En god idé

Guillermo del Toro regissere Hobbiten? Now we're talking ...

Riktig, riktig smakløst

Dette nederlanske Anne Frank-bildet setter en eller annen slags rekord i smakløshet.

(via Deborah Lipstadt.)

Kjekk regjeringspartiungdom

Hablog ledet vår oppmerksomhet hen på en hjertevarmende sak i Verdens Gang:

"Byturen i fjor høst ble en dyr affære for lederen for Troms Sosialistisk ungdom, Simon Skau (19) fra Harstad. Etter å ha drukket 10-11 shotter med brennevin, kokte det over for den unge politkeren da en politibil kjørte forbi ham i Harstad i sentrum. «Ein, zwei, drei nazipolizei», ropte Skau da han så den blå og hvite bilen. Nå har Trondenes tingrett dømt 19-åringen til å betale 6.000 kroner i bot for utbruddet og 2.000 kroner i saksomkostninger."

Drontens reaksjonære hjerte gleder seg.

En tyv i jungelen

Kall meg grådig, kall meg geeky, kall meg øreklaffet, men oppdagelsen av nok en ny utgave av Ringenes herre frister alltid til et besøk i jungelen for å sjekke om man trenger den også. Og så blir man sittende og lese anmeldelser da. Og når én mann har gitt boken én stjerne, vel så må man sjekke. Og fordi den er morsom, stjeler man den i sin helhet:

No one in this book showers or shaves. I couldn't read this book because Hobbits and all those other stupid things were reeking up my room with their grody smells. Eew, eew, eew. I still don't know what a hobbit is. The only thing I could figure is that this JRR Tollkin ripped off JK Rowling (the latter obviously should give the former some writing tips). I didn't understand what was going on because Tolkiin kept using words that I don't know, and that's not fair. THAT IS NOT OKAY. Someone should send this back to him and say, "write anything but this". I don't see how anyone likes this doorstop. Hmmm, what do elfs, dwarfs, dragons, and trolls all have in common? Oh yeah: there not real. That's just silly. How the heck am I supposed to care about things that don't even exist? This book should be retitleated "The Lord of the Sleep Aids", because it put me to sleep. Boring, silly, long, and heavy, LOTR is a yawnfest in Frodo-land. And everyone's dirty. Yeah, gross.

Et søk på hans øvrige anmeldelser avdekket et par andre perler. Så jeg stjeler dem også. Først om Den gamle mannen og havet (to stjerner):

If I had known that immigrant workers were this lazy, I would never have imported a dozen Cubans. That said, I found myself throughout the book wishing that the sharks had spared the marlin and had instead eaten Ernest Hemingway. I hate, let me repeat, hate reading about poor people. It almost feels anti-American.

Dernest om Watership Down (én stjerne):

If this is a Watership then, for the love of Christ, somebody sink it. It should have been called "Watership Boring", because that's what this book is: BORING. I don't get it. The plot's too complicated and the rabbits are talking. Hello, author guy, can bunnies talk? NO. So unrealistic. And how am I supposed to relate to rabbits? Stupid, stupid, stupid is all that comes to mind. The only thing this book is good for is kindling. I've read better stories on the back of a TRIX box.

Og endelig et utdrag fra anmeldelsen av DaVinci-koden (fem stjerner), som preges av, eh, noen få skrivefeil:

Is Don Brown's Da Vinci Code fact, or fiction? My answer: a very enthusiastic, FACT!!! Prolly the best example of literature at it's finest! Its sooo good that it makes me want to pursure a career in archayology so I can be the one to discover the Holy Grail and the secrets of the Templars. Watch out, secret artifacts, Da Vinci Potter is coming for you.

Tidens gang

Ikke bare passerte Dronten 300 poster her om dagen, dens etårsdag har også tasset stille og rolig forbi: Drontens første post ble lagt ut 9. januar i fjor.

