God jul!

Yes he will!

Når vi nå først er i posen med de aller sprøeste julenøttene: Her er teksten til Fred Phelps og Westboro Baptist Church's klingende Santa Claus Will Take You To Hell!

Hvis dere har mage til å se dem fremføre den live også, er den på ny mulig å se her.

(Klikk på plakaten for en større versjon.)

SANTA BE GONE!

AS SEEN ON HISTORY CHANNEL'S "WEIRD US" CHRISTMAS SHOW (DEC 30 2005) "SANTA BE GONE" WITH PASTOR HARRY, NOW YOU CAN PURCHASE YOUR VERY OWN
SANTA BE GONE Burnable EFFIGY DOLL

Be The First In Your Neighborhood or Townto Start This New Christmas Tradition!!!

TAKE YOUR STAND AGAINST THE LIE OF SANTA CLAUS AND PUT CHRIST BACK IN CHRISTMAS! PUT AN END TO THIS SATANIC LIE! SET THE CHILDREN FREE!!!

All SANTA BE GONE dolls are unique and no two are exactly alike to represent our own individuality and will be numbered for collectors. (Santa #2 is waiting for you).

Man finner så mye fint på nettet ...

(Takk til Knut, som faktisk fant det.)

Rein humor

Why does Scrooge love all of the reindeer?
Because every buck is dear to him!

What do reindeer always say before telling you a joke?
This one will sleigh you!

Did Rudolph go to a regular school?
No, he was elf-taught!

What do reindeer hang on their Christmas trees?
Horn-aments!

How can Santa's sleigh possibly fly through the air?
You would too if you were pulled by flying reindeer!

What would a reindeer do if it lost its tail?
She'd go to a re-tail-shop for a new one!

Rudolph the Kinky Reindeer ...

Noen ganger er ord så vanskelige å finne. Det kan selvsagt være fordi man er for travelt opptatt med å le ...

Tappert forsøk

Livet går videre, selv i denne førjulstid. Skjønt, ikke alltid. Jeg har vært i begravelse for en mann på 85 i dag. Og det var Horst Tappert også, da han i dag trådte ut av denne jammerdal.

Tappert var en av min ungdoms formative heltefigurer og en mann som viste at mannfolk er mannfolk, ikke forvokste guttunger. Og at germanere kan være tøffe og heltemodige.

Samt at skurker alltid er arrogante, uspiselige personer fra øvre middelklasse ...

Vikaren fra Graceland

Hm, vi får bare svenske vikarer her på jobben. Han er når som helst velkommen hit.

Fordi de er søte

Og det av og til alt er som skal til ...

Nissens nye logo

Det er mulig vår beskjeggede venn har latt seg inspirere av posten. Han har i det minste fått ny logo. Og den har unektelig en viss historisk sus ...

En knøtten jul

Det finnes de som omtaler amerikanisering av julen som en dårlig ting. De har tydeligvis ikke et forhold til Knøttene. Muligens deler de juletilnærming med Baltus selv, slik den fremkommer et stykke uti dette klippet, som ellers inneholder Vince Guraraldis glitrende juleknøttemusikk.

A Christmas Carol

Det er viktig med litt julemusikk i disse julegaveinnkjøpingstider. Og intet er som en refleksjon over julens vesen og materialismens omseggripende overkjøring av julens opprinnelige innhold (fyll og fråtsing, altså).

Denne er fra den australske filosofen Kevin Bloody Wilson. Og den er så ... så ... så ... var og ... vakker i sin elegante og følsomme metaforbruk.

A coffee kind of Christmas

"Du har ikke julet i dag," sa min venn religionshistorikeren. Så da få man vel jule litt da. Og siden jeg desperat trenger en kopp kaffe, fremstår denne som særlig aktuell.

Nisser, reinsdyr, kaffe og dårlige ordspill ... Hva mer kan man egentlig be om?

Vel ønsket. Men rett skrevet?

Husk å dobbeltsjekke hvem dere sender ønskelisten til. Særlig hvis dere er en av disse dystre, sortkledde som resten av året vil holde seg inne med dem som ikke er like opptatt av godhet ...

From all of us, to all of you!

Her i selskapet tar vi julen på alvor. Vi er godt i gang med julemusikken. Vi er allerede ferdig med den første boksen pepperkaker. Vi har nippet til akevitten siden forrige jul. Og vi så "A Nightmare Before Christmas" til Halloween. Som seg hør og bør.

Tiden frem til jul vil derfor stå i julens ånd. Forvent dårlige vitser. Mer eller mindre cheesy musikk. Og en og annen betraktning rundt julens opprinnelige mening. Fråtsing og fyll, med andre ord.

OK folkens, da setter vi i gang. Og vi begynner selvsagt med å spille John Denver & The Muppets juleplate. Bli minnet om deres genialitet her.

Sviket mot Oslo Øst

VG og Dagbladet gjengir samme NTB-melding om kriminalitetsøkning i Oslo:

"Det er en god idé å holde seg unna nedre Karl Johan, Jernbanetorget, Akerselva og nedre Grünerløkka, sier etterforskningsleder Inge Sundeng ved Grønland politistasjon til NRK.

- Det er dessverre overrepresentasjon av folk med annen etnisk bakgrunn blant dem som utfører ranene, sier Sundeng."

Det er ikke første gang og det kommer ikke som en overraskelse for oss som bor på Oslos indre østkant, men ikke desto mindre er det et udmerket eksempel på det komplette sviket mot Oslo Øst som landets politikere og politimyndigheter med viten og vilje bedriver. Dop langes åpenlyst i boligområder, voldtekter florerer, grov vold forblir uoppklart.

Og rikspolitikernes svar? Å kvele Oslo-politiet med å binde opp stadig mer ressurser til Storbergets høyt profilerte, men akk så ufinansierte kampanjer. Samtidig som politiet i hovedstaden bruker stadig mer tid og penger på å passe på ambassader og potensielle terrormål.

Alle andre enn Storberget og godfjotten "No Killer" Killengren forstår at en økning i antall oppgaver krever en økning i ressurser. Særlig når utgangspunktet er en oppklaringsprosent det ikke akkurat er grunn til å skryte av.

Deler av Oslo indre øst har lenge sett ut som en postapokalyptisk krigssone. Nedre Karl Johan og Jernbanetorvet minner mer om enn scene fra Mad Max 3 enn om sentrale strøk i en europeisk hovedstad. Men stortingspolitikerne gir blaffen. De lever sin beskyttede tilværelse mellom Stortinget og stortingsleilighetene på Majorstuen. Og i helgene tar de første fly hjem til Etannetsted.

Oslos egne politikere slåss som fillete tiggere om smulene som er igjen etter at byens skattepenger er tatt med hjem til Bærum og Lørenskog. Eller overført som distriktsmidler for å opprettholde bosetningen i rurale strøk.

Og i mellomtiden raner kjekk ungdom folk på vei hjem fra byen. Eller banker opp de som ikke vil kjøpe dop av dem. For eksempel med deres egen krykke. Og hvorfor? Jon Hustad oppsummerte det presist i gårsdagens Aftenposten: Fordi vi tillater det.

Nettopp. Fordi vi gir faen. Fordi norske myndigheter ikke anser det som et overvettes problem at fulle mennesker ranes, jenter voldtas, folk bankes opp på åpen gate. Vi husker med glede hva som skjedde da en noe ustabil mann gikk løs på justisminister Storberget: Han ble av retten ilagt forbud mot å nærme seg ... Storberget.

Nettopp. Så kan han henge rundt på Oslo Øst og banke opp folk i stedet. Helt greit, later det til, så lenge Storberget får gå i fred.

Jeg har ord for denslags. Men de egner seg ikke på trykk.

"A fellow of infinite jest"

Jeg er blitt beskyldt for å ha makabre interesser. Hvilket selvsagt kun er løgn og propaganda. Ikke desto mindre blir jeg en smule varm om hjertet av Dagbladets sak om at Royal Shakespeare Company bruker en ekte hodeskalle til rollen som Yorrick:

Kraniet tilhørte pianisten Andre Tchaikowsky, som døde av kreft i 1982, bare 46 år gammel. Han donerte kroppen sin til vitenskapen, og skallen til Shakespeare-teateret.

