Kina og den stygge sangungen

Det er fascinerende hvordan små tuer kan velte store lass. Dagbladet er ikke min favorittavis og Esten O. Sæther er ikke min favorittjournalist, men han leverer en udmerket kommentar i dagens avis, under overskriften "Speiler seg i enerom".

Utgangspunktet er piken som ble funnet for stygg til å synge under åpningsseremonien. Skjønt, sangen var pen nok, det var bare hun som ikke var det. Så i stedet lot de en underskjønn liten niåring mime til den mindre skjønnes skjønne sang:

I OL-forberedelsene har kineserne hentet inn utenlandsk kompetanse på en rekke områder. En hvilken som helst vestlig medierådgiver ville ha stoppet en så fatal tabbe som denne, men her synes kineserne ikke til å stoppe selv etter at rollebyttet og mimingen ble avslørt:

– Vi ønsket at prosjektet skulle gi det riktige bildet og vi tenkte på hva som var best for nasjonen, forklarte Chen Qigang, sermoniens musikalske ansvarlige, til nettstedet sina.com:

– Barnet på sermonien bør ha et feilfritt utseende og uttrykk, og Lin er perfekt med tanke på det.

[...] Der vi nordmenn speilet oss i vår egen vinterkultur og bygget nasjonal selvtillit på Lillehammer i 1994, holder kineserne på å vise seg selv at de duger.

I sport har ikke det vært noen selvfølge. Kina mangler tradisjon for bred konkurranseidrett. Først de siste årene har det kommet en overklasse med økonomisk rom til å trene, og toppidretten baserer seg fortsatt på ren utplukking av talenter fra barneskolene.

Derfra blir de beste 6, 7-åringene overført til en av de over 3000 nasjonale sportsskolene og underkastet fysiologiske og psykologiske tester som skal vise hvilke idretter de egner seg for. Som Yang egnet seg til å synge og Lin var best i å vise seg fram.

Og slik veltet den lille tua det store lasset. Kineserne håver hjem medaljer og fremviser en imponerende kraftprestasjon. De har allikevel tapt. For det hjelper ikke med muskler når du mangler menneskelighet.