Blogosfæren beriket

Det har ofte slått Dronten at det norsk blogosfære mangler, er en kristen, skeptisk, fantaysorientert, tegnseserieelskende progrock-blog. Og endelig er den her: Ønsk Dekodet velkommen til kyberrommet alle sammen!

BAD har lenge antydet eskapader i den retning og nå er han altså i gang. Kjenner vi her i selskapet ham rett, betyr det mange og lange poster om temaer vi finner overmåte interessante. (Bortsett fra progrocken, selvsagt.)

Nei vel?

En av ambulansesjåførene fra Sofienbergparken har en fortid i Boot Boys, melder VG. Det stiller unektelig sykehusdirektør Tove Strands uttalelse "Jeg kjenner de to erfarne medarbeiderne, og det er ingenting i deres historie som tilsier at det skal ligge rasisme bakom" i et litt merkelig lys.

Høst

Så er den da altså endelig her, høsten. Sommeren, med sine varme, tørre gleder er passert (et ganske annet sted) og den beste av årstider er i ferd med å trykke oss inn i sin avkjølende favn. (Våtere kan den neppe bli.) Da er tiden inne for litt poesi, nærmere bestemt en leksjon i de flyktige gleders forbannelse, ved en mann som burde vite hva han snakket om, John Keats.

In Drear-nighted December
In drear-nighted December,
Too happy, happy tree,
Thy branches ne'er remember
Their green felicity:
The north cannot undo them
With a sleety whistle through them;
Nor frozen thawings glue them
From budding at the prime.

In drear-nighted December,
Too happy, happy brook,
Thy bubblings ne'er remember
Apollo's summer look;
But with a sweet forgetting,
They stay their crystal fretting,
Never, never petting
About the frozen time.

Ah! would 'twere so with many
A gentle girl and boy!
But were there ever any
Writhed not at passed joy?
The feel of not to feel it,
When there is none to heal it
Nor numbed sense to steel it,
Was never said in rhyme.

The batty ones

Norsk selskap til drontens fremme har etter hvert passert gode 200 poster i kyberrommet. Dette er tilfredsstillene, men det er fortsatt langt igjen til verdensherredømme.

Ettersom norsk er et lite egnet sprog for å oppnå denslags, har vi valgt å utvide. Vi har inngått samarbeid med beryktede The Batty Society og Deerstalker har motvillig tatt på seg rollen som deres engelskskrivende talsmann. Resultatet er ennå i støpeskjeen, men se gjerne innom.

Svar utbedes

Blogger, som holder Dronten med de blogosfæriske livsnødvendigheter, har introdusert en sånn kjekk liten sak til å avholde meningsmålinger.

Dronten stiller derfor det meget viktige spørsmålet "Hvor nebbete en fugl?" et stykke nede i høyremargen, og anmoder alle sine lesere om å TA STILLING. Husk: Det er bedre å ta feil, enn ikke å mene noe i det hele tatt.

Olympisk

Dronten har tidligere drevet reklame for The Chap Olympics, som gikk av stabelen i midten av juli. Men den har ikke vært sitt ansvar bevisst i å videreformidle informasjon om hvordan det hele artet seg. Det rettes herved opp:

Daily Telegraph bragte en interessant artikkel, med megen filosofering rundt chap-bevegelsen, som er høyst lesverdig. Og en egen side er viet ett hundre bilder av begivenhetene. Absolutt severdig.

En egen norsk delegasjon burde kanskje være på sin plass ved neste anledning?

Viktig, viktigere, viktigst

"Hun fokuserer på noe hun synes er viktig," uttaler vår kommende konge om sin søsters englerier. Og det er vel nettopp det, hva hun synes er viktig altså, som er hele problemet ...

