Kræsj av englevinger

Selv om Deerstalker har rykte for å være en dyster hyperrasjoalist, har han en innbitt forkjærlighet for Mike Scott og hans Waterboys. Scott er muligens et alternativt tøvhue (han har bodd på Findhorn), men gudene (hvem som enn måtte tro på dem) skal vite at han kan lage musikk.

Book of Lightning er intet unntak, tvert i mot faktisk. Den er noe av det beste Scott har begått, på høyde med Universal Hall fra 2003, som Deerstalker elsker (selv om den er spilt inn på Findhorn). Hvilket betyr at lynboken er blant det beste fra Scott og/eller Waterboys siden åttitallet. Hvilket igjen sier en hel del.

Låtene er vintagte Waterboys. Da de spilte på Sentrum for en måneds tid siden, var det et par Deerstalker (som da hadde spilt platen et par-tre ganger) var overbevist om var gamle klassikere.

Den til tider gravalvorlige Scott tydeligvis har hatt det moro denne gang. Ikke bare rocker det friskt, det gnistrer tidvis av pur spilleglede. Dessuten avdekkes en humoristisk sans som ikke alltid har vært like fremtredende hos hr. Scott. Av og til balanserer den dog på grensen til det tåpelige. For eksempel spiller Mark Smith i henhold til coveret earth resonator på samtlige låter. Eller bass, som det også er kjent som.

På slutten av konserten på Sentrum, entert bandet scenen med noen ekstremt teite masker, men de moret seg storlig over det selv. Så spilte de Blue Suede Shoes. Scott er en bra mann når han er dyster. Få kan være så svartsynt som ham. Men han er ingen dum mann når han har det moro heller. Og til sommeren spiller de på Norwegian Wood. Får vel gå da.