene, mistenker jeg, men de får aldri muligheten til å bli fristet).

Tolkien er helt opplagt ikke tilhenger av tyrannisk makt. Men hvis valget stod mellom Franco og republikanerne, foretrakk han Franco. Hvilket han hadde felles med de fleste ledende intellektuelle katolikker i Storbritania i samtiden, som Waugh.

I motsetning til republikanernes tilhengere, var ikke katolikkene blinde for de uhyrlige overgrepene fra republikans hold, særlig mot den katolske kirke. (Men de hadde nok for lett for å tilgi de minst like uhyrlige overgrepene fra Franco-hold.)

Og det er viktig å huske på to ting. For det første at de ikke hadde sett hvilket middelmådig skrekkregime Francos Spania endte opp som. For det annet at det å foretrekke Franco fremfor republikanerne, ikke er det samme som å like Franco. Det kan like godt forstås som å velge det minste av to onder.

Utsagnet det dreier seg om falt i en diskusjon blant The Inklings om den spanske borgerkrig, en gang de hadde besøk at poeten og katolikken Roy Campbell, som kom direkte fra Spania.

(For Tolkiens og Lewis' utsagn om demokrati i denne sammenhen, se Carpenters "The Inklings", s. 191-192. For en bredere analyse av Tolkiens støtte til Franco, se Joseph Pearce' "Tolkien. Man and Myth", s. 71-76.)

Dette er så vidt vites det eneste eksempelet på antidemokratiske utsagn fra Tolkiens side. En gjetning, men en kvalifisert gjetning, tatt i betraktning hvordan forfatterskapet hans utviklet seg, er at Annen verdenskrig og Hitlers og Stalins skrekkregimer bidro til å utvikle hans syn på ondskapens natur og sammenhengen mellom terror og diktatur.

Og Sam ender når alt kommer til alt opp med å bli valgt til borgermester.

Per CJ sa...

Til abre, innlegg 5:

Det er vel også slik at det er forskjell på å mene at noen er mer skikket til å styre enn andre, og å være for f.eks. tyranni.

Ellers merker jeg, apropos ringen og slikt, nok litt forskjell mellom min tilnærming til verden og den Tolkien - og mange andre fantasy-forfattere - har hatt. Ikke det at jeg ikke kan akseptere premissene i et skjønnlitterært verk, og jeg forstår jo at i den verdenen kan man ikke ta ringen i bruk uten å bli i beste fall "Sauron light". Skjønt det er en teknikkfascinert gutt inni meg som allikevel sier: Kunne man ikke finne på et eller annet lurt? Jeg har også hatt litt problemer med orkene, kanskje man kunne ha dem i reservat e.l.?

Bjørn Are sa...

Jeg tror det er lett å feiloppfatte dette fordi vi lever noen tiår etter 30-tallet. Som Hjorteskygger sier er Tolkiens ytterst få uttalelser om Franco fra 30-tallet. og da om ett av to alternativer, før regimet fikk vist hva det stod for .I denen perioden levde republikanerne i skyggen av de ikke direkte menneslevennlige Sovjetkommunistene.

Tolkien la som kjent lite i mellom når det gjaldt Hitler som vist i brevvekslingen med tyske forleggere. Hans demokratiske og rimelig folkelige sinnelag skinner nok igjennom med at han (hvis jeg husker rett) støttet distributismen.

Martinbg sa...

Må være enig i at det at man blir grepet av en bok, i seg selv sier noe om boka.

Det er vel ellers nettopp det romantiske hos Tolkien som Miéville kritiserer, eller nærmere bestemt det han kaller det fortrøstningsfulle. Verden skal ikke romantiseres over, den skal forandres! (Miéville er også særlig lite glad i helteskikkelser.) Men, som sagt, politiske forskjeller. Hva han mente om Hitler, Franco og sånn vet dere som kjenner deres litteraturhistorie mer om enn meg. Men akkurat noen marxist har jeg ikke inntrykk av at Tolkien var.

