Kriminelt Knox

I tider som disse – hvor det finnes mennesker, faktiske mennesker av kjøtt og blod, som mener Anne Holt, Unni Lindell eller Jo Nesbø skriver god kriminallitteratur – er det en glede å lese virkelig god kriminallitteratur.

Det er både en glede og en befrielse å vende tilbake til Christies, Chestertons eller Watsons fortellinger og behørig bli minnet om at kriminalforfatterens oppgave ikke er å bedrive halvkvedet samfunnskritikk eller gi et innblikk i sinnet til en av de utallige, rabiate seriemorderne som liker å skjære mennesker i småbiter og som det av en eller annen grunn kryr av i Sverige.

Kriminalforfatterens oppgave er – hold dere fast i tekoppen – å skrive god kriminallitteratur: Noen blir drept, noen løser saken. Og de gjør det i henhold til visse forventninger til hvordan slike bøker skal være. Ingen blir for eksempel skåret i småbiter.

Disse forventningene har vi ikke minst Ronald Arbuthnott Knox å takke for. Knox var en profilert katolsk konvertitt og apologet, en av medstifterne av The Detection Club og skaperen av sherlockiansimen, som ble til som en parodi på samtidens teologiske moter. Han formulerte klubbens regler for den gode kriminalfortelling (regler flere av dens øvrige medlemmer gav blaffen i). Og han skrev kriminalromaner.

The Viaduct Murder er mitt første møte med kriminalforfatteren Knox og hvilket møte! Fire fjollete herrer på en golfklubb på den engelske landsbygden, finner liket av et femte medlem. Han har falt fra viadukten som har gitt boken dens tittel og de er overbevist om at han er blitt myrdet. (Hvilket de har rett i. Det er tross alt en kriminalroman.)

Derfra og ut er det en oppvisning i en tankefeil Knox vil advare mot: å teoretisere på sviktende grunnlag, uten å ta hensyn til motargumentene mot ens spekulasjoner. Blant Knox regler var at løsningen skal være enklere enn problemet den skal besvare. Sjelden har jeg sett dette turnert så elegant – samtidig som det er en illustrasjon av en samtidens intellektuelle (p)syke.

Mot slutten får vi et kapittel der Knox, gjennom en av de fire, holder en særs dannet harang mot samtidens intellektuelle strømninger. Ikke minst er hans oppgjør med psykoanalyse og litteraturteori glitrende. Det er en strålende avslutning på en strålende liten kriminalroman.

Unni-hvem-da sa De?

Londonium i storm

Kriminallitteratur på sitt beste handler like ofte om steder som om mennesker. Ian Rankins Rebus-bøker er et udmerket eksempel på det, hvor Edinburgh er muligens viktigere enn John Rebus selv. (Hvilket vi mistenker vil vise seg, når Rebus nå er i ferd med å legge opp.)

Det kanskje beste eksempelet på fenomenet er John Watsons Sherlock Holmes-fortellinger. Her er et sitat fra novellen The Five Orange Pips, som illustrerer poenget til fulle:

It was in the latter days of September, and the equinoctial gales had set in with exceptional violence. All day the wind had screamed and the rain had beaten against the windows, so that even here in the heart of great, hand-made London we were forced to raise our minds for the instant from the routine of life and to recognize the presence of those great elemental forces which shriek at mankind through the bars of his civilization, like untamed beasts in a cage.

Sherlock Everywhere

The Baker Street Blog, Scott Montys sherlockianske blog, er blant Deerstalkers faste stoppesteder i kyberrommet og en av de beste nettsider viet mannen som aldri brukte en deerstalker. Monty er også mannen bak podcasten I Hear of Sherlock Everywhere. Og selv om radio og radiosubstitutter ikke helt er den øreklaffedes tekopp, må han, etter å ha smakt på en episode, tilstå å ha lyst på en kopp til ...

"I covet your skull"

"You interest me very much, Mr. Holmes. I had hardly expected so dolichocephalic a skull or such well-marked supra-orbital development. Would you have any objection to my running my finger along your parietal fissure? A cast of your skull, sir, until the original is available, would be an ornament to any anthropological museum. It is not my intention to be fulsome, but I confess that I covet your skull."