Tchaikowsky var utvilsomt en mann etter mitt hjerte. Det er også David Tennant, som er den første skuespilleren som faktisk har villet spille mot Tchaikowskys skalle.

Skjønt, det må gi en liten tvist til linjen "Here hung those lips that I have kissed I know not how oft" ...

(Og det er Sir Laurence Olivier, ikke Tennant på bildet. Vedkommende til høyre er ikke Tchaikowsky. Han var anslagsvis 12 år gammel da bildet ble tatt og brukte skallen sin selv.)

Den usynlige og den oppblåste

Apenes-komedien ruller videre. Hovedrolleinnehaveren, Apenes selv, "... mener alle medlemmene bør få si sin mening" og foreslår ekstraordinært årsmøte. Intet mindre.

Det er godt mulig Apenes har rett når han sier han ikke tror at "... det gjenværende styret i Fredrikstad Høyre representerer medlemmenes syn." Men begynner vi ikke å få vel høye tanker om oss selv nå, Georg?

Forøvrig har det de siste dagene slått meg at jeg før dette haraballet tok til aldri har hørt om Martin Engeset. Hvilket vel bekrefter kjernen i Apenes maleriske kritikk: At Engset er heller usynlig.

Alt i alt tror jeg vi kan konkludere med at de fortjener hverandre ...

En latterlig eksklusjon

Fredrikstad Høyre ekskluderer Georg Apenes, melder Dagbladet og VG og de fleste andre. Uttalelsene fra Fredrikstad Høyres leder er så tåpelige at de tipper over i uforfalsket humor:

- Apenes har vært mye i media med hard kritikk av høyre. I politikken skal det være rom for uenighet, men mange av våre medlemer er skremt og har frykt for å utale seg fritt. Han har komet med personangrep, og slikt sømmer seg ikke. Vi kan ikke akseptere at Georg Apenes skal kue andre fra å uttale seg fritt, sier leder i Fredrikstad Høyre, Victoria Gjelstad til Dagbladet.no.

Ah, dere kan ikke akspetere at Apenes vafforno da sier dere? Sier sin mening? Nei hvordan skulle det da gå med demokratiet ...

Gjelstad er tydeligvis ikke den krummeste skjeen i skuffen, det er nå så, men det som fascinerer meg mest med denne saken er følgende: Har virkelig et lokallag i Høyre eksklusjonsrett? Og er Apenes i så fall ekskludert fra Høyre som sådan, eller kun fra Fredrikstad Høyre? Og hvis det sistnevnte, har Høyre en egen kategori for medlemmer som er kastet ut fra lokallaget sitt, men fortsatt er medlem av partiet?

Fredrikstad Høyres inntil nylige leder er tydeligvis ikke enig i at de kan ekskludere noen:

Lederen i Fredrikstad Høyre, Bengt Morten Wenstøb, reiste seg og slo hammeren i bordet før han meddelte resten av styret at han trakk seg med umiddelbar virkning. Ifølge Victoria Gjelstad, som umiddelbart overtok som leder, skal Wenstøb ha gjort det klart at han i prinsipp ikke kunne være med på å ekskludere medlemmer av Høyre.

Og det blir faktisk enda morsommere:

Den som får hardest medfart av Apenes kritikk er stortingsrepresentant Martin Engset. Men Engset reagerer sterkt på at lokallaget nå ekskluderer Apenes på grunn av kritikken - og bestrider lovligheten av dette.

- Dette er det Fredrikstad Høyres styre som har besluttet. Og jeg synes beslutningen er uklok. Høyre har ingen historie for å ekskludere folk, så vidt jeg vet, sier han til Dagbladet.no.

Apenes selv er bekymret for partiet:

- Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg er redd for at dette kan skade Østfold Høyre og kanskje også Høyre på landsbasis.

Og det tror jeg trygt du kan ta for gitt, Apenes. Uverdig sirkus har absolutt underholdende sider, men det er ikke desto mindre uverdig. Jeg tviler for all del ikke på at Apenes kan ha sine plagsomme sider, men en eksklusjon er lite annet enn tøv. Samt en smule tøys. Og aldeles latterlig.

Og noe sier meg at Gjelstad bør nyte sitt nyvunnede lederverv mens det varer. Det gjør neppe det veldig lenge ...

Gravskrifter

Jeg poppet, som jeg av og til gjør, innom Young Fogeys, bloggen til Fr. Jay Toborowsky, katolsk prest i New Jersey. Og etter å ha ledd svært godt av en post med gravskrifter, ser jeg ingen vei utenom å, eh, låne et par-tre:

Harry Edsel Smith of Albany, NY
1903 - 1942
Looked up the elevator shaft to see if the car was on the way down.
It was.

In a London cemetery:
Here lies Anne Mann.
She lived an old maid but died an old Mann.

In a Ribbesford, England cemetery:
Anna Wallace
The children of Israel wanted bread,
And the Lord sent them manna.
Clark Wallace wanted a wife,
And the devil sent him Anna.

Nkunda: "Jeg skal sette dem fri"

Aftenposten har møtt Laurent Nkunda. (Og gjør så godt de kan, uten direkte å unnslå det, for å la være å nevne at de har gjort det som del av en større gruppe journalister. Det høres liksom ikke så imponerende ut.)

Jeg har skrevet før, og gjentar gjerne, at Nkunda får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Følgende replikkveksling fra Aftenpostenes, eh, samtale, burde være mer enn nok til å forklare hvorfor:

- General Nkunda, en hel verden spør nå om det virkelig er mulig å rettferdiggjøre enda en krig i Øst-Kongo, der mennesker allerede lider så mye?

- Jeg vet at de lider. Men la meg fortelle deg en ting: Det er ikke lidelse det dreier seg om her! Det dreier seg om å bli fri! Vi slåss for vår frihet! Er du ikke fri, må du og lide en stund, for deretter å bli fri for alltid, sier Laurent Nkunda idet han ser meg inn i øynene og smiler bredt.

- Unnskyld, men tror du de mer enn 250 000 som er på flukt siden kampene startet i august, deler din oppfatning?

- De er mine brødre... jeg tenker på deres fremtid - skal de være nødt til å leve her i dette landet og være undertrykket av FDLR (hutumilits fra Rwanda)?

Akkurat det, Nkunda, kommer ganske sikkert an på hvem du spør. Jeg er for eksempel ikke helt sikker på at hutubefolkningen i det østlige Kongo forstår det helt på samme måte. Jeg er ikke en gang helt sikker på at tutsibefolkningen er så altfor begeistret for å bli frigjort av Nkunda. Selv om det neppe er noen fornøyelse å bli hundset av FDLR eller den kongolesisike hæren heller.

Men først og frems blir jeg bekymret når pinsepastorer med et blikk tusen mil borte bruker et fremtidig Utopia for å legitimere sin voldsbruk. Sånn som dette:

- Ditt budskap til internflyktningene er altså at du kjemper for dem også?

- Ja selvsagt! Jeg skal sette dem fri. Når de blir fri, er de det for alltid. Men kjemper vi ikke nå, forblir de slaver for all fremtid. Vi vet at for å bli virkelig fri, må du lide en tid først.

Jeg har en beklemmende følelse av at ingen vil være særlig tjent med at Nkunda får mulighet til å realisere sin utopiske visjon hvor alle er frie "for allitd". Og jeg er redd jeg får helt andre assosiasjoner enn dem Nkunda forsøker å skape. Det høres litt for mye ut som teksten til en dødsannonse: "Fri for alltid."

Den eneste trøsten er at Nkunda, med 6000 mann under våpen (om enn langt flere og bedre våpen enn motstanderne) neppe kommer til å frigjøre noen som helst. Problemet er at han kan skape uhyggelige mengder jævelskap underveis.

Akkurat som FDLR. Og den kongolesiske hæren. Og i mellomtiden kan vi jo vente på at FN skal skape fred i Øst-Kongo. Sånne mellomtider har det med å bli laaaaaange.