Kjekk ungdom 2

Dronten siterer fra The Chap:

"Pupils from Glenalmond College in Perthshire have been secretly filmed hunting, shooting and fishing for 'chavs' during their summer holidays. The boys are all aged between 12 and 16, some dressed in full hunting gear and others in shooting tweeds. The 'chavs', dressed in traditional track suits, baseball caps and plimsolls, are seen running away with terrified expressions as barking hounds snap at their heels and the public schoolboys charge them on horseback. In another scene, a 'chav' is fished out of a river and beaten with sticks, while an even worse fate awaits some of his unfortunate compatriots – they are filmed in the sights of a double-barrelled shotgun before being gradually picked off by a crack shot."

The Chap forsøker å fremstå som sjokkert over dette forslaget til en løsning på et av de britiske øyers fremste sosiale (for ikke å si estetiske) problemer. De anser det som bedre å gå foran med et godt eksempel i så vel klesveien som dannet adfærd.

Videoen kan skues med egne øyne hos Metro, som heller ikke er udelt positive til forslaget.

Dronten på sin side, synes nok de unge tweedkledde overdriver en smule, men ser det som positivt at de bedrestiltes barn engasjerer seg i samfunnets sosiale utfordringer. Og helt sant er det neppe at de unge er blitt "secretley filmed". Dronten mistenker dessuten at "the chavs" ikke er helt ekte "chavs".

Snuskesøt

Denne lillle hjerteknuseren er fra omslaget til BatWorlds siste informasjonsskriv. Og, ja, det er en flaggermussmukk. Som påpekt i forrige post: De har ingen hemninger hva sentimentalitet angår. Dronten sympatiserer fullt og helt.

Den elektroniske versjonen av bildet er hentet fra Cute Overloads side for uvanlige dyr. Selve skrivet ligger hjemme i redet og venter på å bli lest. Hovedsaken er fortellingen om den lille ...

Flaggermoro

Dronten, i egenskap av en fugl som ikke kunne fly den gang den kunne ha flydd, har en særlig fascinasjon for flaggermus, de eneste pattedyrene som kan fly. Drontens eldste har også utviklet en aldri så liten dragning mot de flaksende små, så det går mye i flaggermoro hjemme i redet.

Kombinert med Drontens sentimentale natur og dens forkjærlighet for søøøøte dyr, har dette resultert i at den har falt veldig for BatWorld, en amerikansk gruppe med hovedsete i Texas, som tar imot skadede flaggermus, driver hjem for flaggermus som ikke kan klare seg i det fri og hjelper de som kan tilbake.

De driver etter Drontens hjerte, med tung sentimental slagside og frisk antropomorfisering av de små nussenussene der det kan hjelpe deres sak. Man kan blant annet adoptere en flaggermus. I går ankom den avbildede t-skjorten i postkassen, med bilde av "Sneezy, a Dwarf Epauletted fruit bat".

Skulle man føle for å heller gi pengene sine til mer lokale flaggervenner, trenger Norsk Zoologisk Forenings flaggermusgruppe penger til å drive sitt flaggermusmottak. Akkurat det er en så god sak at Dronten føler for å organisere en liten innsamling.

Og vekk me'n ...

OK, alle sammen, så stemmer vi i, til melodien til Gamle dampen:

Da gjekk Diffen
Da gjekk Diffen
Sånn kan det gå det gå når man er dum
Da gjekk Diffen
Gamle Diffen
Men konto'n hans er sikkert ikkje tom ...

(Antar at en gal mullah vil ha noe å si om sprogføringen ...)

Triste greier. Som med Valla, ønsket Dronten egentlig ikke at det skulle ta slutt. Det var jo så moro mens det varte ...

Vi får trøste oss med at Fru Behn neppe tar til vettet (hvor nå det skulle være) med det første. Eller det andre. Eller det tredje.

Jerna, Diffen, Jensusen og fordommene

Av og til blir Dronten nesten målløs. Rett nok så den ikke på gårsdagens valgdebatt (den slags blir så altfor vulgært for den nebbete), men nyhetene tilsier at Jerna fant frem jernet da Jensusen hintet om Diffens fiflerier.

Hvilket i seg selv ikke er særlig lurt. Jerna har så langt fremstått som en av de i Høyre som har skjønt hvor alvorlig denne saken er for partiet hennes, men hun demonstrerte her med fulle at hun ikke forstår dybden i problemene.

