RIP John Martyn

Her sitter man i ro og fred og dasker på sitt tastatur og så bringer Dagbladet den deprimerende nyheten at John Martyn er død, seksti år gammel.

Jeg har aldri vært noen enorm Martyn-fan, men han er en mann jeg har stor, stor respekt for og som har laget tidvis fantastisk musikk.

Så hva passer bedre enn å minnes ham med "Solid Air", skrevet til minne om Nick Drake ... Og det er Danny Thompson på bass. Alltid en bonus.

Neodruidefolkpunk

Damh the Bard er vår utvilsomme favoritt i mengden av neodruidefolksangere. Her spiller Damh en litt, eh, annerledes variant av en kjent folkesang.

Dødens sanger

Jeg leser Joe Carduccis merkelige og fascinerende bok Enter Naomi. SST, LA, and all that ...

Den er i utgangspunktet en minnebok om fotografen Naomi Petersen, en av de sentrale fotografene i LAs punkmiljø på tidlig 80-tall, men er samtidig en bok om kulturen og menneskene. Og ikke minst om byen.

Den er rikt illustrert og blant bildene fant jeg en plakat jeg forelsket meg i. Skjelvende skrift på en ellers naken side:

HELTER SKELTER

GUNS DON'T KILL PEOPLE.
SONGS DO.

Gentlemen on the net

Apropos forrige post og siden noen uttrykte ønske om å se Acoustic Strawbs live, eller beklaget seg over ikke å ha vært der: Jeg lastet her om dagen ned live-platen Painted Sky fra eMusic: Ni spor, innspilt live i California i 2004 (antagelig, informasjonen hos eMusic er ikke alltid like troverdig).

Det er uansett en glitrende plate, med Cousins på sitt aller beste og fantastiske versjoner av klassiske låter. Mange av dem er de samme som de sang på Hamar og versjonene her er om mulig enda bedre. Den er herved anbefalt, selv om det ikke følger med guinness via bredbåndet.

(Og hvis noen fortsatt ikke er kunder hos eMusic, skal det være meg (en innbringende) fornøyelse å anbefale dem.)

Gentlemen on the road

Yrkesmessige årsaker dro meg til Hamar i går, for å foredra om konspirasjonsteorier. Til Rica Olrud Hotell, for å være presis.

Forsamlingen var ... vel, la oss bare si at jeg følte meg ung. Og hotellet er ... stort. Og i baren spilte de dansebandmusikk og ...

Da en gammel venn ankom (for å foredra om Darwin), lot han seg lokke. Jeg hadde kjøpt lokalavisen og konstatert at Dave Cousins, SELVESTE DAVE COUSINS, og et par av de andre herrene som utgjør dagens Strawbs skulle spille på en pub i Hamar sentrum.

Og som de spilte. Og som de sang. Cousins har et rikholdig låtutvalg å velge fra. Og Dave Lambert og Chas Cronk (som, for å ha sagt det, har spilt i Strawbs siden henholdsvis 1972 og 1974) er, i tillegg til å være glitrende musikere, også udmerkede sangere. De tre herrene kan synge harmoni, for å si det slik.

Og Cousins ... Cousins ser ut som en blanding mellom en drosjesjåfør (som Hamar for ordens skyld trenger fler av), en lommetyv og en sånn fyr som driver en butikk hvor de brenner røkelse og selger ulik arkana. Og han har en mimikk og et kroppsspråk som klart minner mest om sistnevnte.

I det ene øyeblikket ser han ut som en satt engelsk herremann. Så veiver han litt mer armene og introduserer en sang med lukkede øyne og et skjelmsk smil. Og jeg fikk straks et behov for å sjekke om lommeboken var på plass. Det var den. (Om enn noe tommere. Det koster å se gamle helter.)

Jeg følte meg dog fortsatt ung. De blant de omlag 70 gjestene som var yngre enn meg, lot til å være der sammen med foreldrene sine. Av og til lønner det seg å gjøre som faren din sier.