(Dagbladet har forøvrig lest Aftenposten og laget sin egen sitatsak basert på Aftenpostens møte.)

Dødens sanger

Jeg leser Joe Carduccis merkelige og fascinerende bok Enter Naomi. SST, LA, and all that ...

Den er i utgangspunktet en minnebok om fotografen Naomi Petersen, en av de sentrale fotografene i LAs punkmiljø på tidlig 80-tall, men er samtidig en bok om kulturen og menneskene. Og ikke minst om byen.

Den er rikt illustrert og blant bildene fant jeg en plakat jeg forelsket meg i. Skjelvende skrift på en ellers naken side:

HELTER SKELTER

GUNS DON'T KILL PEOPLE.
SONGS DO.

Palin, Afrika og mannen som ikke finnes

Jeg hadde hele tiden en følelse av at det var noe galt med påstanden om at Sarah Palin trodde Afrika var ett land. Den passet ganske enkelt for godt til Obama-fansens fordommer om Palin. Og det var noe merkelig med at de kom rett etter valget.

Jeg hadde tydeligvis rett i mine mistanker. Jeg siterer fra New York Times:

It was among the juicier post-election recriminations: Fox News Channel quoted an unnamed McCain campaign figure as saying that Sarah Palin did not know that Africa was a continent.

Who would say such a thing? On Monday the answer popped up on a blog and popped out of the mouth of David Shuster, an MSNBC anchor. “Turns out it was Martin Eisenstadt, a McCain policy adviser, who has come forward today to identify himself as the source of the leaks,” Mr. Shuster said.

Trouble is, Martin Eisenstadt doesn’t exist. His blog does, but it’s a put-on.

Et sentralt poeng i NYTs artikkel, er at det i det stadige presset for å være aktuell, blir stadig lavere terskel for faktisk å sjekke saker. Og ikke overraskende er bloggere enda verre:

Last month Eisenstadt blogged that Samuel J. Wurzelbacher, Joe the Plumber, was closely related to Charles Keating, the disgraced former savings and loan chief. It wasn’t true, but other bloggers ran with it.

Kanskje fordi det for mange bloggere er viktigere å fremstille verden slik de skulle ønske at den var, heller enn slik den faktisk er? Utvilsomt. Det er langt mer bekymringsfullt at også sentrale journalister synes å tenke på den måten.

Eller hva VG, Aftenposten, NRK og Dagbladet?

Knut Jørgen og julen

... julaften er egentlig i dag, 12. november og ikke 24. desember, sier kjendisastronom Knut Jørgen Røed Ødegaard.

Og han sier det til Dagbladet. Men hvorfor sier han det, sånn utover behovet for å høre sin egen røst? J0:

Astronomen sier det hersker en vitenskaplig konsensus om at Jesus ikke ble født i år 1, men «fire til åtte år før vår tidsregning».

Og 12. november, sju år før Jesus offisielt ble født, var planetene Saturn og Jupiter svært nære hverandre på himmelhvelvingen, noe som skapte ett tilsynelatende svært lyssterkt objekt.

Dette var sannsynligvis det som er blitt tolka som Betlehemsstjerna, noe som setter julaften til å være i dag.

Næ, se der ... Det er et eller annet lysfenomen på himmelen!

Det er visst en dalende stjerne.

Kan det være ... deg, Knut Jørgen?

Uforsettelig? Knappest

21-åringen kjørte i 123 kilometer i timen i en 60-sone, hadde 1,8 i promille og snakket i mobiltelefon da han kjørte av veien og rett inn i en campingvogn. En 33 år gammel kvinne ble drept. Hennes to barn, som sov i samme vogn, overlevde.

Mannen er nå dømt til to og et halvt års fengsel. Et halvt år kortere enn aktors påstand. Som, hvis jeg husker rett, må ha vært på halvparten av strafferammen for uforsettelig drap.

Muligens er det fordi jeg hverken har bil eller førerkort, men jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor lave straffer som ilegges når denne typen totalt hodeløs opptreden får et tragisk utfall. Mannen var full, uoppmerksom og kjørte i mer enn det dobbelte av tillatt hastighet. Hvor mye mer forsettelig kan egentlig et uforsettelig drap være?

Den mest nærliggende sammenligningen er en mann som går nedover gaten med bind for øynene og kaster kniver rundt seg. Kan det egentlig kalles uforsettelig hvis han treffer noen?

Meland Gruppens Intra Nett

Meland Gruppen, mediehuset som i samarbeid med Astrid Meland driver bloggen ved navn "Astrid Meland", har etablert et eget "Intra Nett". Utdrag derfra er å lese i høyremargen på bloggen. Det er ... instruktivt. Vi her i selskapet er imponerte og tillater oss å sitere:

08.11.08: Igang setting av "Anerkjennelses" program for personalet. Programmet gir et viktig budskap til alle ansatte i bedriften, ikke bare "vinnerne". Bud skap: Det finnes ikke anerkjennelses program på høyeste nivå i bedriften. Personalet på lavere nivå vet at dersom de jobber hardere, har de sjansen til å nå et sjefs nivå der det ikke finner "Anerkjennelses" program.

07.11.08: Problemer med å logge på data maskinen? Finn oppskriften på intra nett.

Så lager vi fred i Kongo dere!

Norske politikere har kastet seg ut i den internasjonale ønsketenkningsbonanzaen, hvor man skal løse konflikten i Kongo med å sende avgårde et par-tre hundre ekstra FN-soldater, eller, enda bedre, vedta resolusjoner om at nå må de sannelig se til å ta seg sammen der nede.

Det hele gjennomsyres av en tro på at konflikten på en eller annen måte er rasjonell. At det helt sikkert må finnes en fornuftig løsning på problemet. Bare man leter godt nok.

Det man overser er hvor knekkebrødsprø en del av konfliktens aktører er. BBC melder om at tutsigeriljaen CNDPs leder, general Nkunda (en mann jeg må innrømme får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg), truer med å styrte regjeringen i Kinshasa:

"If he refuses to talk now he will not be able to rule Congo and to lead it," he said, referring to President Kabila.

"We have to liberate Congo. Congo has to be free and to develop."

Bare for å sette dette i perspektiv: Det er innpå 1600 kilometer til Kinshasa. Og vi snakker ikke Autobahn. Nkunda har, hvis man skal være velvillig, seks tusen mann under våpen. (Jeg har sett langt lavere anslag.) Og nå skal han innta hovedstaden. Og kontrollere landet. Som for ordens skyld er ufattelig digert.

Nettopp. Som sagt: knekkebrødsprø. Det er nesten så man forstår at Kabila ikke vil snakke med ham.

Men så er det et lite tilleggsproblem: Nkunda har en god sak. Ikke at han og voldsmennene hans slåss for det gode, for all del, men hans argument om at tutsiene i øst-Kongo trenger beskyttelse er reellt nok. De kom dårlig ut av valget, slik det var å vente for en minoritetsgruppe. Og de har unektelig en viss erfaring fra nærområdet om at hutuene ikke bare vil dem vel. Noe FDLR-gerilajen – den lokalte hutumilitsen – minner dem om med svært jevne mellomrom.

Så jepp, en to-tre hundre ekstra FN-soldater burde fikse saken. Det har vi vel også gode erfaringer med fra Rwanda, når jeg tenker meg om.

En klassisk flopp

Jeg saumfarer nettet etter illustrasjoner til en Nostradamus-artikkel. Og opp poppet denne, en faksimile av Leif Osvolds klassiske leserbrev "Internett en flopp!". Den er et stjerneeksempel på ting som bare blir morsommere ettersom tiden går.

Klikk på bildet for en leselig versjon.

"Streng, men riktig." Eh, vel ...

"Hva får en 25 år gammel student til å lure ni år gamle jenter til å kle av seg foran webkamera?" spør Inge D. Hanssen i en kommentar i Aftenpostens analoge del. Og: "Sjelden eller aldri har jeg lest om handlinger som krenker barns integritet så grovt. En enstemmig rett uttaler da også at krenkelsene er så grove at det er vanskelig å sette ord på det."

