All in vain

Dronten har, til å være sitt nebbete seg, vært påtagelig poesiløs den siste tiden. Det rettes herved opp med et stykke lyrikk fra Christina Rossettis fjærpenn, som på dystert vis gjenspeiler den nebbetes sinnsstemning.

De Profundis
Oh why is heaven built so far,
Oh why is earth set so remote?
I cannot reach the nearest star
That hangs afloat.

I would not care to reach the moon,
One round monotonous of change;
Yet even she repeats her tune
Beyond my range.

I never watch the scatter'd fire
Of stars, or sun's far-trailing train,
But all my heart is one desire,
And all in vain:

For I am bound with fleshly bands,
Joy, beauty, lie beyond my scope;
I strain my heart, I stretch my hands,
And catch at hope.

Gahle menn

I dag er dagen for onkel Ds opptreden i Den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene, hvor han skal foredra for de innfødte om sortmetallens krumspring.

Samme dag bringer VG gladnyheter om Gaaaaaahl, den freskeste av sortmetallens vestlendinger. Dronten siterer: "Kristian Eivind Espedal (32) ... forteller at han ikke angrer på volden: - Jeg har sonet ferdig, men jeg angrer ingenting. Jeg hadde gjort det samme igjen. Jeg er en redelig mann."

Tilfeldig? Sikkert.

Dronten blir forøvrig minnet om rettsaken, da Gaaaaaaaaaaaaaahls mor fra vitneboksen avviste at han kunne ha truet med å drikke offerets blod. For han er jo vegetarianer ...

Villmarkens sønn

Deerstalkers nye liv som rekkehusbeboer, byr på en rekke skremmende utfordringer. For første gang siden åttitallet (det rosa, vet dere), bor han utenfor Ring 2. (Riktignok bare 3-400 meter, men dog.) Dette har naturlig nok fått ham til å tenke gjennom (i det minste noen av) livets mange spørsmål, gåter og eksistensielle utfordringer. Og han forstår litt bedre hvordan det er å bo på rare og forunderlige steder, som Helsfyr, Bari, Langhus eller Den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene.

Forhåpentligvis er det bare en overgangsfase. Snart er han nok tilbake som sitt fordomsfulle, intolerante og ikke-inkluderende selv.

Hipp, hipp!

Deerstalker har benyttet helgen til å bli rekkehusbeboer og gikk derfor glipp av denne på dagen: Pinseaften rundet Christopher Lee 85 år! Hipp, hipp, uuuuuæææææ! (Og bildet var aldeles uimotståelig.)

Karibiens pirater

Den dannede og kultitverte klanen som er norske filmkritikere har ikke vært altfor vennlige mot den (så langt?) siste installasjonen i serien om Karibiens pirater. Dronten kan bare sitere den store vismann Jokke: "Ta dere et stev!"

Tre timer med forskrudd piratmytologi, tøys, tant, vrøvl og kaos. Dronten har ikke hatt det så moro på svært lenge. Dodofruen er aldeles fortapt.

Ned i kjelleren igjen

Det er ikke bare snille lillesøster i vest som viser tegn til liv. Kjettersk kjeller vender tilbake, onsdag 13. juni, i kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien.

Bjørn Are Davidsen foredrar under tittelen Nefilim – Gudesønner eller genteknologer fra verdensrommet? Det blir garantert en overdose gudesønner som kommer ned til jorden og har seg med mennesker, og store mengder romvesener som griper inn i menneskets biologi og historie.

Og det blir norgesmesterskap i Nefilim. Hvem har de beste teoriene på hvordan norsk kultur, historie og genmateriale er påvirket av de utenomjordiske?

Musikk ved pastor Aarebrot.

Kjettere i vest

Dronten undret seg for en tid tilbake over hvorfor det var så taust fra Absalong, Kjettersk kjellers frekke lillesøster i den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene. (Det lignet henne når sant skal sies ikke.) Nå skjer det noe.

Og fordi lillesøster er mye friskere, sprøere og viltrere enn sin trauste storebror, gjør hun akkurat det samme som kjelleren gjorde sist gang. Med andre ord skal onkel D snakker om sortmetallere og deres kuriøse gjerninger.

Hyggelige greier, men så veldig uskikkelig er det vel ikke ...