Jeg har hørt en god del på nyere band i grenselandet mellom folk og prog i det siste, og arven fra Cousins & co er tydelig hos mange av dem. Mange av dem er svært gode, men det er få låtskrivere av Cousins kaliber. Og selv om Cousins beste låter nok ligger bak ham, vitner The Broken Hearted Bride fra i år om at han fortsatt er fullt på høyden med dagens folkprogstere.

Og hvis du er i Bergen i morgen, søndag 2. november: Se dem på Garage.

RIP Ronnie Drew

Her sitter man i ro og fred i sitt hjem, uten så mye som en guinness i kjøleskapet, og inn tikker meldingen om at Ronnie Drew er død av kreft, 73 år gammel.

Drew var mannen bak Dubliners, bandet som redefinerte irsk folkemusikk og gjorde det til underholdning, moro og rock'n'roll. Uten Ronnie, ingen Pogues, ingen Planxty, ingen Flogging Molly, ingen Dropkick Murphys.

Uten ham ville irsk folkemusikk forblitt en endeløs oppvisning i pigs & squeals (eller jigs og reels som det også kalles og som for all del kan være hyggelig nok i små doser), et fenomen for de svært spesielt interesserte. Selv purister som DeDannan ble i sin tid sett på som for opprørske for det irske folkemusikketablissementet.

Ronnie Drew var uforfalsket punk i sammenligning, en mann som mente at musikk skulle være tilgjengelig, ikke et forstenet museumsfenomen, samtidig som han var tro mot musikkens hjerte.

Jeg hørte Dubliners første gang da jeg var en sånn syv-åtte og har vært fan siden. Jeg hadde gleden av å se dem live tre ganger og det var strålende moro hver gang. Jeg savner den gamle nissen allerede. Jeg må se å få kjøpt inn mer guinness.

Noen har det moro

Det er Øya-festival. Så jeg lytter tradisjonen tro kun til klassisk musikk. Men jeg tilstår å ha veket fra den sanne sti en sjelden gang i nær fortid. For et par uker siden fikk jeg en CD fra den amerikanske musikklangeren CD Baby. Innholdet kan vi komme tilbake til en annen gang. Det jeg vil dele med dere, mine tålmodige lesere, er beskjeden om at den var på vei:

Your CD has been gently taken from our CD Baby shelves with sterilized contamination-free gloves and placed onto a satin pillow.

A team of 50 employees inspected your CD and polished it to make sure it was in the best possible condition before mailing.

Our packing specialist from Japan lit a candle and a hush fell over the crowd as he put your CD into the finest gold-lined box that money can buy.

We all had a wonderful celebration afterwards and the whole party marched down the street to the post office where the entire town of Portland waved "Bon Voyage!" to your package, on its way to you, in our private CD Baby jet on this day, Wednesday, July 9th.

I hope you had a wonderful time shopping at CD Baby. We sure did. Your picture is on our wall as "Customer of the Year." We're all exhausted but can't wait for you to come back to CDBABY.COM!!

Thank you, thank you, thank you!

Sigh...

R.I.P. WWW

Woven Wheat Whispers var himmelen for de av oss som liker kuriøs folkrock. Jeg svingte innom for å lete etter noe dyster sommermusikk ... og så har de lagt ned. Pokker.

I jazzhimmelen

Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde mine jazzdager var omme, etter noen år på hornet (andres vel og merke) på midten av forrige tiår. Jeg (eller kanskje heller fruen) har tidvis plukket frem Chet Baker, Billie Holliday eller Julie London (vel, det siste har bare jeg gjort), men i det store og hele er det blitt lite jazz.

For noen måneder siden lot jeg meg derimot lokke (via en gal mullah borte i Den trivelige lille byen blant alle fjellene) til et eMusic-abonnement. Hvilket raskt ble utvidet til en av deres varianter for oss-som-aldri-får-nok: Hundre låter i måneden for 25 dollar.

