Det rustne kompasset

Før Deerstalker og Dodofruen fikk anledning til å se listen med strekpunkter som også er kjent som Harry Potter and the Order of the Phoenix, ble de utsatt for reklame for The Golden Compass, filmatiseringen av den første av tre bøker i Philip Pullmans serie om Lyra, isbjørnene og kampen mot gud. Det så, når sant skal sies, akkurat så dyrt ut som omtalene tilsier. Men blir det bra?

Pullmans trilogi er et godt eksempel på bøker som er medrivende mens man leser dem, men som etterhvert bare blir irriterende. Ikke minst etter at selve lesningen er over. Jo mer Deerstalker stunder over dem, jo surere blir han når sant skal sies. Det er helt greit at man prøver å skrive Paradise Lost på ny, men minnet om Pullmans bøker er mer og mer blitt minnet om en teknisk god, men sjelløs opplevelse.

Pullman kan for all del skrive og ideene er så grandiose at det inngir respekt. Problemet er bare at bøkene (og de blir verre etterhvert) ikke makter å by på en fortelling som holder. De flyr høyere og høyere og det går som det må gå, de faller ned med et plask. Krigen mot gud som det hele kuliminerer i, er noe av det mest mislykkede Deerstalker har lest.

Pullman forstår, som Tokien og Rowling gjør det, at en grandios fortelling må kontrasteres med en "liten" fortelling, om enkeltinividers opplevelser. Men de to delene fungerer hverken hver for seg eller sammen.

Pullman ynder å presentere seg selv som en anti-Lewis. Han har levert noen karakteristikker av Narnia-bøkene som Deerstalker, selv om han forsåvidt er enig med deler av innholdet og ikke nettopp er en teologisk likesinnet av C.S. Lewis, finner ganske så pinlige. Man må gjerne mislike Lewis' teologiske ambisjoner (og målet var eksplisitt å snike teologien inn i barna), men han skrev i det minste bøker som er både langt mer sympatiske og langt bedre fortalt enn noe Pullman later til å komme opp med.

Så får vi se om det hjelper med Nicole Kidman i en av hovedrollene.