Tiden går med andre ord. Og vi kan vanskelig tenke oss noen bedre måte å feire det på enn det understående sitat fra Thomas Hardy, fra novellen Fellow Townsmen. Det er muligens den beste skildring av tidens gang vi kjenner, og et glitrende eksempel på Hardys blanding av ømhet og satire:

Twenty-one years and six months do not pass without setting a mark even upon durable stone and triple brass; upon humanity such a period works nothing less than transformation. In Barnet's old birthplace vivacious young children with bones like india-rubber had grown up to be stable men and women, men and women had dried in the skin, stiffened, withered, and sunk into decrepitude; while selections from every class had been consigned to the outlying cemetery. Of inorganic differences the greatest was that a railway had invaded the town, tying it on to a main line at a junction a dozen miles off. Barnet's house on the harbour-road, once so insistently new, had acquired a respectable mellowness, with ivy, Virginia creepers, lichens, damp patches, and even constitutional infirmities of its own like its elder fellows. Its architecture, once so very improved and modern, had already become stale in style, without having reached the dignity of being old-fashioned. Trees about the harbour-road had increased in circumference or disappeared under the saw; while the church had had such a tremendous practical joke played upon it by some facetious restorer or other as to be scarce recognizable by its dearest old friends.

(Portrettet av Hardy er forøvrig malt av Reginald Eves (1823-1903).)

Lommer humor

"Gleden har hull i lomma – kan noen sy det igjen?" skrålte sangfuglene Anne Grethe Preus og Vibeke Saugestad, rett etter morgensendingen i NRK Trøndelag – hvor de hadde omtalt lommemannen. Ifølge Adressa resulterte det i at flere lyttere satte morgenkafen i vrangstrupen.

Hablog antyder at lommemanndebatten nå begynner å bli en smule absurd, og nevner eksempler på ting det nå kan være problematisk å omtale, som folk fra Lommedalen og Bilbo Lommelun (hva haaaaaar han i lomslene sine?).

Selv blir jeg, svinsk råtten humor som jeg har, minnet om tidenes overskrift i en norsk avis, i kvalitetsavisen Søndag Søndag, etter at tennisspiller Morten Rønneberg pådro seg en lengre fengselsstraff: "Lommetennis i syv og et halvt år for narkolanger Rønneberg."

Og forøvrig bør lommemannen, hvis han er skyldig, innvilges en meeeeeeeget lang forvaringsdom. Bare sånn at det er sagt.

Pandamonium

Dette bildet, som dere kan lese mer om på The Dodo Blog, er her bare for å mobbe en gal mullah, som av en eller annen grunn har noe mot pandaer.

Og de som er så søøøøøøte da ...

Et - to - trehundre!

Vi her i selskapet har brukt helgen på å feire. Forrige post var nemlig Drontens trehundrede!

G-g-g-g-gator Country

Skynyrd var nede for telling, sørstatsrocken var på dødens rand, året var 1979 og tiden var inne for Molly Hatchet. Flirtin' With Disaster, deres andre plate, satte en standard for musikk i skjæringspunktet mellom sørstatsrock og metall som aldri har latt seg matche. Tittelsangen er en av mine ti på topp-låter i noen genre.

Siden gikk det så som så. Noe er bra, noe er det ikke. Gjennom store deler av 90-tallet hadde ikke bandet et eneste originalmedlem. Og i dag er det Bobby Ingram, som først dukket opp som gitarist i bandet vokalist Danny Joe Brown startet da han forlot Hatchet i 1980, som eier rettighetene til bandnavnet.

På småkoselige (og relativt tunge) Warriors of the Rainbow Bridge fra 2005, var riktignok originalgitarist Dave Hlubek tilbake i stallen og han er visstnok der fortsatt. Men han turnerer visst ikke så mye ...

Uansett. Alt dette som en innledning til at en rekke av de andre originalmedlemmene i de siste par årene har turnert USA under navnet Gator Country (en låt fra Hatchets første plate, en hyllest til de da store navnene på sørstatsscenen) og at nettsiden deres varsler at en liveplate er på vei. Glede seg. Glede seg veldig. Drikke Jim Beam. Drikke mye Jim Beam.

I'm goin' back to the gator country, where the wine and the women are free ...

På vei til et hvitt hus?

Hablog videreformidler et bilde av familien Huchabee. Vi føler oss tvunget til å ta stafettpinnen. Og gutta ser i det minste ut som et langt fremskritt fra Chelsea.

