Dødens sanger

Jeg leser Joe Carduccis merkelige og fascinerende bok Enter Naomi. SST, LA, and all that ...

Den er i utgangspunktet en minnebok om fotografen Naomi Petersen, en av de sentrale fotografene i LAs punkmiljø på tidlig 80-tall, men er samtidig en bok om kulturen og menneskene. Og ikke minst om byen.

Den er rikt illustrert og blant bildene fant jeg en plakat jeg forelsket meg i. Skjelvende skrift på en ellers naken side:

HELTER SKELTER

GUNS DON'T KILL PEOPLE.
SONGS DO.

Kjøpe, kjøpe, kjøpe

De landet i postkassen min i dag og siden jeg regner med at ingen av dere andre der ute har noe særlig lesestoff liggende heller:

Amazon.com selger nå de to første bindene (av tre) av Collected Letters of C.S. Lewis for latterlige tretten daler. Vi snakker to tusen to hundre sider med brev her, folkens. Og de strekker seg frem til 1950.

Kan dere leve uten?

Kriminelt Knox

I tider som disse – hvor det finnes mennesker, faktiske mennesker av kjøtt og blod, som mener Anne Holt, Unni Lindell eller Jo Nesbø skriver god kriminallitteratur – er det en glede å lese virkelig god kriminallitteratur.

Det er både en glede og en befrielse å vende tilbake til Christies, Chestertons eller Watsons fortellinger og behørig bli minnet om at kriminalforfatterens oppgave ikke er å bedrive halvkvedet samfunnskritikk eller gi et innblikk i sinnet til en av de utallige, rabiate seriemorderne som liker å skjære mennesker i småbiter og som det av en eller annen grunn kryr av i Sverige.

Kriminalforfatterens oppgave er – hold dere fast i tekoppen – å skrive god kriminallitteratur: Noen blir drept, noen løser saken. Og de gjør det i henhold til visse forventninger til hvordan slike bøker skal være. Ingen blir for eksempel skåret i småbiter.

Disse forventningene har vi ikke minst Ronald Arbuthnott Knox å takke for. Knox var en profilert katolsk konvertitt og apologet, en av medstifterne av The Detection Club og skaperen av sherlockiansimen, som ble til som en parodi på samtidens teologiske moter. Han formulerte klubbens regler for den gode kriminalfortelling (regler flere av dens øvrige medlemmer gav blaffen i). Og han skrev kriminalromaner.

The Viaduct Murder er mitt første møte med kriminalforfatteren Knox og hvilket møte! Fire fjollete herrer på en golfklubb på den engelske landsbygden, finner liket av et femte medlem. Han har falt fra viadukten som har gitt boken dens tittel og de er overbevist om at han er blitt myrdet. (Hvilket de har rett i. Det er tross alt en kriminalroman.)

Derfra og ut er det en oppvisning i en tankefeil Knox vil advare mot: å teoretisere på sviktende grunnlag, uten å ta hensyn til motargumentene mot ens spekulasjoner. Blant Knox regler var at løsningen skal være enklere enn problemet den skal besvare. Sjelden har jeg sett dette turnert så elegant – samtidig som det er en illustrasjon av en samtidens intellektuelle (p)syke.

Mot slutten får vi et kapittel der Knox, gjennom en av de fire, holder en særs dannet harang mot samtidens intellektuelle strømninger. Ikke minst er hans oppgjør med psykoanalyse og litteraturteori glitrende. Det er en strålende avslutning på en strålende liten kriminalroman.

Unni-hvem-da sa De?

En tyv i jungelen

Kall meg grådig, kall meg geeky, kall meg øreklaffet, men oppdagelsen av nok en ny utgave av Ringenes herre frister alltid til et besøk i jungelen for å sjekke om man trenger den også. Og så blir man sittende og lese anmeldelser da. Og når én mann har gitt boken én stjerne, vel så må man sjekke. Og fordi den er morsom, stjeler man den i sin helhet:

No one in this book showers or shaves. I couldn't read this book because Hobbits and all those other stupid things were reeking up my room with their grody smells. Eew, eew, eew. I still don't know what a hobbit is. The only thing I could figure is that this JRR Tollkin ripped off JK Rowling (the latter obviously should give the former some writing tips). I didn't understand what was going on because Tolkiin kept using words that I don't know, and that's not fair. THAT IS NOT OKAY. Someone should send this back to him and say, "write anything but this". I don't see how anyone likes this doorstop. Hmmm, what do elfs, dwarfs, dragons, and trolls all have in common? Oh yeah: there not real. That's just silly. How the heck am I supposed to care about things that don't even exist? This book should be retitleated "The Lord of the Sleep Aids", because it put me to sleep. Boring, silly, long, and heavy, LOTR is a yawnfest in Frodo-land. And everyone's dirty. Yeah, gross.

Et søk på hans øvrige anmeldelser avdekket et par andre perler. Så jeg stjeler dem også. Først om Den gamle mannen og havet (to stjerner):

If I had known that immigrant workers were this lazy, I would never have imported a dozen Cubans. That said, I found myself throughout the book wishing that the sharks had spared the marlin and had instead eaten Ernest Hemingway. I hate, let me repeat, hate reading about poor people. It almost feels anti-American.

Dernest om Watership Down (én stjerne):

If this is a Watership then, for the love of Christ, somebody sink it. It should have been called "Watership Boring", because that's what this book is: BORING. I don't get it. The plot's too complicated and the rabbits are talking. Hello, author guy, can bunnies talk? NO. So unrealistic. And how am I supposed to relate to rabbits? Stupid, stupid, stupid is all that comes to mind. The only thing this book is good for is kindling. I've read better stories on the back of a TRIX box.

Og endelig et utdrag fra anmeldelsen av DaVinci-koden (fem stjerner), som preges av, eh, noen få skrivefeil:

Is Don Brown's Da Vinci Code fact, or fiction? My answer: a very enthusiastic, FACT!!! Prolly the best example of literature at it's finest! Its sooo good that it makes me want to pursure a career in archayology so I can be the one to discover the Holy Grail and the secrets of the Templars. Watch out, secret artifacts, Da Vinci Potter is coming for you.

Beatrix i boks

Deerstalker var når sant skal sies usikker på om finansene tillot å opprettholde medlemskapet i det venerable Folio Society. Men når tilbudet ramlet inn om Beatrix Potters samlede for ingen kroner, bare han anskaffet fire av selskapets skjønnheter, var han ute av stand til å motstå kallet.

De av dere som ikke kjenner selskapet, kan lese denne artikkelen hos Daily Telegraph. Og hvis dere fortsatt kan stå imot, vel så er dere laget av sterkere materiale enn den øreklaffede. Men så er dere heller ikke snart eiere av selskapets utgave av Chestertons dikt.

Om å pisse på kjempers skuldre

At Philip Pullman ikke liker C.S. Lewis' Narnia-bøker, har de fleste som er interessert i den slags nok fått med seg. I et intervju med MTV fremkommer det at hans kritikk som forventet er av ideologisk art. Mer interessant er det at han ikke har stort til overs for Tolkien heller. Dronten siterer:

"Pullman liked "Lord of the Rings" when he first read it as a teen ("We were all out pretending to be Gandalf"), but after thinking about it more recently, he doesn't feel it's as engaging as it could have been. "For Tolkien, the Catholic, the Church had the answers, the Church was the source of all truth, so 'Lord of the Rings' does not touch those big deep questions," Pullman said. "The 'Narnia' books are fundamentally more serious than 'Lord of the Rings,' which I take to be a trivial book."

For Pullman, ateisten, koker det hele ned til religion. Og har man et annet religiøst ståsted en ham, ligger man tydeligvis dårlig an. Ham om det. Mer deprimerende er det å se en fremtredende fantasy-forfattere som kjenner sin Tolkien så dårlig. Han må ha lest Ringenes Herre dårlig hvis han ikke fant funderinger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. Temaer som også har dyp rot i Tolkiens øvrige forfatterskap.

Tolkien var sant nok en dypt troende katolikk og religionen var utvilsomt en avgjørende byggesten i hans forfatterskap, men det betyr ikke at svarene derfor er gitt. Snarere tvert imot. I motsetning til hva Pullman synes å tro, innebærer sjelden en dyp tro at man anser seg for å besitte noen fasit.