Forsøket på å trekke inn Jensusens bruk av sort dagmamma, rundt de tider Diffen poppet ned til Sveits for å kjøpe reisesjekker, viser at hun ikke innser at dette for Høyre ikke primært er et moralsk eller juridisk problem. Det er først og fremst et imageprobelm.

Diffen har begått et når sant skal sies ikke veldig alvorlig lovbrudd, men han har begått noe som fremstår som et arketypisk Høyre-lovbrudd. Han har bekreftet de mest negative fordommene om Høyre som et snobbete, arrogant rikmannsparti som mener andre regler gjelder for dem enn for bermen.

Jensusen på sin side, har begått noe som knapt er en uvesentlig forseelse, og på toppen av det hele en svært utbredt forseelse. Om noe, får den ham til å fremstå som en liten smule folkelig. Jensusen fremstår som en av oss, Diffen derimot, fremstår som en av dem.

Man må gjerne mene at det norske folks fordommer mot de som har tjent sin formue selv og ikke vunnet den, er både tåpelige og usmakelige (selv om man kan diskutere hvor rik Diffen og co ville vært hvis ikke redere hadde spilt med lang snillere regler enn resten av næringslivet), men fordommene er der og det må Jerna, Diffen og prestefrua på Majorstuen forholde seg til.

Fordommene er en sentral del av den virkelighet Høyre skal prøve å få sine representanter inn i kommunestyrene i. En virkelighet Jerna i går avdekket at hun slett ikke forstår. Og i denne virkeligheten kunne hun muligens gjort noe dummere enn å sammenligne Jensusen og Diffen, men ikke noe mye dummere.

Diffen og futen

Reaksjonær som Dronten er, er den ikke ukjent med å gi sin støtte (om enn utdødd) til partiet Høyre. En viktig grunn til det, er en dyp skepsis til venstresidens kriminalpolitikk. Oslo Høyres behandling av Diffens skattesnusk, lover ikke nettopp godt i den sammenheng.

Oslos ordfører er først og fremst en symbolfigur. Og Doffen labber for tiden rundt og symboliserer alle de sentrale fordommene mot vestkant-Høyre på sitt mest vulgære. At mannen reiste til Sveits, hentet ut penger i form av reisesjekker og på den måten snek dem inn i landet, er både komisk, stakkarslig og latterlig.

Høyres største problem har i årevis vært sitt eget image. At partiet ikke selv forstår dette, er dets nest største problem. Duffen var selv før snusket hans ble dratt for retten, på mange måter selve inkarnasjonen av dette Høyre. Det var greit nok, mannen er jo på sett og vis ganske søt, men nå er det definitivt ikke greit lenger.

Døffen bør trekke seg nå, for sin egen skyld, fordi det vil vise at han tar ansvar for sine handlinger (god konservativ tradisjon) og setter partiets fremtid foran sine siste par måneder i Oslo rådhus, og for partiets skyld, fordi det har alt å tape på å bli frontet av en mann som ikke lenger fremstår som verdig den tillit han har vært vist.

Hvorfor er forøvrig alle Høyre-bloggerne så opptatt av å skrive om helt andre ting enn Daffen? Fordi de tror valg vinnes på saker og ikke på fremtoning og tillit? Dronten må korrigere seg selv: Det er Høyres største problem.

Sprø som knekkebrød

Blant de aller sprøeste nøttene i kurven som utgjør det norske kyberrom, er Xiandos sannsynligvis den sprøeste. Og utvilsomt den i egne øyne mest forfulgte. En gal mullah i Den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene har viet en lengre post til nøttemannen. Den er i høyeste grad verdt et besøk.

Prinsessen og kaninene

"Her majesty, the Norwegian princess Märtha Louise said last easter that she would love to start a new school for suicidal bunnies. This saturday it will be opened," melder Uncyclopedia. Visstnok vil de blant annet lære å kommunisere med engler.

