Sjokkerende

En god venn har gjort meg oppmerksom på følgende sjokkerende sak, som representerer rasisme på sitt mest opprørende. Vær sjokkert! Vær veldig sjokkert ... Hva skjer egentlig med verden?

Knut, hatet og volden

Knut Storberget vil at hatvold skal gi strengere straff enn annen vold, melder NTB (og dermed store deler av norsk presse, i tilnærmet likelydende ordelag). Betyr dette at man for hatvold ikke bare vil få en skjennepreken, men en kraftig skjennepreken?

Nei vel?

En av ambulansesjåførene fra Sofienbergparken har en fortid i Boot Boys, melder VG. Det stiller unektelig sykehusdirektør Tove Strands uttalelse "Jeg kjenner de to erfarne medarbeiderne, og det er ingenting i deres historie som tilsier at det skal ligge rasisme bakom" i et litt merkelig lys.

Arne har sjekket ut

Arne Myrdal er død, melder NTB (og dermed også en rekke nettaviser, i mer eller mindre likelydende ordelag). Mesteparten av tiden var Myrdal muligens for full til å vite hva han gjorde, men ikke desto mindre har vi ingen planer om å felle mange tårene over ham her i selskapet.

Deerstalker minnes fortsatt med glede den gang Arne talte fra toppen av basarene på Youngstorvet og hele torvet hoppet opp og ned og ropte "Hopp, Arne, hopp!"

De gale og de dumme

Dronten siterer fra Borgarting Lagmannsretts dom i saken mot Tulle-Tore: "Utsagnet om at jødene skal 'renskes ut' henspiller på tiltak som kan krenke jødenes integritet. Utsagnet må etter lagmannsrettens oppfatning ses i sammenheng med uttalelsen senere i intervjuet om at han ikke vil beklage om noe 'skulle skje' med personer han ikke ønsker i landet."

Til tross for dette konkluderer retten med at utsagnene ikke rammes av rasismeparagrafen. Fordi utsagnene ”er nokså vage” og ikke beskriver på hvilken måte jødene skal renskes ut.

Eh, har disse gutta hørt om sånne kjekke innretninger som gasskamre og denslags? Har de så til de grader latt seg blende av hvor tullete Tore er, at de makter å overse at galskapen hans tilhører en tradisjon av politisk galskap som fikk noen mildt ubehagelige konsekvenser i forrige århundre? Hvor historieløs kan man egentlig være og fortsatt få jobb som dommer i Lagmansretten?

Sinna nå

"Jeg må anstrenge meg for å ikke la paranoiaen ta overhånd, og spekulere i om dommen er et utslag av den litt spesielle holdningen til jøder og Israel som har vokst fram her på berget," skriver Mos(s)adoren (aka onkel D) i en kommentar til forrige innlegg. Dronten forsøker å ikke hengi seg til fullt så konspiratoriske tanker, men en kjapp kikk på det jusstekniske flisespikkeriet som utgjør Lagmannsrettens dom i saken mot Tore T, tilsier at onkel muligens er inne på noe.

Anne Sender, forstander i Det Mossaiske Trossamfunn, har i dag et leserinnlegg i Aftenposten, hvor hun redegjør for deres syn på "dommen". Det er vel verdt å lese, for så å sette seg ned og be til hvilken guddom dere måtte foretrekke om at Høyesterett har lært noe av idiotiet som er Sjølie-dommen. Dømme, dømme, DØMME!

Rasisme? Nei da!

Dronten er så enig, så enig med Borgarting lagmannsrett. Utsagnet "Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut," kan da umulig oppfattes som krenkende eller rasistisk?

Den siste lynsjingen i nordstatene

Blant det aller beste Deerstalker har lest på lenge, er Cynthia Carrs Our Town, med undertittelen A Heartland Lynching, a Haunted Town, and the Hidden History of White America.

Utgangspunktet er lynsjingen av to svarte menn i Marion, Indiana, 7. august 1930, den siste lynsjingen i nordstatene og opphav til et ikonisk bilde.

Carrs besteforeldre bodde i Marion, og hennes bestefar var (som svært mange hvite menn) klansmedlem på 20-tallet. Marion er en by i langsomt forfall, og Carr anser at arrene fra lynsjingen er en av grunnene, ikke minst det at ingen ønsker å snakke om den og at den derfor ligger og verker under overflaten.

Our Town er en kompleks (og lang, 500 sider) fortelling, som inkluderer alt fra Carrs familiehistorie til fascinerende intervjuer med sentrale folk i Klanen på 90-tallet. Og selv om Carr kan bli en smule selvpiskende til tider, er hennes emosjonelle engasjement i saken så sterkt at det er tilgivelig. Spennende er den også. Og det er ikke lett å glemme Larry Hitler, stakkar.