Om dommen skriver han at det er "en streng, men riktig dom". Det eneste jeg lurer på er hva dette har med setningen før å gjøre. Den lyder: "Studenten ble i går dømt til to års fengsel hvorav seks måneder betinget i Oslo tingrett."

(Det er klart, var han blitt dømt til ubetinget i Oslo tingrett, ville det vært noe helt annet. Nesten for grusomt.)

Gentlemen on the net

Apropos forrige post og siden noen uttrykte ønske om å se Acoustic Strawbs live, eller beklaget seg over ikke å ha vært der: Jeg lastet her om dagen ned live-platen Painted Sky fra eMusic: Ni spor, innspilt live i California i 2004 (antagelig, informasjonen hos eMusic er ikke alltid like troverdig).

Det er uansett en glitrende plate, med Cousins på sitt aller beste og fantastiske versjoner av klassiske låter. Mange av dem er de samme som de sang på Hamar og versjonene her er om mulig enda bedre. Den er herved anbefalt, selv om det ikke følger med guinness via bredbåndet.

(Og hvis noen fortsatt ikke er kunder hos eMusic, skal det være meg (en innbringende) fornøyelse å anbefale dem.)

Gentlemen on the road

Yrkesmessige årsaker dro meg til Hamar i går, for å foredra om konspirasjonsteorier. Til Rica Olrud Hotell, for å være presis.

Forsamlingen var ... vel, la oss bare si at jeg følte meg ung. Og hotellet er ... stort. Og i baren spilte de dansebandmusikk og ...

Da en gammel venn ankom (for å foredra om Darwin), lot han seg lokke. Jeg hadde kjøpt lokalavisen og konstatert at Dave Cousins, SELVESTE DAVE COUSINS, og et par av de andre herrene som utgjør dagens Strawbs skulle spille på en pub i Hamar sentrum.

Og som de spilte. Og som de sang. Cousins har et rikholdig låtutvalg å velge fra. Og Dave Lambert og Chas Cronk (som, for å ha sagt det, har spilt i Strawbs siden henholdsvis 1972 og 1974) er, i tillegg til å være glitrende musikere, også udmerkede sangere. De tre herrene kan synge harmoni, for å si det slik.

Og Cousins ... Cousins ser ut som en blanding mellom en drosjesjåfør (som Hamar for ordens skyld trenger fler av), en lommetyv og en sånn fyr som driver en butikk hvor de brenner røkelse og selger ulik arkana. Og han har en mimikk og et kroppsspråk som klart minner mest om sistnevnte.

I det ene øyeblikket ser han ut som en satt engelsk herremann. Så veiver han litt mer armene og introduserer en sang med lukkede øyne og et skjelmsk smil. Og jeg fikk straks et behov for å sjekke om lommeboken var på plass. Det var den. (Om enn noe tommere. Det koster å se gamle helter.)

Jeg følte meg dog fortsatt ung. De blant de omlag 70 gjestene som var yngre enn meg, lot til å være der sammen med foreldrene sine. Av og til lønner det seg å gjøre som faren din sier.

Jeg har hørt en god del på nyere band i grenselandet mellom folk og prog i det siste, og arven fra Cousins & co er tydelig hos mange av dem. Mange av dem er svært gode, men det er få låtskrivere av Cousins kaliber. Og selv om Cousins beste låter nok ligger bak ham, vitner The Broken Hearted Bride fra i år om at han fortsatt er fullt på høyden med dagens folkprogstere.

Og hvis du er i Bergen i morgen, søndag 2. november: Se dem på Garage.

Bilulykke? Ha!

Jörg Haiders politikk var aldri direkte edruelig. Så det passer sånn sett godt at han ikke nettopp var edru da han døde.

Skjønt full? Bilulykke? Ha! Over på Takimag er de i full gang med å spekulere i hva som egentlig skjedde – og den onde planen det er del av. For eksempel sånn:

Actually, the fact that every time a so called far right politician (perhaps anti-establishment is a better term) is about to make significant gains something happens should raise some suspicion. Pim Fortuyn was killed a few days before his success, in Haider’s case he might even have become chancellor.

Blodig ... innsikt ... tror jeg

Aftenposten vil så gjerne være en seriøs avis. De vil så gjerne gi oss innsikt. Så gjerne vil de gi oss "innsikt" at de har etablert sitt eget magasin og kalt det ... Innsikt.

Og i siste nummer har de sluppet til en Janne Stigen Drangsholt for å skrive ... innsiktsfullt om vampyrer. Drangsholt er "stipendiat ved Institutt for fremmedspråk på Universitetet i Bergen og forsker bl.a. på myteteori og moderne britisk lyrikk". Hvilket unektelig låter ganske skremmende.

Nevermind. Hun skriver rett så ... innsiktsfullt om vampyrer. Etter å ha blandet ulike vampyrlignende forestillinger sammen til en riktig blodig smørje, kommer hun til noen ... innsiktsfulle konklusjoner. Jeg siterer (ettersom Aftenposten ikke bare vil gi oss ... innsikt, men også tjene penger på produktet, har jeg ikke funnet artikkelen på nett).:

"Som hos vampyren er menneskets drifter bådet rettet inn mot livet og mot det ukjente. I hvert fall ifølge Freud, som sier at menneskets libido alltid også er en dødsdrift, det vil si en lengsel rettet mot den uorgansierte tilstanden før livet.

Mens mennesket holder disse driftene i sjakk ved hjelp av fornuft og rasjonalitet, er vampyren ett med sitt eget begjær. Faktisk er vampyren på mange måter en antitetisk oppfyllelse av disse driftene i sin umettelige appetitt på livet midt inni døden. Hos vampyren er det ingen betenkninger eller overveielser. Vampyren lyster, og handler i tråd med dette. Det er gjennom dette kjennetegnet vi ser at vampyren ikke først og fremst er et fysisk vesen, men en filosofisk myte om de dypeste livsprosessene.

[...] Mens vampyrens gjentagelsestvang speiler menneskets tilstand i livets sirkel, er vampyren absolutt umenneskelig i sin grenseløshet, desperasjon og altomfattende narsissisme. Det udødelige er fanget i et kaos hvor liv og død er uløselig sammenknyttet i et forhold uten motsetninger.

Og det en tilstand vi skal passe oss for."

Eh, ja, nettopp. Det var ... innsiktsfullt. Jeg skal huske på å takke nei neste gang noen tilbyr meg å bli vampyr sånn litt utpå lørdagskvelden. For jeg vil virkelig, virkelig ikke bli "en filosofisk myte om de dypeste livsprosessene". Det er definitivt en tilstand jeg skal passe meg for.

La meg se, hvor la jeg nå staken og vievannet?

(For ordens skyld, det er Yutte Stensgaard, ikke Drangsholt på bildet.)

Søte saker

Eirik Newth gjorde meg oppmerksom på Christoph Niemanns utrolig søte lille sak The Boys and the Subway, om sin to sønners besttelse av New Yorks t-banesystem. Les og nyt.

Ha-ha-Hastur?

Ryktene vil ha det til at Hastur er tilbake blant oss. Men vi er nå skeptiske, ja. Skeptiske er vi ...

Tentakkel meg til

Hva gjør egentlig et monster i hverdagen? Kan de bare hvile i ro og fred i sitt hus på Ryen? Man skulle tro en Great Old One kunne nyte sin pensjonisttilværelse, men nei da. For det er så altfor meget å henge tentaklene i ...

Corporate Cthulhu er ført i pennen av Drew Pocza, som har en rekke tentaklede godsaker hjemme hos seg.

Slemme juryen

"Nesten halve juryen mener OJ drepte kona," proklamerer Dagbladet og spør: "Ble 61-åringen utsatt for hevnaksjon?"

Her i selskapet lurer vi bare på én ting: Hvordan klarte de å sette sammen en jury med så få som tror han drepte sin kone?

Hey, you!

Siden forskrudd evolusjon var tema for noen posters tid siden ...

Tvilsom humor

I rollen som Den Tvilsomme Humanist, har jeg nettopp omtalt Didriks artikkel om gutteromsmisantropi, skrevet i anledning den første finske skolemassakren.