Og for vel en uke siden gikk det plutselig opp for meg at de har enorme mengder jazz. Og en fast, om enn usynlig hånd styrte meg ubønnhørlig i den retning. Jeg begynte med Vince Guaraldis første plate med musikk til Knøttene: A Boy Named Charlie Brown. En plate jeg lenge har ønsket meg, i og med at mine egne knøtt ser gamle Knøttene-episoder igjen og igjen og musikken til serien er litt bedre enn Sabeltann-sangen.

Siden har Stan Getz, Bill Evans, Dave Brubeck og mannen på bildet, John Coltrane, funnet veien til harddisken min. Jeg har akkurat lastet ned to av åtte CDer i Coltrane-boksen Fearless Leader, med musikk fra hans år på Prestige, i overgangen mellom 50- og 60-tall. Og jeg forsøker fortvilet å overbevise meg selv om at et tohundre-låter-i-måneden-abonnement er å overdrive.

Men herre for en saksofonist Coltrane var. Særlig før han fant ut at han ville sprenge lydmuren. Og en låt er en låt på eMusic, uavhengig av om den varer i to eller atten minutter. Coltrane var tidvis laaaaaang.

Og skulle noen av dere la dere friste til et abonnement dere også, så gi meg gjerne et hint. Jeg får femti låter for hver person jeg verver. Det er seks Coltrane-plater til ...

Må. Ha. Mer. Meeeeeeeeeeeeer.

"A band from England"

Søndag la Fairport Convention turen innom Oslo, som siste stopp på en to ukers tur rundt i Skandinavia. Parkteateret var utsolgt og fullt av grått hår og spaserstokker.

Vel, ikke helt, i hvert fall ikke spaserstokker, men Deerstalker og Dodofruen var definitivt blant de yngre. Jeg har ikke følt meg så ung siden jeg var på årsmøte i Hasle og Frydenberg vel. (Hvilket i tillegg hadde distinksjonen av å være den hviteste forsamling jeg noen gang har sett på Oslos østkant.)

Og det er ikke bare på Hasle at ting er vel. (Og hvor vi i går grillet i haven for første gang i år.)Det meste er vel i Fairport-land også. Det ville være en overdrivelse å hevde at det var en nyskapende kveld. Ikke var det så overvettes viltert heller. De gikk på scenen før ni ...

Men du verden så trivelig det var. Og folkrock kan i motstetning til mye annen moderne musikk slippe unna med å være trivelig. Særlig når låtene er strålende, musikerne er hemningsløst dyktige og publikum er entusiastisk.

Fariport har som kjent holdt på en stund. Førti år er lenge. Som folkrock-band flest har de gjennomgått et uendelig antall personellendringer (Albion Band har visstnok hatt over hundre medlemmer siden starten) og deres kreative storhetstid var for en stund siden.

Dagens besetning inkluderer Simon Nicol, som har vært med siden starten, og Simon Pegg, som har vært med siden tre sekunder etter. Og det er ikke akkurat hvem som helst som trakterer øvrige instrumenter heller. Gerry Conway dasket trommer i Fotheringay og holdt takten på Teaser and the Firecat, Cat Stevens nest beste plate og derfor en av tidenes beste. Ric Sanders og Chris Leslie er også meget bra menn. (Selv om Sanders ser ut som en gal professor.)

Og når man har rundet seksti eller snart gjør det (skjønt Leslie er en ungsau på 52), har man lov til ikke å være nyskapende lenger. Det holder lenge at man spiller glitrende, forteller gode vitser, gjerne på egen bekostning (Nicol introduserte dem med "We're a band from England called Fairport Convetion"), og ser ut som de har det hyggelig selv. Og jeg er ikke et dypere menneske enn at jeg har glede av Peggs stående morsomhet med å feste plekteret på sin blanke, svette skalle når han ikke spiller.