De stripete skjortene gir oss av en eller annen grunn assosiasjoner til Beach Boys. Vi vil dog muligens anbefale de yngre herrene å styre unna surfbrettet ...

Trommelommelom

Det er alltid beundringsverdig når mennesker tar mot til seg og innrømmer tabubelagte lengsler.

En venn av oss, som skal forbli anonym (men muligens må flytte til Ås), har innrømmet en lengsel etter å spille bodhrán i et irsk folkemusikkorkester.

I hvert fall hadde han det inntil han oppdaget en hel nettside kun viet bodhrán-vitser. Vår favoritt er denne:

Fellow walks into a pub in Belfast with a plastic bag under his arms. The bartender asks "What's that?" "Six pounds of semtex", he answers. "Thanks be to Jaysus; I thought it was a bodhrán!"

Denne er heller ikke så dum: What is the difference between a bodhrán player and a terrorist? Terrorists have sympathisers.

Vil Iran lytte?

Morrissey vil følge i Chris de Burghs fotspor og dra til Iran for å underholde, melder Da-bla. Og for noen dager siden kunne vi lese at Iran vil ta opp igjen skikken med å henrette mennesker ved å kaste dem ut fra stup.

Pleeeeeeeeeease ...

Flash ... out

George MacDonald Fraser, som gav verden Flashman, har tordnet ut av tiden, melder The Chap. Selv har jeg fortsatt til gode å lese en eneste Flashman-bok, men flere tillitverdige herrer har insistert på at jeg vil ha glede av dem.

Så la oss heve vår whisky i taus respekt og ønske Fraser lykke på reisen.

Glemt glam funnet

Her i selskapet har vi som kjent en generell forkjærlighet for tapte saker og en spesiell for hår-metall. Særlig når den er dynket i glam og marinert i lekre riff.

Så da blurben til Amazon hyllet Vains No Respect som en av de glemte mesterverkene i genren, vel hva annet kunne vi gjøre enn å si "ja takk"?

Og det var lurt det. Vain er litt mer metall enn hår-band generelt. De er langt mindre Aerosmith enn G'n'R, styrer unna akustiske ballader (i hvert fall nesten) og mikser det beste fra Sweet med det beste fra New York Dolls. Det er cocky, teit og innmari tøft. Og de ser selvfølgelig aldeles idiotiske ut.

De er kort sagt rock'n'roll sånn den burde være, det absolutte anti-U2. Og det skader ikke at låtene er sinnsykt catchy.

Det er litt for tidlig å si, men vi mistenker at det er et funnet mesterverk.

Ne-po-ti-hvafforno?

Jeg ble nylig minnet om et riktig festlig intervju med en sort stand up-komiker jeg en gang i tiden så. Han moret seg stort over dannede hvite menneskers evne til å skli rundt det opplagte, når det blir for vanskelig. Selv om det kun er en eneste sort person i salen, påpekte han, vil de insistere på å omtale ham som "han med den hvite dressen" eller "han med de røde skoene" når de skulle forklare hvem de mente. Hudfarve blir helt enkelt for vanskelig.

Jeg ble minnet om dette etter utpekingen av Benazir Bhuttos etterfølger: hennes egen sønn, flankert av hennes fengselsfugl av en mann. Selv fniste jeg så jeg holdt på å rulle under bordet. Men så vidt jeg så var det ikke et eneste medium som kommenterte det mildest talt lattervekkende i utpekingen. Og det etter damen de anså som demokratiets fremste forkjemper i Pakistan.

Den mest politisk ukorrekte av dem alle, Taki, legger derimot ikke fingrene mellom:

"When Emperor Caligula appointed his favorite horse to the Roman Senate, wiser men assumed he had lost his senses. The PPP’s acceptance of the 19-year-old as their chairman proves that Pakistanis lost their senses long ago."

Hvor vanskelig er det egentlig å stave "nepotisme"?

Fniiiiiiiiiiiiis

Jeg vet jeg er ondsinnet, men det kan umulig bare være jeg som finner det hysterisk festlig at Vårt Land kjøper Ny tid?