Ettersom Den Tvilsomme er en jobbblog, klarte jeg til nød å holde meg i skinnet og lot være å gi etter for den opplagte fristelsen:

Det bør selvsagt skrives på svensk og uttales på parodisk finlandssvensk: Den førsta finska skolmassakren ...

Synd, fordervelse, djevelskap & fortapelse

Jeg har i forbindelse med et knoklete prosjekt sett litt nærmere på Robert Southey (1774-1843) i det siste. Det er en fascinerende opplevelse, om ikke direkte litterært høyverdig. Hvilket aldri har pleid å plage meg.

Southey er den minst kjente av de tre mest kjente såkalte Lake Poets. Og etter å ha lest litt av ham, må jeg tilstå at jeg ikke er så veldig overrasket over at de to andre huskes bedre. Coleridge og Wordsworth mener jeg å huske at de het.

Anyway, mens jeg satt der og leste, kom jeg over dette sjarmante stykket litteratur om synd, fordervelse, djevelskap, skrekk og fortapelse. Og slikt kan man jo ikke annet enn dele med sine medmennesker ...

The Old Woman of Berkeley

The Raven croak'd as she sate at her meal,
And the Old Woman knew what he said,
And she grew pale at the Raven's tale,
And sicken'd and went to her bed.

'Now fetch me my children, and fetch them with speed,'
The Old Woman of Berkeley said,
'The Monk my son, and my daughter the Nun,
Bid them hasten or I shall be dead.'

The Monk her son, and her daughter the Nun,
Their way to Berkeley went,
And they have brought with pious thought
The holy sacrament.

The Old Woman shriek'd as they enter'd her door,
And she cried with a voice of despair,
'Now take away the sacrament,
For its presence I cannot bear!'

Her lip it trembled with agony,
The sweat ran down her brow,
'I have tortures in store for evermore,
But spare me, my children, now!'

Away they sent the sacrament,
The fit it left her weak,
She look's at her children with ghastly eyes,
And faintly struggled to speak.

'All kind of sin have I rioted in,
And the judgement now must be,
But I secured my children's souls,
Oh! pray, my children, for me!

'I have 'nointed myself with infant's fat,
The fiends have been my slaves,
From sleeping babes I have suck'd the breath,
And breaking by charms the sleep of death,
I have call'd the dead from their graves.

'And the Devil will fetch me now in fire,
My witchcrafts to atone;
And I who have troubled the dead man's grave
Shall never have rest in my own.

'Bless, I entreat, my winding sheet,
My children, I beg of you;
And with holy water sprinkle my shroud,
And sprinkle my coffin, too.

'And let me be chain'd in my coffin of stone,
And fasten it strong, I implore,
With iron bars, and with three chains,
Chain it to the church floor.

'And bless the chains and sprinkle them,
And let fifty Priests stand round,
Who night and day the mass may say
Where I lie on the ground.

'And see that fifty Choristers
Beside the bier attend me,
And day and night by the tapers' light,
With holy hymns defend me.

'Let the church bells all, both great and small,
Be toll'd by night and day,
To drive from thence the fiends who come
To bear my body away.

`And ever have the church door barr'd
After the even-song;
And I beseech you, children dear,
Let the bars and bolts be strong.

'And let this be three days and nights
My wretched corpse to save;
Till the fourth morning keep me safe,
And then I may rest in my grave.'

The Old Woman of Berkeley laid her down,
And her eyes grew deadly dim,
Short came her breath, and the struggle of death
Did loosen every limb.

They blest the old woman's winding sheet
With rites and prayers due,
With holy water they sprinkled her shroud,
And they sprinkled her coffin too.

And they chain'd her in her coffin of stone,
And with iron barr'd it down,
And in the church with three strong chains
The chain'd it to the ground.

And they blest the chains and sprinkled them,
And fifty Priests stood round,
By night and day the mass to say
Where she lay on the ground.

And fifty sacred Choristers
Beside the bier attend her,
Who day and night by the taper's light
Should with holy hymns defend her.

To see the Priests and Choristers
It was a goodly sight,
Each holding, as it were a staff,
A taper burning bright.

And the church bells all, both great and small,
Did toll so loud and long;
And they have barr'd the church door hard,
After the even-song.

And the first night the tapers' light
Burnt steadily and clear,
But they without a hideous rout
Of angry fiends could hear;

A hideous roar at the church door
Like a long thunder peal;
And the Priests they pray'd, and the Choristers sung
Louder in fearful zeal.

Loud toll'd the bell, the Priests pray'd well,
The tapers they burnt bright,
The Monk her son, and her daughter the Nun,
They told their beads all night.

The cock he crew, the Fiends they flew
From the voice of the morning away;
Then undisturb'd the Choristers sing,
And the fifty Priests they pray;
As they had sung and pray'd all night,
They pray'd and sung all day.

The second night the tapers' light
Burnt dismally and blue,
And every one saw his neighbour's face
Like a dead man's face to view.

And yells and cries without arise
That the stoutest heart might shock,
And a deafening roar like a cataract pouring
Over a mountain rock.

The Monk and Nun they told their beads
As fast as they could tell,
And aye as louder grew the noise
The faster went the bell.

Louder and louder the Choristers sung
As they trembled more and more,
And the Priests as they pray'd to heaven for aid,
They smote their breasts full sore.

The cock he crew, the Fiends they flew
From the voice of the morning away;
Then undisturb'd the Choristers sing,
And the fifty Priests they pray;
As they had sung and pray'd all night,
The pray'd and sung all day.

The third night came, and the tapers' flame
A frightful stench did make;
And they burnt as though they had been dipt
In the burning brimstone lake.

And the loud commotion, like the rushing of ocean,
Grew momently more and more;
And strokes as of a battering ram
Did shake the strong church door.

The bellmen, they for very fear
Could toll the bell no longer;
And still as louder grew the strokes
Their fear it grew the stronger.

The Monk and Nun forgot their beads,
They fell on the ground in dismay;
There was not a single Saint in heaven
To whom they did not pray.

And the Choristers' song, which late was so strong,
Falter'd with consternation,
For the church did rock as an earthquake shock
Uplifed its foundation.

And a sound was heard like the trumpet's blast,
That shall one day wake the dead;
The strong church door could bear no more,
And the bolts and the bars they fled;

And the tapers' light was extinguish'd quite,
And the Choristers faintly sung,
And the Priests dismay'd, panted and pray'd,
And on all the Saints in heaven for aid
They call'd with trembling tongue.

And in He came with eyes of flame,
The Devil to fetch the dead,
And all the church with his presence glow'd
Like a fiery furnace red.

He laid his hand on the iron chains,
And like flax they moulder'd asunder,
And the coffin lid, which was barr'd so firm,
He burst with his voice of thunder.

And he bade the Old Woman of Berkeley rise,
And come with her Master away;
A cold sweat started on that cold corpse,
At the voice she was forced to obey.

She rose on her feet in her winding sheet,
Her dead flesh quiver'd with fear,
And a groan like that which the Old Woman gave
Never did mortal hear.

She follow'd her Master to the church door,
There stood a black horse there;
His breath was red like furnace smoke,
His eyes like a meteor's glare.

The Devil he flung her on the horse,
And he leapt up before,
And away like the lightning's speed they went,
And she was seen no more.

They saw her no more, but her cries
For four miles round they could hear,
And children at rest at their mothers' breast
Started, and scream'd with fear.

Skjønnhet og sjarme

Det har vært så mange tentakler her i det siste og inklusjonen av Haakon Lie og St. Hillary i det lokale monsterpanteonet, fikk Dronten til å krype bak sofaen og gjemme seg i hutrende angst. Én ting er Hans Fryktelighet i all sin tentaklede velde, noe annet er sånne virkelig skumle monstere.

Så som en motvekt (og for å lokke Den Nebbete frem igjen): Her er et bilde fullt av fager blond ynde, i diverse aldersgrupper, og litt sunn, germansk arkitektur. Alle som har sett det filmatiske mesterverket The Postman, med Kevin Costner i en av sine fremste roller, vet hvilken glede Julie Andrews som Maria von Trapp kan spre til selv det mest forkvaklede sinn. (Ja, ikke H & H, da selvsagt.)