Blant flere musikalske høydepunkter, har tre festet seg særlig: De tre låtene fra Babbacombe Lee (en temaplate om John Lee, "the man they could not hang"), Simon Nicol som sang Who Knows Where The Time Goes (omlag på dagen tretti år etter at Sandy Denny falt ned trappen og ut av tilværelsen) og en strålende og ikke rent lite rocka versjon av Matty Groves.

Sistnevnte ble avbrutt da to av strengene til Nicol røk. Og siden man er et arbeidende band som holder utgiftene nede, har man ikke med seg en ekstra gitar eller noen til å skifte strengene. Så i tre minutter underholdt Sanders med fela, før Nicol kom tilbake og bandet tok opp låten som om absolutt ingenting var skjedd.

Det var med andre ord en hyggelig dag på jobben for Fairport Convention og et trivelig møte for oss i salen. Men når jeg hadde vondt i ryggen etter å ha stått i tre timer (de spilte til halv tolv), tør jeg ikke tenke på hvordan det stod til med den grå massen ...

Nebbete favoritter

Bjørn Are har på sin blogg Dekodet (her, her og her) foretatt en oppsummering av noen mer eller mindre interessante stykker musikk som han hevder er tidenes ti beste plateutgivelser. Denslags nebbetheter kan opplagt ikke bli stående uimotsagt, særlig ikke når det er så mye å motsi.

Her er derfor mine ti, i unummerert rekkefølge:

Van Morrison: Veedon Fleece
Pogues: Rum, Sodomy and the Lash
Waterboys: Fishermans Blues
Richard & Linda Thompson: I Want to see the Bright Lights Tonight
Rod Stewart: Every Picture Tells a Story
Bruce Springsteen: Darkness on the Edge of Town
The Kinks: The Village Green Preservation Society
Fairport Convention: Liege and Leaf
Paul Simon: Hearts and Bones
Gram Parsons: Grevious Angel

Dette er de ti utgivelsene som det i skrivende stund slår meg fortjener en plass på en slik liste (gitt føringen at ingen artist/band kan ha to utgivelser på listen, da ville vi sett mer av herr og fru Thompson). Den avslører en ikke ubetydelig slagside i retning av brittisk folkrock. Og den ser svært annerledes ut enn en tilsvarende liste ville gjort for ti år siden, da countryinfluert musikk ville vært langt mer representert og et vesentlig større bidrag ville vært fra den andre siden av Atlanteren.

Samtidig slår det mer hvor lenge det er siden jeg egentlig hørte på mange av disse platene. Noen av dem har jeg spilt behørig til døde. Egentlig er det kun bidragene fra Paul Simon og Waterboys jeg har spilt nogen lunde jevnlig de siste par årene. Fishermans Blues i forbindelse med spesialutgaven med mye mer av det samme som kom for et års tid siden.

Så derfor: De ti platene jeg har falt hardest for de siste par årene (og her jukser jeg litt, i og med at jeg introduserer en samleplate. Men det var nå slik jeg oppdaget mannen):

Flogging Molly: Drunken Lullabies. Irsk-californisk folkpunk. Deres aldeles nyeste, Float, later til å være enda bedre. Jeg trenger litt mer tid før jeg gjør meg opp en mening.

Dropkick Murphys: Blackout. Boston-irsk folkpunk. Jeg liker de to etter den også. Dropkick før den tid blir for mye hardcore og for lite folk til min smak.

Damh the Bard: Spirit of Albion. Neopaganistisk druidefolkrock. Behørig kommentert i foregående poster.

Show of Hands: Cold Frontier. Verdens beste folkrockduo fra Devon. Alt er bra, men det var denne jeg hørte først.

Steeleye Span: They Called Her Babylon. Jeg har aldri falt helt for tidlig Steeleye. De er blitt bedre ettersom de er blitt eldre og rocker mer. Denne er glitrende.