Kjekk ungdom

Åtte kjekke unge menn er pågrepet i Danmark, der de marsjerte for å hedre den store tenkeren, strategen og lederen Rudolf Hess, melder NTB. (Og dermed en rekke norske medier, i mer eller mindre likelydende ordelag. Sannelig godt vi har et så bredt utvalg av disse ytringsfrihetens forkjempere.)

Blant de pågrepne er Johnni Hansen, som ble behørig fotografert, iført et særs ukledelig rødt slips, mens han slåss med politiet. Hanser har i årevis kjempet om tittelen som Nordens mest patetiske nynazist. Det er slett ikke utenkelig at han vil lykkes.

Party!

Det virtuelle fyrverkeriet er sendt til værs og den semivirtuelle sjampisen er sprettet (den smaker når sant skal sies mistenkelig som akevitt). Grunnen er at vi feirer oss selv her i selskapet, ettersom dette er Drontens post nummer 200. Hipp, hipp!

Arne har sjekket ut

Arne Myrdal er død, melder NTB (og dermed også en rekke nettaviser, i mer eller mindre likelydende ordelag). Mesteparten av tiden var Myrdal muligens for full til å vite hva han gjorde, men ikke desto mindre har vi ingen planer om å felle mange tårene over ham her i selskapet.

Deerstalker minnes fortsatt med glede den gang Arne talte fra toppen av basarene på Youngstorvet og hele torvet hoppet opp og ned og ropte "Hopp, Arne, hopp!"

Ned i kjelleren igjen!

Høsten er snart over oss og tiden nærmer seg for å på ny tre ned i kjetternes mørke, dystre og uhyggelige kjeller. (Du trenger ikke la alt håp fare, men du verden som det hjelper.)

13. september skal Selveste Jan Ingar Thon, under tittelen American Gothic, nok en gang gripe mikrofonen, denne gang for å markere 150-årsdagen for mormonenes massakre på 120 ubevæpnende nybyggere ved Mountain Meadows i 1857. Dessuten skal han dykke ned i amerikas mørke underskog av underlig og tidvis livsfarlig religion, der man sjonglerer med giftslanger og drikker stryknin og bilbatterisyre.

Kjelleren befinner seg under Den Gode Cafe i Fredensborgveien 13.

Prinsessen på bålet og pressen

En avis i Den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene har tatt til orde for at Prinsessen på bålet burde frasi seg prinsessetittelen, fordi hun har en forskrudd tro.

Dronten på sin side, kan ikke se noen grunn til at prinsesser ikke skulle kunne tro på engler. Intelligens har når alt kommer til alt aldri vært en sentralt kriterium for å tilhøre en kongefamilie. Dårlig smak er vel nærmest et krav. Og vi har tross alt hatt en statsminister som liker å gå i kjole og å forestå pseudokanibalistiske ritualer. Religionsfrihet burde også gjelde for kongelige, i motsetning til dagens ordning.

Så prinsessen må gjerne fortsette å demonstrere for all verden at hun er litt dårligere utrustet enn oss andre. Derimot bør noen kurse henne i hennes rolle som prinsesse og gi henne litt innsikt om hva pressens oppgave er. Og de bør fortelle henne at prinsesser som prøver å presentere seg selv som forfulgte ofre er et patetisk syn.

En helt annen sak er at Prinsessen på bålet burde gått av fordi hun har så gresselig smak i menn.

Prinsessen på bålet(?)

Dronten hadde sånn i utgangspunktet planlagt å ligge lavt i englestriden som har rast over landet. For dens del må gjerne prinsessen kommunisere med engler. Og hvis noen ønsker å betale henne for å lære kunsten, så dem om det. (Her i selskapet er vi om noe en smule skuffet over hennes forretningssans. Sammenlignet med andre aktører i bransjen, er skolen hennes overraskende rimelig.)

For vår del må hun også gjerne demonstrere for all verden at hun ikke forstår hverken sin eller pressens rolle og syte i vei om hvor fælt hun er blitt behandlet. Men når hun uttaler til NRK at "Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever for et par hundre år siden. Da hadde jeg sikkert vært brent på bål," har hun krysset en grense.