Og for de av dere som aldri får nok av sunn, germansk ungdom i amerikansk tapning, er selvsagt et besøk på sidene til The Von Trapp Children ikke til å unngå.

Når monstere møtes

Fra sitt hvilested nedenfor Ekebergskrenten, viser Den Fryktelige, Gamle på ny tentakler. Han er opprørt over at ikke Hillary ble presidentkandidat.

Haakon Lie er med andre ord kommet med ny bok ...

Adios, Thabo!

Rett nok måtte det en korrupsjonssak til for å få ham ut av presidentsetet. Det er allikevel en glede å se Thabo Mbeki gå av. Og i sin tid viste det seg jo at skattesaker var hendige for å ramme amerikansk mafia .

En ANC-president som får seg til å kritisere Afrikas Mugaber er nok for mye å be om, men det er i det minste håp om at det kan bli en som vedkjenner at HIV har noe med AIDS å gjøre.

En grusom plan

Som noen av dere kankskje har lagt merke til, har jeg brukt noe tid i det siste på å se etter spor av Hans Fryktelighet i kyberrommet. Og mens jeg søkte etter Hans påvirkning på den pågående amerikanske valgkamp, kom jeg over spor av et komplott mot vår art og vår sivilisasjon, et komplott så ondsinnet, så grusomt, så ... tentaklet, at det er vanskelig å fatte. Men det er ikke lenger tvil, kjære lesere, de sprer seg.

Jeg har derfor sett meg nødt til å dele resultatene av min forskning med dere, så mye jeg enn hadde villet spare mine medmennesker for den uhyggelige kunnskapen. Men skal dere ha noe håp, er det nødvendig at dere vet:

Denne er tilsynelatende mest søt:

Men denne? Hvem kan gjøre noe slikt?

Og her er det ikke lenger tvil. De kommer. De er her allerede.

I sitt hus på Ryen hviler de og samler krefter til Det Store Måltidet.

Og hvem, spør dere dere kanskje, hvem kan det være som står bak denne djevleske planen? Hvilket ondt sinn er det som skaper denslags skapninger med ganske alminnelige garn og pinner. Hvem?

Jeg er redd jeg har funnet svaret. Og svaret er mer skremmende enn noe dere kan forestille dere.

Kan det være?


Kan det virkelig være?


Er det mulig at det kan være?


Kan det virkelig, virkelig, virkelig være?


Ja, det kan det:

Ææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææææ

Evolusjonens høydepunkt

Og siden gikk det bare nedover ...

Denne var på et fødselsdagskort som ble meg overrakt, av en sjarmant representant for det edle kjønn, i forbindelse med min siste fødselsdag.

Hva kan man si?

For fear of little men

Det har vært lite poesi her den siste tiden. Det må rettes opp. Under følger en gammel favoritt av mannen over, William Allingham (1824-1889).

The Fairies

Up the airy mountain
Down the rushy glen,
We daren't go a-hunting,
For fear of little men;
Wee folk, good folk,
Trooping all together;
Green jacket, red cap,
And white owl's feather.
Down along the rocky shore
Some make their home,
They live on crispy pancakes
Of yellow tide-foam;
Some in the reeds
Of the black mountain-lake,
With frogs for their watch-dogs,
All night awake.

High on the hill-top
The old King sits;
He is now so old and gray
He's nigh lost his wits.
With a bridge of white mist
Columbkill he crosses,
On his stately journeys
From Slieveleague to Rosses;
Or going up with music,
On cold starry nights,
To sup with the Queen,
Of the gay Northern Lights.

They stole little Bridget
For seven years long;
When she came down again
Her friends were all gone.
They took her lightly back
Between the night and morrow;
They thought she was fast asleep,
But she was dead with sorrow.
They have kept her ever since
Deep within the lake,
On a bed of flag leaves,
Watching till she wake.

By the craggy hill-side,
Through the mosses bare,
They have planted thorn trees
For pleasure here and there.
Is any man so daring
As dig them up in spite?
He shall find the thornies set
In his bed at night.

Up the airy mountain
Down the rushy glen,
We daren't go a-hunting,
For fear of little men;
Wee folk, good folk,
Trooping all together;
Green jacket, red cap,
And white owl's feather.

FrP vs (Blod)Rødt

Mine venner i Fri tanke skriver: "For tre uker siden sendte Fritanke.no ut en e-post til alle partier om hva de synes om kirkens praksis med å beholde ikke-døpte som tilhørige fram til de er 18 år. Kun ytterfløyene svarte." Ytterfløyene viser seg å være Rødt og Fremskrittspartiet.

Dette er en kuriøs sammenstilling. Fremskrittspartiet er et demokratisk parti, om enn en smule høyrepopulistisk. Det er mye negativt å si om partiet og jeg sier det gjerne, men det er ikke, som Rødt, et antidemokratisk parti. Rødt fungerer rett nok for øyeblikket innenfor rammeverket av det norske demokrati, men jeg er ikke alene om å anta at det kun er fordi revolusjonen for øyeblikket ikke lar seg gjennomføre.

Ytterfløyene i norsk politikk består av antidemokratiske partier med totalitære ambisjoner. Rødts paralleller på høyresiden har dessuten en forkjærlighet for snasne uniformer og et anstrengt forhold til det jødiske folk.

Det er (heldigvis) ikke noe sammenlignbart parti med Rødt på norsk høyrefløy som dannede mennesker vil ta i med ildtang. Demokratene er muligens det nærmeste vi kommer, men de er en dårlig spøk, ikke et politisk parti.

Og i en annen og bedre verden, en verden der man hadde lært noe som helst av det som er skjedd når Rødts meningsfeller har hatt makt, hadde Rødt tilhørt det samme selskapet. Med det ene unntak at spøken ikke er morsom, bare smakløs.

"Bank bank!" Hvem der?

OK, da, så overdriver jeg litt med disse lovecraftianske presidentgreiene, da. Jeg skal snart slutte. Ja jøss.

*Tentakler i kors*

Nei Siv! Fy!!

Siv Jensen lot seg i går intervjue på en nyhetssending, iført et halvkort sort kjole med hvit kant rundt kraven. Jeg har ikke klart å oppspore billedbeviser, men det sier jeg deg bare Siv. Og jeg sier det høyt. Og tydelig: Du er ikke. Og da mener jeg IKKE. Du er absolutt ikke Maria von Trapp. Slutt med det tullet. Nå!

Er det deg, Nyarlathotep?

Fra Wikipedia: Nyarlathotep differs from the other [of Lovecraft's] beings in a number of ways. Most of them are exiled to stars, like Yog-Sothoth and Hastur, or sleeping and dreaming like Cthulhu. Nyarlathotep, however, is active and frequently walks the Earth in the guise of a human being, usually a tall, slim, joyous man. He has "a thousand" other forms, most of these reputed to be quite horrific and sanity-blasting. Most of the Outer Gods have their own cults serving them; Nyarlathotep seems to serve these cults and take care of their affairs in their absence.

Most of them use strange alien languages, while Nyarlathotep uses human languages and can be mistaken for a human being. Finally, most of them are all powerful yet purposeless, yet Nyarlathotep seems to be deliberately deceptive and manipulative, and even uses propaganda to achieve his goals. In this regard, he is probably the most human-like among them.

Nyarlathotep enacts the will of the Outer Gods, and is their messenger, heart and soul; he is also a servant of Azathoth, whose wishes he immediately fulfills. Unlike the other Outer Gods, causing madness is more important and enjoyable than death and destruction to Nyarlathotep. It is suggested by some that he will destroy the human race and possibly the earth as well.

(Takk til Per CJ for tipset. Jeg tror i det minste det var det han mente.)

Elefantastisk festlig

Jeg tror historien om amerikanske mediers behandling av John Edwards utroskap (de holdt kjeft) er tilstrekkelig kjent til at denne fungerer for et norsk publikum. Den gjorde i det minste morgenen min litt lystigere.