Pullman på sin side fremstår som både pompøs og overfladisk. Og hans "deep questions", hvis det er det han driver med i His Dark Materials (som visstnok er bøker om"the necessity of growing up"), er oppriktig talt ganske grunne. Vi skal visstnok ikke tro at noe er ondt fordi andre sier at det er det, vi bør være åpne for at vi blir manipulert og vi må tenke selv, ikke bare godta andres svar. Hm, og vi som trodde 60-tallet var over ...

Høyere vokser haugen

Times' nettsider videreformidler en anmeldelse fra TLS av Diana Pavlac Glyers The Company they keep. C. S. Lewis and J. R. R. Tolkien as writers in community. Og Deerstalker, som aldri var særlig begeistret for Humphrey Carpenters The Inklings (som strengt tatt bare er en utvidet, og ikke veldig god, biografi om Lewis), har innsett at haugen av bøker som må leses kommer til å vokse litt til ...

Dyrets merke: mjauhu!

Deerstalker leser for tiden Nicholas Guyatts bok Have A Nice Doomsday, med den presise, men ikke nettopp snappy undertittelen Why millions of Americans are looking forward to the End of the World. Kanskje er det derfor han straks ble slått av de apokalyptiske dimensjonene når Vårt Land melder at det kan bli påbudt å ID-merke pusekatter? Endetiden må være lenger fremskreden enn den øreflappede hadde fått med seg.

Det rustne kompasset

Før Deerstalker og Dodofruen fikk anledning til å se listen med strekpunkter som også er kjent som Harry Potter and the Order of the Phoenix, ble de utsatt for reklame for The Golden Compass, filmatiseringen av den første av tre bøker i Philip Pullmans serie om Lyra, isbjørnene og kampen mot gud. Det så, når sant skal sies, akkurat så dyrt ut som omtalene tilsier. Men blir det bra?

Pullmans trilogi er et godt eksempel på bøker som er medrivende mens man leser dem, men som etterhvert bare blir irriterende. Ikke minst etter at selve lesningen er over. Jo mer Deerstalker stunder over dem, jo surere blir han når sant skal sies. Det er helt greit at man prøver å skrive Paradise Lost på ny, men minnet om Pullmans bøker er mer og mer blitt minnet om en teknisk god, men sjelløs opplevelse.

Pullman kan for all del skrive og ideene er så grandiose at det inngir respekt. Problemet er bare at bøkene (og de blir verre etterhvert) ikke makter å by på en fortelling som holder. De flyr høyere og høyere og det går som det må gå, de faller ned med et plask. Krigen mot gud som det hele kuliminerer i, er noe av det mest mislykkede Deerstalker har lest.

Pullman forstår, som Tokien og Rowling gjør det, at en grandios fortelling må kontrasteres med en "liten" fortelling, om enkeltinividers opplevelser. Men de to delene fungerer hverken hver for seg eller sammen.

Pullman ynder å presentere seg selv som en anti-Lewis. Han har levert noen karakteristikker av Narnia-bøkene som Deerstalker, selv om han forsåvidt er enig med deler av innholdet og ikke nettopp er en teologisk likesinnet av C.S. Lewis, finner ganske så pinlige. Man må gjerne mislike Lewis' teologiske ambisjoner (og målet var eksplisitt å snike teologien inn i barna), men han skrev i det minste bøker som er både langt mer sympatiske og langt bedre fortalt enn noe Pullman later til å komme opp med.

Så får vi se om det hjelper med Nicole Kidman i en av hovedrollene.

Det telles ned

Det holdt hardt, men Deerstalker har nå realisert sin plan om å lese seg gjennom de seks første Potter-bøkene på ny, før siste bok lanseres. Det har i all hovedsak vært en fornøyelse.

Bok tre og fire, som Deerstalker før gjennomlesningen holdt som de beste, fremstod dog i annen runde som en smule kjedelige. De baserer mye av spenningen på et overraskelsesmoment mot slutten. Og når poenget er kjent, blir mye av boken en transportetappe.