Løkkeberg og krigen

Fru Løkkebergs forsøk på å leke faghistoriker har i de siste dagene fascinert Dronten. Men sannelig er det interessant når Aftenposten prøver seg også. Dronten siterer:

"Nå får Løkkeberg en viss støtte fra militærhistorikerne Max Hermansen og Erling Skjold. [...]

– Folk med en viss militærfaglig kunnskap forsto at ubåtbunkeren i Laksevåg bare ble viktigere og viktigere for tyskerne – etter at de i løpet av august og september 1944 mistet de fleste av ubåtbasene sine på kontinentet som en følge av invasjonen i Normandie. Milorg skjønte nok at et angrep ville komme, men det er ikke det samme som å få beskjed om det, sier Skjold.

De to militærhistorikerne mener at enkelte lokale motstandsmenn, på bakgrunn av denne informasjonen, nok valgte å flytte til mindre utsatte områder i Bergen.

– De gjorde regning med at dette viktige målområdet i Laksevåg ville bli bombet, men det er utenkelig at noen i Bergen visste når det skulle skje, sier militærhistoriker Skjold."

Det er mulig Dronten er treig, men er ikke dette svært nært en total avvisning av Løkkebergs 9/11-aktige påstander om at Milorg-folk bevisst holdt sine barn borte fra skolen den aktuelle dagen, fordi de visste at bomene ville falle nettopp denne dagen?

De gale og de dumme

Dronten siterer fra Borgarting Lagmannsretts dom i saken mot Tulle-Tore: "Utsagnet om at jødene skal 'renskes ut' henspiller på tiltak som kan krenke jødenes integritet. Utsagnet må etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med uttalelsen senere i intervjuet om at han ikke vil beklage om noe 'skulle skje' med personer han ikke ønsker i landet."

Til tross for dette konkluderer retten med at utsagnene ikke rammes av rasismeparagrafen. Fordi utsagnene ”er nokså vage” og ikke beskriver på hvilken måte jødene skal renskes ut.

Eh, har disse gutta hørt om sånne kjekke innretninger som gasskamre og denslags? Har de så til de grader latt seg blende av hvor tullete Tore er, at de makter å overse at galskapen hans tilhører en tradisjon av politisk galskap som fikk noen mildt ubehagelige konsekvenser i forrige århundre? Hvor historieløs kan man egentlig være og fortsatt få jobb som dommer i Lagmansretten?

Spiritismens Paulus fyller år

Det er i dag 148 år siden Arthur Ignatius Conan Doyle kom til verden. Conan Doyle var en forkjemper for spiritisme og alver, men er mest kjent som mannen som tillegges æren for å ha skrevet fortellingene om Sherlock Holmes. Dette er som kjent en tåpelig påstand, da det fremgår tydelig av fortellingene at de er skrevet av Holmes gode venn John H. Watson. Det er dog ikke grunn nok til at ikke sherlockianere verden over skal heve sin te til minne om den gamle tøysebukken.

(Deerstalker er dog villig til å åpne for at Conan Doyle førte de første to romanene og de siste novellene i pennen. Det kan forklare den langt lavere litterære kvaliteten på disse, sammenlignet med de øvrige fortellingene. Mer om dette ved en senere anledning.)

Sinna nå

"Jeg må anstrenge meg for å ikke la paranoiaen ta overhånd, og spekulere i om dommen er et utslag av den litt spesielle holdningen til jøder og Israel som har vokst fram her på berget," skriver Mos(s)adoren (aka onkel D) i en kommentar til forrige innlegg. Dronten forsøker å ikke hengi seg til fullt så konspiratoriske tanker, men en kjapp kikk på det jusstekniske flisespikkeriet som utgjør Lagmannsrettens dom i saken mot Tore T, tilsier at onkel muligens er inne på noe.

Anne Sender, forstander i Det Mossaiske Trossamfunn, har i dag et leserinnlegg i Aftenposten, hvor hun redegjør for deres syn på "dommen". Det er vel verdt å lese, for så å sette seg ned og be til hvilken guddom dere måtte foretrekke om at Høyesterett har lært noe av idiotiet som er Sjølie-dommen. Dømme, dømme, DØMME!

Rasisme? Nei da!

Dronten er så enig, så enig med Borgarting lagmannsrett. Utsagnet "Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut," kan da umulig oppfattes som krenkende eller rasistisk?