Dr. Mortimer, i Watsons The Hound of the Baskervilles, første kapittel.

Ut på tur

Deerstalker er vendt tilbake fra Sardinia (meeeeeer grappa ...) og har tøvet litt rundt på nettet. Der fant han en gammel sherlockiansk vittighet, denne gang på italiensk. Tilfeldig? Ganske sikkert, men her er den uansett på Sherlocks eget sprog:

Sherlock Holmes and Dr. Watson go on a camping trip, set up their tent, and fall asleep.

Some hours later, Holmes wakes his faithful friend. 'Watson, look up at the sky and tell me what you see.'

Watson replies, 'I see millions of stars.'

'What does that tell you?'

Watson ponders for a minute. 'Astronomically speaking, it tells me that there are millions of galaxies and potentially billions of planets. Astrologically, it tells me that Saturn is in Leo. Timewise, it appears to be approximately a quarter past three. Theologically, it's evident the Lord is all powerful and we are small and insignificant. Meteorologically, it seems we will have a beautiful day tomorrow. What does it tell you?'

Holmes is silent for a moment, then speaks. 'Watson, you idiot, someone has stolen our tent.'

77 år før 7/7-07

Deerstalkers eksil fra kyberrommet er over og han er i ferd med å oppdage alt han har gått glipp av. For eksempel krøp den 7/7-07 forbi i stillhet, uten at han husket at det i år er 77 år siden Arthur Conan Doyle vandret til en muligens bedre verden.

Hva ville ikke spiritisten Doyle kunnet gjort ut av det? Uhuhuhuhuhu!

Norske oppdagere

Dronten hadde stor fornøyelse av å oppdage at det i Minnesota finnes en gruppe av sherlockianere som kaller seg The Norwegian Explorers. Men det blir for langt å forklare hvorfor.

Sherlock Skywalker

Deerstalker er tidvis blitt beskyldt for å ha kuriøse interesser. (Som for eksempel dronter.) Det vil han selvsagt på det sterkeste avvise. Og uansett er det noen som har det verre. The Baker Street Blog bragte bildet av herren over. Dronten bøyer seg i støvet.

Spiritismens Paulus fyller år

Det er i dag 148 år siden Arthur Ignatius Conan Doyle kom til verden. Conan Doyle var en forkjemper for spiritisme og alver, men er mest kjent som mannen som tillegges æren for å ha skrevet fortellingene om Sherlock Holmes. Dette er som kjent en tåpelig påstand, da det fremgår tydelig av fortellingene at de er skrevet av Holmes gode venn John H. Watson. Det er dog ikke grunn nok til at ikke sherlockianere verden over skal heve sin te til minne om den gamle tøysebukken.

(Deerstalker er dog villig til å åpne for at Conan Doyle førte de første to romanene og de siste novellene i pennen. Det kan forklare den langt lavere litterære kvaliteten på disse, sammenlignet med de øvrige fortellingene. Mer om dette ved en senere anledning.)

Mysteriet med den misforståtte hatt

Deerstalker har, som tidligere nevnt i disse spalter, ingen deerstalker. Hvilket ikke bekymrer ham nevneverdig (blant annet fordi de han har prøvd ikke kledde ham nevneverdig).

Det hadde, når alt kommer til alt, heller ikke mannen som for alltid vil blir forbundet med deerstalkeren, den uforlignelige viktorianske detektiv Sherlock Holmes – kjent gjennom hans gode venn John H. Watsons skildringer av hans bedrifter.

Tegningen er en av Sidney Pagets mange fremstillinger av mesteren, en illustrasjon til Watsons Silver Blaze, fortellingen som har gitt opphav til misforståelsen. Watson skriver:

"And so it happened that an hour or so later I found myself in the corner of a first-class carriage flying along en route for Exeter, while Sherlock Holmes, with his sharp, eager face framed in his ear-flapped travelling-cap, dipped rapidly into the bundle of fresh papers which he had procured at Paddington."

Paget tolket "ear-flapped travelling-cap" som en deerstalker, og dermed var et populærkulturelt ikon for all fremtid brent inn på våre netthinner.