(Via The Constructive Curmudgeon.)

Onkel C

Siden jeg later til å ha en viss suksess med å viderebringe tentaklede morsomheter fra verdensveven ...

Demokrati, Palin og sure, sure Zmirak

Jeg anbefaler visst til stadighet John Zmiraks diatriber. Det er muligens fordi alternativet, når man som meg jevnlig leser Takimag, er å fordype seg i Pat Buchanans dypsindige åpenbaringer om, eh, demokrati og sånn. Og, vel, jeg liker ting med tentakler, men det kan overdrives.

Jeg anbefaler dog gjerne Zmirak igjen. Hans betraktninger rundt det amerikanske presidentvalget er egnet til å forsure selv den beste dag med frisk, odiøs latter. Les og le. Her følger hans liste over det positive innholdet i Sarah Palins tale:

- Support our troops.
- Defeatists, go home to Hanoi.
- I love my kids.
- My husband is a real man.
- Harry Truman was unqualified, too.
- I may be much hotter than your wife, but I can be just as scary.
- USA! USA! USA! USA!
- Small town good, big town bad.
- Power corrupts, so give some to me.
- Who needs beaches or seafood? Let’s drill for some oil, baby!
- The Iranians are holding our people hostage.
- The Russians are coming.
-Barak Obama blathers on and on about himself. I blather about my children.
- Obama is skinny, pale, and weak. He went to Harvard, for crying out loud.
- America doesn’t negotiate with foreigners.
- It isn’t just Republicans who can’t stand John McCain. Some Democrats hate him, too.
- Only veterans and torture victims can really be trusted.
- So let’s draft half the country, and send the rest to Gitmo.

Og for ordens skyld, før dere sender dette til noen med noen vittige kommentarer om hvor dum den amerikanske høyresiden er: Zmirak & co er en hel del til høyre for Palin, McCain, Bush og det sedvanlige republikanske kostebinderiet. Og han er mot krigen i Irak. Forvirret? Kan verden være vanskeligere enn Dagbladet hevder? Æææææææææææææh ... !!!!!

Nemlig!

Mullaen er vekk, leve Mullaen!

De slemme menneskene hos Enjoy Diary har vært slemme mot min lille, snille venn, Den gale mullaen. Så bloggen hans er for øyeblikket vekk. Som en sviske.

Han har, i det minste inntil videre, sluttet seg til det gode selskap på Blogspot. Den gale er å finne her.

Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!

Palin, Obama og virkeligheten

Via Bjørn Are, hender det jeg svinger innom The Constructive Curmudgeon, som karakteriserer seg selv som "Christian philosopher, professor, teacher, writer, preacher". Og over morgenkaffen fant jeg for følgende karakteristikk av Barack Obama, i en omtale av Sarah Palins landsmøtetale:

She was not afraid to unmask Barack Obama for what he is: a hyperreality. A hyperreality is an image that has no referent, like a cartoon or video game character. Yet, that hyperreality is taken to be the essence of reality, since people stop caring about truth and are content with impressions. No, she did not use that term from media criticism (and often used by Jean Baudrillard); but she told the truth about the man who wasn't there, the man who wrote two memiors, but has authored no significant legislation, the man who looks good, but has accomplished nothing of substance. He is the first hyperreal presidential candidate. Her comments about there being nothing left after you bring back the Styrofoam Greek columns said it all: the Styrofoam candidate.

Denne, fra Palins tale, er det beste stikket i siden til Obama jeg har sett så langt: "The presidency is not supposed to be a journey of personal discovery." (Den er til og med bedre enn P.J. O'Rourkes "For the first time in American history it's more important to be cute than white.")

Mark Steyn om Palin vs Obama:

First, Governor Palin is not merely [...] "all-American", but hyper-American. What other country in the developed world produces beauty queens who hunt caribou and serve up a terrific moose stew? As an immigrant, I'm not saying I came to the United States purely to meet chicks like that, but it was certainly high on my list of priorities. And for the gun-totin' Miss Wasilla then to go on to become Governor while having five kids makes it an even more uniquely American story. Next to her resume, a guy who's done nothing but serve in the phony-baloney job of "community organizer" and write multiple autobiographies looks like just another creepily self-absorbed lifelong member of the full-time political class that infests every advanced democracy.

Jeg blir mer og mer overbevist om at Obama er et hologram, mens Palin ... Vel, jeg er ikke enig med henne i ett og alt. Langt i fra. Men hun er i det minste av denne verden. Og jeg slutter meg til Steyn: "I kinda like the whole naughty librarian vibe."

Litt sånn høyrevridd

Kjetil og Ragnar er unge og kristne og skriver om ateistiske bumperstickers, og de, stickerne altså, har et problem. Kjetil og Ragnar synes sikkert problemet er at de er ateistiske. Jeg sliter mer med at de ikke er morsomme. ”Det eneste du ikke kan tilgi et menneske er at det kjeder deg,” som Oscar W så elokvent formulerte det.

Jeg ble minnet om en morsom artikkel jeg leste for noen dager siden, av den tidvis fryktelig morsomme John Zmirak, som jeg har skrevet om før. Zmirak er fryktelig konservativ og fryktelig katolsk og skriver for takimag.com, som vel best kan karakteriseres som “reaksjonære og stolt av det”.

(Det finansieres av Taki, gresk shippingmillionærarving, mangeårig skribent i av High Life-spalten i Spectator, erklært levemann og dranker, med en dom for kokainbesittelse og dertil tilhørende fengselsstraff bak seg, Rommel-beundrer og stifter av American Conservative – sammen med Pat Buchanan.)

Anyway, Zmirak har noen forslag til gode bumperstickers, og denne fikk, perfekt oppsummering av denne delen av amerikansk høyreside som den er, meg til å knekke sammen av latter:

“Arm the Unborn to Guard the Border.”

Jeg må også tilstå en dyp svakhet for denne, som er en gammel favoritt og som dukker opp i kommentarfeltet til samme sak, om enn i en litt dårligere versjon (og ja, vi er i skjæringspunktet mot den delen av amerikansk høyreside også):

“If I had known this would happen, I’d have picked my own damn cotton.”

Jeg har sett den på Ku Klux Klan-t-skjorter og den er selvfølgelig ytterst smakløs og moralsk aldeles forkastelig. Men den er åkke som ustyrtelig morsom.

Obama? McCain? Næh

Siden jeg nå har et tema gående her. Og siden det er, eh, veldig, eh ... aktuelt?

Something fishy

Av en eller annen grunn falt jeg for denne, som jeg fant her.

Penger & pensjon & mindre smarte damer

- Det er pinlig at vi stortingsrepresentanter skal ha en pensjonsordning som andre bare kan se langt etter. Vi er da virkelig ikke mer spesielle enn folk flest, sier SVs stortingsrepresentant, Inga Marte Thorkildsen til Dagbladet.no.

Og nei, Inga Marte, du sier noe gitt. På den annen side, og hvis vi for et øyeblikk ser bort fra den absurde situasjon vi er kommet i, der noen som Inga Marte, som virkelig ikke er noe mer spesiell enn folk flest, kan havne på tinget:

Er det bare her i selskapet vi synes viljen til å dømme sitter vel løst i spørsmålet om stortingspensjonistene som muligens har fått for mye utbetalt? Er det ikke litt merkelig når Jørgen Kosmo ikke bare fungerer som aktorat, men også tar på seg å dømme? Er det ikke litt ubehagelig når politikere, gjerne fra SV, som ellers er forbryterens beste venn, legger seg i selen for å ta avstand fra personer som hverken er tiltalt eller dømt for noe som helst?

Og kunne vi slutte å blande sammen eventuelle overutbetalinger og Stortingets for all del svinegode pensjonssystem?

Og kunne noen vennligst få Inga Marte bort fra tinget? Please ... ?

Bad boys, bad boys ...

Tekst på t-skjorte (med en illustrasjon som gir assosiasjoner til krabaten over):

Bad things happen to good people, because bad things don't like good people!