At hun bommer med godt og vel hundre år på tidspunktet er en ting. (1807 er syv år før grunnloven ble undertegnet, for å sette det i perspektiv.) En helt annen sak er at hun har mage til å sammenligne seg med de i all hovedsak fattige og utsøtte kvinnene som falt som ofre for hekseprosessene hertillands.

Det er faktisk så smakløst fra en person som startet engleskole med postadresse Slottet, at Dronten sliter litt med å finne ord. Rett nok er ikke god smak det vi har kommet til å forbinde med henne, hun er når alt kommer til alt gift med herr Behn, men det finnes grenser, selv for bortskjemte prinsesser med markeringsbehov.

Fabelaktige overskrifter 3

Slutter som prest i engle-protest

Merk rimet. Nok en gang VG (men bare på forsiden, englene har forsvunnet på selve saken). Nok en gang kongehusorientert.

Dronten ønsker å presisere at tanken bak denne serien er å dokumentere for ettertiden noen av de mest hilariøse eksemplene på nytale som vulgariseringen av den offfentlige samtale og det offentlige rom resulterer i. Det er på ingen måte ment som en latterliggjøring av de aktuelle mediene, kun som en anskueliggjøring av forfallet, observert på vei nedover ...

A bug in my bunny

En David Kauffman spekulerer på Forward.com på det viktige spørsmålet hvorvidt Snurre Sprett er jødisk. Hvilket muligens er litt corny, tatt i betraktning at kaniner ikke er kosher. Argumentene er dog gode, og Deerstalker tenderer mot å være overbevist.

Mest av alt falt han dog for denne kommentaren til en kommentar til saken:

"Six whiskers. Six fingers. Six toes. Ears that look a lot like horns. Hmmm. Rev 13:2 - "And the beast which I saw was like unto a leopard, and his feet were as the feet of a bear, and his mouth as the mouth of a lion...." The conclusion seems inevitable: Bugs Bunny is the Pope."

Fabelaktige overskrifter 2

Homoprest nekter å vie enkjønnede samliv

Fra Dagen. Nye samlivsformer gjør fascinerende ting med språket.

Ny serie: Fabelaktige overskrifter

IKKE engle-nekt på Bislett likevel

Melder VG. Det kan tenkes at det har noe med kongehuset å gjøre ...

Dyrets merke: mjauhu!

Deerstalker leser for tiden Nicholas Guyatts bok Have A Nice Doomsday, med den presise, men ikke nettopp snappy undertittelen Why millions of Americans are looking forward to the End of the World. Kanskje er det derfor han straks ble slått av de apokalyptiske dimensjonene når Vårt Land melder at det kan bli påbudt å ID-merke pusekatter? Endetiden må være lenger fremskreden enn den øreflappede hadde fått med seg.

Duo Noir

Som tidligere nevnt besøkte Deerstalker for en tid tilbake Fantasifestivalen i dypet av Rogaland. Den viktigste grunnen til det var at Tony Wakeford skulle spille. Og når den øreklaffede nå endelig har fått rotet seg til å hente sommerens bilder ut av kameraet, er det grunn til å feire med et bilde av Wakeford og fruen, Renee Rosen, live.

Og ja, det er noen der ute som ikke har grunn til å føle seg trygge i dagene som kommer. Bestikkelser bør betales raskt.

Sannheten om hammermann

En gal mullah i Den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene, avslører i dag sannheten om MC Hammer. Avlegg mullahen et besøk. Og husk: Sannheten må frem!

Det vakke meg, det var jø..., nei, vent!

Pater Pietro Gemini, 82, ble forrige uke anklaget for å ha seksuelt misbrukt "fire eller fem" ungdommer, forteller Holy Smoke. Gemini, som har etablert behandlingssentre for narkomane over hele Italia, uttaler at han er uskyldig og at beskyldningene kommer fra voksne, tidligere pasienter, som er blitt kastet ut fra hans sentre på grunn av tyverier.