Run baby, run

Deerstalker er på det rene med at hans forkjærlighet for skotske Runrig ikke nettopp er et tegn på at hans musikksmak er cutting edge. De låter som et slags skotsk Vamp, bare med mye bedre låter, fetere produksjon, større lyd, sekkepiper nå og da og langt mindre ufyselige personligheter. Everything You See er i hus og går rundt og rundt inne i den sorte boksen.

Menn med skjegg, leser Tintin

Dronten er litt skeptisk til hvordan kombinasjonen Jackson, Spielberg og Tintin vil arte seg, men det er i det minste ikke tvil om hvem som burde kunne spille kaptein Haddock.

For den som har alt

Føler De dem ekstra geeky i dag? Har De penger De trenger å kaste bort? Hva med et arkitekttegnet hobbithus?

Via TheOneRing.net, en utømmelig kilde til Tolkien-relatert kuriosa.

Damian Thompson

Et besøk på Daily Telegraphs hjemmesider (det er noe eget med nettsidene til en avis som fortsatt kommer i avisformat) endte opp på en interessant sak om scientologenes fremferd, skrevet av Damian Thompson. Katolikken Thompson er en av Englands mest spennende journalister og skriver primært om religiøse spørsmål. Han har dessuten skrevet en god bok om dommedagsforestillinger.

Saken å finne på Holy Smoke, Thompsons egen blog på Telegraphs sider, som nå er behørig bokmerket.

Den siste lynsjingen i nordstatene

Blant det aller beste Deerstalker har lest på lenge, er Cynthia Carrs Our Town, med undertittelen A Heartland Lynching, a Haunted Town, and the Hidden History of White America.

Utgangspunktet er lynsjingen av to svarte menn i Marion, Indiana, 7. august 1930, den siste lynsjingen i nordstatene og opphav til et ikonisk bilde.

Carrs besteforeldre bodde i Marion, og hennes bestefar var (som svært mange hvite menn) klansmedlem på 20-tallet. Marion er en by i langsomt forfall, og Carr anser at arrene fra lynsjingen er en av grunnene, ikke minst det at ingen ønsker å snakke om den og at den derfor ligger og verker under overflaten.

Our Town er en kompleks (og lang, 500 sider) fortelling, som inkluderer alt fra Carrs familiehistorie til fascinerende intervjuer med sentrale folk i Klanen på 90-tallet. Og selv om Carr kan bli en smule selvpiskende til tider, er hennes emosjonelle engasjement i saken så sterkt at det er tilgivelig. Spennende er den også. Og det er ikke lett å glemme Larry Hitler, stakkar.

En herrrlig reaksjonær katolikk

Dronten er som tidligere nevnt en smule reaksjonær, som naturlig er når man er utdødd. Og det er påtagelig hvor mange av Drontens og Deerstalkers helter som også er det. (Reaksjonære altså. Men forsåvidt døde også.)

Gode, gamle JRR er definitivt blant dem. Deerstalker jobber seg for tiden gjennom en bunke bøker viet hans livs- og verdenssyn. Ikke overraskende er mange av bøkene skrevet av katolikker. (Resten er skrevet av miljøvernere.) I katolske kretser er man veldig betuttet over at ikke alle andre også har fått med seg hvor katolsk JRR var. Og det er unektelig fascinerende å se hvor mange bøker det er skrevet om ham som totalt overser hans religiøsitet.

For de som måtte være interessert, har The Cardinal Ratzinger Fan Club en interessant liste med litteratur om temaet. (Den er forøvrig ikke blitt med over til deres nye sider, The Pope Benedict XVI Fan Club.)

Bok til salg

Dimitri Kayiambakis, som Deerstalker kjente en gang for veldig lenge siden (og som en gang rundt 1990 reddet ham, da han stod på Kastrup, hadde brukt opp alle pengene sine på tax-free i Dublin, ikke hadde kort og SAS som vanlig var i streik) har gitt ut en fotobok viet Oslos mange kuriøse reklameskilt. Eksempel til venstre.

Boken heter Bok til salg og forlaget har viet den en egen side, der leserne kan bidra med ytterlige eksempler. Dagbladet har en liten billedserie.