Sprø, sprø, sprø nøtter

"En fremmed mann gikk tirsdag til angrep på sogneprest Joseph Moiba (37), og ba ham komme seg ut av landet. Moiba kommer opprinnelig fra Sierra Leone, og er Norges første afrikanske sogneprest."

Dette ifølge Verdens Gang.

Avisen har snakket med Kenneth Fuglesmo i SOS Rasisme, som mener denne typen rasisme er for utbredt. Hvilket han for all del sikkert har rett i. Navnet ringte en bjelle, så jeg sjekket en lenke til Klassekampen jeg fikk fra Asbjørn . Og sannelig.

Her har vi Fuglesmo igjen: - Vi har ingen tro på en rein parlamentarisk overgang til kommunismen. Historien har vist oss at væpnet revolusjon er den eneste måten arbeiderne kan frata borgerskapet makten. Det betyr ikke at vi ønsker vold og hamstrer våpen, men at vi innser at vi må være forberedt på væpnet kamp når den tid kommer, sier Kenneth Fuglemsmo, som tror PST allerede er på sporet av organisasjonen.

(Og det får vi da sannelig håpe.)

Organisasjonen det er snakk om er, for nok en gang å sitere venstresidens menighetblad: "... Revolusjonær kommunistisk ungdom (RKU). Fuglemsmo ble tidligere i år sammen med 11 andre medlemmer kastet ut av Rød Ungdom, og er en av de få kjente medlemmene av den lukkede Tjen Folket-gruppa, som trolig ledes av den mangeårige Haugesunds-ml-eren Kjell Gunnar Larsen, og som har Henrik Ormåsen som eneste offisielle talsmann. RKU er underlagt Tjen Folket, og fungerer som gruppas ungdomsorganisasjon."

Et sammentreff som bygger opp under Dagens Næringslivs påstand fra noen år tilbake om at disse crunchy nøttene bruker SOS Rasisme som sin private melkeku.

Er det disse folka vi ønsker å ha som talsmenn i kampen mot, eh ... ekstremisme?

Kjøpe, kjøpe, kjøpe

De landet i postkassen min i dag og siden jeg regner med at ingen av dere andre der ute har noe særlig lesestoff liggende heller:

Amazon.com selger nå de to første bindene (av tre) av Collected Letters of C.S. Lewis for latterlige tretten daler. Vi snakker to tusen to hundre sider med brev her, folkens. Og de strekker seg frem til 1950.

Kan dere leve uten?

Keep the Change

Det er en stund siden jeg sist så innom Thoseshirts.com, langere av seriøst reaksjonære amerikanske t-skjorter og folkene bak anti-Hilary-sloganen "President Clinton 2: This time with pants".

De har ikke helt fått samme svingen på Obama, men t-skjorten på bildet nærmer seg. Jeg er også svak for "Defeat defeat in 2008". Det låter akkurat som mannen selv.

Hysterisk

Jeg lovet Dodofruen lenken til denne. Og siden jeg lo. Og lo. Og lo. Og lo. Så unner jeg dere andre den også. Zmirak er, for ordens skyld, erkekonservativ katolikk. Denne, av samme mann, om hvor slem han var før han ble en god troende, er muligens enda morsommere. Sitat:

A stuffy, insufferable pipe-smoking Hegelian invited me out to lunch—and I wondered why, since our mutual dislike was fairly open. I soon discovered he wanted someone on whom to try out his favorite anti-Catholic zingers. He recited one in particular with such relish that I could tell he’d been waiting for years to use it: “What I don’t understand about you Catholics is how you can worship a God who tells you ‘EAT ME.’” I smiled, and offered the mild answer which turneth aside wrath: “What I don’t get is how you Jews can worship a God who forbids lobster to the only folks who can afford it.” Turning purple, he actually stamped his little Rumpelstiltskin foot and shrieked: “That’s anti-Semitic!”

RIP Ronnie Drew

Her sitter man i ro og fred i sitt hjem, uten så mye som en guinness i kjøleskapet, og inn tikker meldingen om at Ronnie Drew er død av kreft, 73 år gammel.

Drew var mannen bak Dubliners, bandet som redefinerte irsk folkemusikk og gjorde det til underholdning, moro og rock'n'roll. Uten Ronnie, ingen Pogues, ingen Planxty, ingen Flogging Molly, ingen Dropkick Murphys.

Uten ham ville irsk folkemusikk forblitt en endeløs oppvisning i pigs & squeals (eller jigs og reels som det også kalles og som for all del kan være hyggelig nok i små doser), et fenomen for de svært spesielt interesserte. Selv purister som DeDannan ble i sin tid sett på som for opprørske for det irske folkemusikketablissementet.

Ronnie Drew var uforfalsket punk i sammenligning, en mann som mente at musikk skulle være tilgjengelig, ikke et forstenet museumsfenomen, samtidig som han var tro mot musikkens hjerte.

Jeg hørte Dubliners første gang da jeg var en sånn syv-åtte og har vært fan siden. Jeg hadde gleden av å se dem live tre ganger og det var strålende moro hver gang. Jeg savner den gamle nissen allerede. Jeg må se å få kjøpt inn mer guinness.

Dododeklarasjonen

Etter at min nære venn Deerstalker inviterte meg til å bli medtalsmann for Norsk Selskap til Drontens Fremme – en ære av tilnærmet ubeskrivelig og helt utvilsomt aldeles overveldende art – har jeg fundert meget på dodologiens vesen og væren.

Heldigivis er ikke den øreklaffede og jeg alene om å kjempe drontens sak og holde dodologiens fane hevet i disse utvilsomt meget tvilsomme tider. Vår venn Dodologen er den som kanskje har trengt dypest inn i dens ideologiske irrganger og fundert dypest over de høyder den kan bringe oss til. Hvilket er overraskende høyt, drontens noe manglende flyveenvne tatt i betraktning.

Uansett. Dodologen, som sjelden trer frem i lyset og trives best under sitt overfylte skrivebord, har lagt et viktig spor ut i kyberrommet, på den obskure nettsiden dodofuglen.com: Dododeklarasjonen, et skrift hvis visjoner og intensjoner vi her i selskapet slutter helt og fuglt opp om.

Ikke minst fordi Dodologen har tatt innover seg virkelighetens mange uhyggelige fallgruver og har bestemt seg for å i fremtiden kun kommunisere via oss her i selskapet. Under følger deklarasjonen, nå som en programerklæring for Norsk Selskap til Drontens Fremme:

Dododeklarasjonen

Dodofuglen er død.

Den var en stor, trivelig og aldeles flyveudyktig due, som hadde tilpasset seg forholdene på øyer der den ikke hadde en eneste fiende.

Så kom menneskene. De hadde med seg hunder og griser.

Da var det plutselig en veldig dårlig idé å legge ett egg, en sjelden gang og rett på bakken – og siden stort sett tusle rundt og gjøre andre ting mens det klekket ut seg selv.

Plutselig var dodoen utdødd gitt.

Norsk Selskap til Drontens Fremme er et prosjekt i dodoens ånd. Mens virkeligheten herjer rundt oss, nipper vi til vår te og skriver ned uvesentligheter med vår virtuelle fyllepenn. Disse kan handle om meget rart, men temaer som musikk, litteratur, religion og politikk blir tidvis berørt.

Så er dere advart.

Vi er menn og vi er middelaldrende. Vi er ubehøvlede, irriterte og elitistiske. Vi er enige i at ingen er kommet opp med et bedre politisk system enn demokratiet, men vi liker det ikke for det.

Vi er selverklært reaksjonære, men fullt på det rene med at det beste med fortiden er at den er over. Det er ikke det at de gjorde ting så bra den gang, men ettersom fortiden er fortid, kan vi tillate oss å fokusere på det de gjorde bra.

Og de hadde i det minste ikke gangsterrap. Eller synsk draps-TV.

Vi mener folk er folk og stort sett irriterende, men så lenge du har verdighet nok til ikke å redusere deg selv til en gruppetilhørighet eller en offerstatus, er sjansen god for at vi kan omgås i dannede former.

Ettersom dette er internett, er sjansen dog stor for at vi slipper. Og det er ganske sikkert til det beste.

Dodologen, Oslo, januar 2008