Godt mulig. Men kanskje burde han latt være å legge til at det hele er en kampanje for å sverte hans navn, drevet av "en radikal jødisk lobby"?

Italienske jøder ble i det minste litt mifne, så nå har Gemini ombestemt seg. Det er ikke jødene som står bak allikevel, det er "en radikal frimurer-lobby". Fnis.

Det rustne kompasset

Før Deerstalker og Dodofruen fikk anledning til å se listen med strekpunkter som også er kjent som Harry Potter and the Order of the Phoenix, ble de utsatt for reklame for The Golden Compass, filmatiseringen av den første av tre bøker i Philip Pullmans serie om Lyra, isbjørnene og kampen mot gud. Det så, når sant skal sies, akkurat så dyrt ut som omtalene tilsier. Men blir det bra?

Pullmans trilogi er et godt eksempel på bøker som er medrivende mens man leser dem, men som etterhvert bare blir irriterende. Ikke minst etter at selve lesningen er over. Jo mer Deerstalker stunder over dem, jo surere blir han når sant skal sies. Det er helt greit at man prøver å skrive Paradise Lost på ny, men minnet om Pullmans bøker er mer og mer blitt minnet om en teknisk god, men sjelløs opplevelse.

Pullman kan for all del skrive og ideene er så grandiose at det inngir respekt. Problemet er bare at bøkene (og de blir verre etterhvert) ikke makter å by på en fortelling som holder. De flyr høyere og høyere og det går som det må gå, de faller ned med et plask. Krigen mot gud som det hele kuliminerer i, er noe av det mest mislykkede Deerstalker har lest.

Pullman forstår, som Tokien og Rowling gjør det, at en grandios fortelling må kontrasteres med en "liten" fortelling, om enkeltinividers opplevelser. Men de to delene fungerer hverken hver for seg eller sammen.

Pullman ynder å presentere seg selv som en anti-Lewis. Han har levert noen karakteristikker av Narnia-bøkene som Deerstalker, selv om han forsåvidt er enig med deler av innholdet og ikke nettopp er en teologisk likesinnet av C.S. Lewis, finner ganske så pinlige. Man må gjerne mislike Lewis' teologiske ambisjoner (og målet var eksplisitt å snike teologien inn i barna), men han skrev i det minste bøker som er både langt mer sympatiske og langt bedre fortalt enn noe Pullman later til å komme opp med.

Så får vi se om det hjelper med Nicole Kidman i en av hovedrollene.

Søøøøøøøøøøøøøøøt!

Dronten er, som utdødd, kanskje ikke lenger blant de søteste. Det betyr ikke at den ikke kan ha en dragning mot yndige skapninger (helst med stooooore øyne). Vi i selskapet har allerede drevet litt snikreklame for Cute Overload, siden for nu-nu-nu-nusselige skapninger, men den nyvaskede kaninen over avgjorde saken: De fortjener en egen post.

Men vær på vakt. Husk: Det går an å overdose på søtsaker ...

(Deerstalker ble, av alle bisarre steder på kloden, gjort oppmerksom på siden et eller annet sted langt pokker i vold i Rogaland, av en våt, kald og sulten jødisk pike fra Kansas: Den uforlignelige Renee Rosen. Så en stor takk til henne.)

Harry Potter og det uteglemte manuset

Deerstalker og Dodofruen tasset avgårde til Majorstuen for å se det femte forsøket på å filme Harry Potter. Denne gang den lengste av alle bøkene.

Det bærer filmen preg av. Det virker som de har lest gjennom boken, markert med gult alt som må være med og så oppdaget at det ikke er plass til noe mer. Overhodet. Det er ikke en film, det er en liste med strekpunkter.

Men den ser lekker ut. Set-designene erstrålende. Og de fire nye damene, Tonks, Luna, Dolores Umbridge og Bellatrix LeStrange, er alle utmerkede. Tonks ser vi riktignok ikke så mye til, men det lille som er, er bra. Og Luna er sånn akkurat passe eksentrisk. De har heldigvis ikke falt for fristelsen til å gjøre henne helt forskrudd.