Dyre vaner og dodoer

Blant Deerstalkers dyrere vaner er et medlemskap i The Folio Society, som innebærer at huset langsomt fylles opp av lekre utgaver av klassisk litteratur, nydelig designet og bundet og med egne kassetter til oppevaring. (Har noen et godt norsk ord for slip-case?)

Denne gang trengte Deerstalker bare å kjøpe tre bøker for å få, aldeles gratis, samtlige tre bind av Nortons annoterte utgave av Sherlock Holmes samlede, som den øreklaffede har siklet etter siden den ble utgitt. Så en ny utgave av Bellocs Cautionary Tales er i hus, til Dodofruens store fortvilelse. (Hun blir offer for høytlesninger.)

Og dermed ble Deerstalker minnet om at Belloc jo faktisk har viet dodoen et dikt. Et riktig trist et er det også:

The Dodo
The dodo used to walk around,
And take the sun and air.
The sun yet warms his native ground–
The Dodo is not there!

The voice which used to squawk and squeak
Is now for ever dumb–
Yet may you see his bones and beak
All in the Mu-se-um.

Møtehælvete

Deerstalker har tilbragt dagen i møter. Deerstalker hater møter. Nei, vent: Deerstalker haaaaater møter. Guden over er definitivt etter Deerstalkers smak. (Fortsatt takk til Løven.)

Kaffe og frelse

Det ramlet ned en e-post med religiøse vittigheter som later til å ha sitt opphav hos selveste Torkjell Berulfsen. Så selv Dronten er bare en liten videresending unna celebritetene. (Takk til Løven.)

Denne var morsomst, men viser vel bare hvordan det går når man åpner for kvinnelige prester.

Absalong?

Absalong startet opp med brask og bram (og varulver) der borte i den hyggelige lille byen blant alle fjellene. Men hva skjedde så? Det er mulig det bare er Dronten som er vanskelig, men er det ikke blitt veldig, veldig stille der borte fra?

Kræsj av englevinger

Selv om Deerstalker har rykte for å være en dyster hyperrasjoalist, har han en innbitt forkjærlighet for Mike Scott og hans Waterboys. Scott er muligens et alternativt tøvhue (han har bodd på Findhorn), men gudene (hvem som enn måtte tro på dem) skal vite at han kan lage musikk.

Book of Lightning er intet unntak, tvert i mot faktisk. Den er noe av det beste Scott har begått, på høyde med Universal Hall fra 2003, som Deerstalker elsker (selv om den er spilt inn på Findhorn). Hvilket betyr at lynboken er blant det beste fra Scott og/eller Waterboys siden åttitallet. Hvilket igjen sier en hel del.

Låtene er vintagte Waterboys. Da de spilte på Sentrum for en måneds tid siden, var det et par Deerstalker (som da hadde spilt platen et par-tre ganger) var overbevist om var gamle klassikere.

Den til tider gravalvorlige Scott tydeligvis har hatt det moro denne gang. Ikke bare rocker det friskt, det gnistrer tidvis av pur spilleglede. Dessuten avdekkes en humoristisk sans som ikke alltid har vært like fremtredende hos hr. Scott. Av og til balanserer den dog på grensen til det tåpelige. For eksempel spiller Mark Smith i henhold til coveret earth resonator på samtlige låter. Eller bass, som det også er kjent som.

På slutten av konserten på Sentrum, entert bandet scenen med noen ekstremt teite masker, men de moret seg storlig over det selv. Så spilte de Blue Suede Shoes. Scott er en bra mann når han er dyster. Få kan være så svartsynt som ham. Men han er ingen dum mann når han har det moro heller. Og til sommeren spiller de på Norwegian Wood. Får vel gå da.

Frosk, til almen forlystelse

Deerstalker er ikke aldeles frisk og trøster seg med fjollete lyrikk. Og hva er vel da bedre enn Hilaire Belloc?

The Frog
Be kind and tender to the Frog,
And do not call him names,
As "Slimy skin," or "Polly-wog,"
Or likewise "Ugly James,"
Or "Gap-a-grin," or "Toad-gone-wrong,
"Or "Bill Bandy-knees":
The Frog is justly sensitive
To epithets like these.

No animal will more repay
A treatment kind and fair;
At least so lonely people say
Who keep a frog (and, by the way,
They are extremely rare).