Bok fem og seks, som den øreklaffede var litt skuffet over første gang, var derimot langt mer underholdende ved annen gangs lesning.

Åkke som, i natt lanseres bok nummer syv, og det betyr at Deerstalker pålegger seg selv nettkarantene i noen dager, for ikke å få ødelagt spenningen av ondsinnede kreaturer.

Og for å leke professor Trelawney (og for å ha det skriftlig, i fall det skulle stemme): Snape er på det godes side, Harry overlever og Draco Malfoy spiller en avgjørende rolle i skjebnedramet.

Spiritismens Paulus fyller år

Det er i dag 148 år siden Arthur Ignatius Conan Doyle kom til verden. Conan Doyle var en forkjemper for spiritisme og alver, men er mest kjent som mannen som tillegges æren for å ha skrevet fortellingene om Sherlock Holmes. Dette er som kjent en tåpelig påstand, da det fremgår tydelig av fortellingene at de er skrevet av Holmes gode venn John H. Watson. Det er dog ikke grunn nok til at ikke sherlockianere verden over skal heve sin te til minne om den gamle tøysebukken.

(Deerstalker er dog villig til å åpne for at Conan Doyle førte de første to romanene og de siste novellene i pennen. Det kan forklare den langt lavere litterære kvaliteten på disse, sammenlignet med de øvrige fortellingene. Mer om dette ved en senere anledning.)

Den siste lynsjingen i nordstatene

Blant det aller beste Deerstalker har lest på lenge, er Cynthia Carrs Our Town, med undertittelen A Heartland Lynching, a Haunted Town, and the Hidden History of White America.

Utgangspunktet er lynsjingen av to svarte menn i Marion, Indiana, 7. august 1930, den siste lynsjingen i nordstatene og opphav til et ikonisk bilde.

Carrs besteforeldre bodde i Marion, og hennes bestefar var (som svært mange hvite menn) klansmedlem på 20-tallet. Marion er en by i langsomt forfall, og Carr anser at arrene fra lynsjingen er en av grunnene, ikke minst det at ingen ønsker å snakke om den og at den derfor ligger og verker under overflaten.

Our Town er en kompleks (og lang, 500 sider) fortelling, som inkluderer alt fra Carrs familiehistorie til fascinerende intervjuer med sentrale folk i Klanen på 90-tallet. Og selv om Carr kan bli en smule selvpiskende til tider, er hennes emosjonelle engasjement i saken så sterkt at det er tilgivelig. Spennende er den også. Og det er ikke lett å glemme Larry Hitler, stakkar.

Bok til salg

Dimitri Kayiambakis, som Deerstalker kjente en gang for veldig lenge siden (og som en gang rundt 1990 reddet ham, da han stod på Kastrup, hadde brukt opp alle pengene sine på tax-free i Dublin, ikke hadde kort og SAS som vanlig var i streik) har gitt ut en fotobok viet Oslos mange kuriøse reklameskilt. Eksempel til venstre.

Boken heter Bok til salg og forlaget har viet den en egen side, der leserne kan bidra med ytterlige eksempler. Dagbladet har en liten billedserie.

Dyre vaner og dodoer

Blant Deerstalkers dyrere vaner er et medlemskap i The Folio Society, som innebærer at huset langsomt fylles opp av lekre utgaver av klassisk litteratur, nydelig designet og bundet og med egne kassetter til oppevaring. (Har noen et godt norsk ord for slip-case?)

Denne gang trengte Deerstalker bare å kjøpe tre bøker for å få, aldeles gratis, samtlige tre bind av Nortons annoterte utgave av Sherlock Holmes samlede, som den øreklaffede har siklet etter siden den ble utgitt. Så en ny utgave av Bellocs Cautionary Tales er i hus, til Dodofruens store fortvilelse. (Hun blir offer for høytlesninger.)

Og dermed ble Deerstalker minnet om at Belloc jo faktisk har viet dodoen et dikt. Et riktig trist et er det også:

The Dodo
The dodo used to walk around,
And take the sun and air.
The sun yet warms his native ground–
The Dodo is not there!

The voice which used to squawk and squeak
Is now for ever dumb–
Yet may you see his bones and beak
All in the Mu-se-um.