Umbridge, selve inkarnasjonen av byråkraten på sitt uhyggeligste, er en av Rowlings aller beste skikkelser. (Og hun når nye høyder i den siste boken.) Hun fremstår i filmen som en akkurat så kvalmende søtladen sadist som hun er i boken.

Helena Bonham Carter, i rollen som Bellatrix, stjeler enhver scene (få som de er) der hun viser sitt rablende gale oppsyn. Dronten vil ha meeeeer.

Neste gang husker de muligens å hyre en manusforfatter også.

Arty bat

Deerstalker var en gang med og arrangerte et seminar der et av foredragene dreide seg om Wyatt Earp og hans ettermæle. Det ble snart klart at det var et visst kjønnsskille blant de lyttende og at hannene hadde klart størst glede av foredraget og vesentlig større forhåndskunnskaper enn hunnene. Derfor spår Deerstalker at Drontens hankjønnede lesere nok vil ha størst glede av å få vite at dette bildet heter "Bat Masterson". (Men det er malt av en Karen Wheeler.)

Batty!

Via Cute Overload, siden for oss som aldri får nok av søøøøøøøøte saker med stoooooooore øyne, er Deerstalker blitt oppmerksom på Batworld, drevet av hyggelige mennesker som gir et hjem til flaggermus som ikke kan klare seg på egen hånd. Gjør som den øreklaffede, gi dem en dollar.

Minner om Rhodesia

Og mens vi er inne på Afrika: Onkel D gjorde for en tid tilbake den øreklaffede oppmerksom på siden Memories of Rhodesia. Han antydet at den burde være noe for Dronten i dens mest reaksjonære hjørne.

Her i selskapet har vi derfor de siste ukene pliktskyldigst tøvet rundt blant ekte rhodesisk te (sendes fra kontoret i Sør-Afrika), rhodesiske rugbygensere (Deerstalker tilstår en viss dragning) og memorabilia-ølkrus fra rhodesiske militæravdelinger.

Hvis noen der ute noen gang har spurt seg: "Hvor reaksjonær er egentlig dronten?", kan dere nå få et slags svar: Ikke fullt så reaksjonær.

Fred i Darfur? Ja, jøss

"The Darfur issue is being fuelled by 24 Jewish organizations, who are making the largest amount of noise over the issue, and using the Holocaust in their campaigning." Dette i henhold til Sudans forsvarsminister, Abdel Rahim Mohamed Hussein.

Hvilket er godt å vite, nå når norske soldater skal ned å lage fred i det norsk presse omtaler som "området".

Da Mark Sedgwick var på disse kanter, fortalte han (over en bedre middag) om den gang han forsøkte å reise til Darfur. Rette vedkommende blant myndighetene i Khartoum forsøkte å etablere kontakt med lokale myndigheter i "området". Via den eneste kommunikasjonskanalen de hadde, en sprakende kortbølgeradio. Det gikk ikke.

Ut på tur

Deerstalker er vendt tilbake fra Sardinia (meeeeeer grappa ...) og har tøvet litt rundt på nettet. Der fant han en gammel sherlockiansk vittighet, denne gang på italiensk. Tilfeldig? Ganske sikkert, men her er den uansett på Sherlocks eget sprog:

Sherlock Holmes and Dr. Watson go on a camping trip, set up their tent, and fall asleep.

Some hours later, Holmes wakes his faithful friend. 'Watson, look up at the sky and tell me what you see.'

Watson replies, 'I see millions of stars.'

'What does that tell you?'

Watson ponders for a minute. 'Astronomically speaking, it tells me that there are millions of galaxies and potentially billions of planets. Astrologically, it tells me that Saturn is in Leo. Timewise, it appears to be approximately a quarter past three. Theologically, it's evident the Lord is all powerful and we are small and insignificant. Meteorologically, it seems we will have a beautiful day tomorrow. What does it tell you?'

Holmes is silent for a moment, then speaks. 'Watson, you idiot, someone has stolen our tent.'