Selv benytter jeg meg av Per CJs privilegium. Jeg liker og blir grepet av alle disse fire forfatterne, og mener at det i seg selv sier noe om dem. Når det gjelder evt. budskap er Tolkien langt den minst gjennomsiktige, såpass lite gjennomsiktig at jeg ikke helt har grep om det (bortsett fra vennskap, offer, romanse osv). Men Tolkien er også den av disse forfatterne som gjør meg minst urolig. Akkurat som det å bli grepet er mål på noe, er det å bli foruroliget et mål på noe annet.

Deerstalker sa...

Tolkien var absolutt ingen marxist, selv om han nok, som pastoralt anlagt konservativ katolikk, hadde en viss sympati for marxismens kapitalismekritikk. I den grad han hadde noe ønske om å forandre verden, var han en sann reaksjonær, som lengtet tilbake til en verden før industrialismens inntog. (Selv om Bjørn Are sikkert har rett i at han næret en viss sympati for distributismen.)

Og han var absolutt ingen nazist eller noe det er meningsfullt å kalle en fascist. Jeg tviler på om han i det hele tatt var et særlig politisk menneske. I den grad han var det, var han konservativ.

Jeg synes Martins poeng om betydningen av uro er interessant. Hos meg vekker Pullman ingen slik uro (med det forbehold at jeg forstår konseptet rett). Jeg finner ideene hans drøvtygde og billedbruken fryktelig tung på labben. Jeg er veldig enig med Per CJ i at bøkene begynner bra, men blir mer strevsomme etter hvert. Krigen mot gud er bare himmelropende tåpelig. (Pun intended.)

Det ene unntaket synes jeg er dødsriket hans, som er både originalt og, av alle ting, morsomt.

Tolkien vekker uro hos meg når jeg tar meg nok sammen til å ta idéverdenen hans på alvor. Særlig når jeg retter et kritisk fokus mot heltene hans. For det er viktig å huske at Tolkien også har en betydelig kritisk distanse til sine egne helter, som kommer tydelig frem i åpningen av "Hobbiten".

Det er lett å fordømme en skurk som Sarumann eller en fatalist som Denethor, men det er ellers nok av kritiske perspektiver i forhold til alvenes arroganse og livstretthet, dvergenes grådighet og materialisme og hobbitenes naivitet og selvgodhet. For ikke å snakke om menneskene ...

Tolkiens styrke er i mine øyne først og fremst persontegningene hans, og skikkelsene hans er alle feilbarlige og kritikkverdige, som det er å forvente i en fallen verden.

For å oppleve denne uroen i møtet med Tolkien, tror jeg det er avgjørende å ha i minnet at han selv oppfattet "Ringenes Herre" som en dypt katolsk bok. Det er med kristendommen som lesebriller at man kan oppleve den som noe annet enn en bok om kjekke helter som beseirer den absolutte ondskapen.

Tolkien blir tidvis anklaget for å ha en manikeisk ondskapsforståelse. (Altså at verden er en strid mellom det absolutt gode og det absolutt onde.) Det er en uforståelig påstand, tatt i betraktning at alle hans skikkelser nettopp baler med sin egen svakhet og sine egne fristelser. Det onde hos Tolkien, er først og fremst det som står i veien for at hans karakterer skal gjøre det gode. Og det er alltid dem selv.

Hva budskap angår, er Tolkien herlig ugjennomskinnelig. Det har alltid vært min fremste kritikk av Lewis' Narnia-bøker at de så tydelig er propaganda. Med årene har jeg tilgitt det, men de forblir i mine øyne en god divisjon under Tolkiens bøker.

Ellers er jeg aldeles enig med Pratchett i at man i en alder av førti (hvilket nærmer seg) bør ha andre favorittbøker enn "Ringenes Herre". Den er et av fantasylitteraturens mesterverker, men jeg er usikker på om jeg synes den er høydepunktet. Det forbeholder jeg (på bakgrunn av en lesning som innholder store huller, jeg er for eksempel aldri kommet meg gjennom "Gormenghast") John Crowleys "Little Big". Eller muligens noe av Robertson Davies, hvis det kan defineres innenfor genrens vegger.

 
Site Meter