Martyn Joseph: Thunder and Rainbows: the Best We Could Find 1988-2000. Walisisk, kristen og folky rock. Inneholder Cardiff Bay, en av mine absolutte favorittlåter.

Bill Jones: Two Year Winter. Den beste av de nye, unge engelske folkdamene.

Vain: No Respect. Cocky, teit og innmari tøff hårmetall. Og de ser selvfølgelig aldeles idiotiske ut.

Caravan: If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You. Prog med nok folk i til at man kan glemme at det er prog. Og en usannsynlig tåpelig tittel. Ikke nettopp nytt, men nytt for meg.

Death in June: Kapo. Neoklassiske cabaretsanger om livet som konsentrasjonsleirvakt. Det er akkurat så ubehagelig som det er ment å være.

Dessuten har jeg etter årevis med leting fått tak i nye utgaver av Desmond Child and Rouges selvtittulerte debutplate, en fantastisk blanding av latino, rock, soul, glam og disco, og Gerry Raffertys North and South, hans aller beste utgivelse. Lykke.

Fra druidenes domene

Ærede lesere. Deerstalker er med dette tilbake etter det lengste fraværet siden Dronten første gang landet i blogosfæren. Det skyldes kun hverdagslige ting, som for meget annet å gjøre, påske, med dertil tilhørende sjokoladeorgier og aketurer, og denslags forstyrrende elementer.

Det skal ikke bli en vane.

I forrige post antydet jeg at jeg skulle bruke tid på å dykke ned i den paganistiske undergrunnen. Og det har jeg gjort. Blant annet brukte jeg påsken på å lese (selv)biografien til Arthur Pendragon.

Og da mener jeg ikke den historiske kongen, men den tidligere soldaten og bikeren som en gang gikk under navnet John Timothy Rothwell og anser seg selv som den nålevende inkarnasjonen av Arthur (hva man måtte legge i det).

Han leder Loyal Arthurian Warband, den mest aktivistiske av de engelske neodruide-gruppene og er blant annet er kjent for tidlig på nittitallet å ha stått i godt og vel et år utenfor Stonehenge – hver dag, i full Arthur-mundur, inklusive excalibur – for å protestere mot at paganister ikke fikk tilgang til steinene på sine merkedager.

Jeg leste første gang om Arthur i Ronald Huttons artikkelsamling Withches, Druids and King Arthur, og allerede der får man et klart inntrykk av en fascinerende mann. Biografien byr på mye, mye mer av det samme.

Den er ført i pennen av C.J. Stone, som selv er LAW-medlem, delvis basert på Arthurs dagbøker, og er noe av det morsomste og mest inspirerende jeg har lest på lenge. Den er blant annet morsom fordi både Stone og Arthur selv har en hysterisk humor, inklusive en stor dose selvironi. Den er inspirerende fordi det er umulig å mislike Arthur (i det minste slik han fremstår i boken) og fordi engasjementet hans for en rekke genuint tapte saker er ekstremt smittende. Jeg fikk lyst å klemme et tre.

Arthur er omlag så postmoderne et fenomen som tenkes kan, men paradoksalt nok fremstår han, pakket som han er i roller inni roller, som ekstremt genuin. Rett og slett fordi han er det han virkelig vil være. Selv anser han seg som en reinkarnasjon av den historiske Arthur (til tross for at han er fullt å det rene med at Arthurs historisitet er en smule omdiskutert, noe Hutton forøvrig har en interessant artikkel om i nevnte artikkelsamling).

Men han tar det ikke så tungt om du ikke er enig.

Han er også veldig glad i cider. Og damer. Og, skal man gå ut fra hvor ofte det skjer, i å sove i grøftekanter. Han er i det hele tatt fortsatt mye av en biker.

Boken er full av fantastiske anekdoter. Min favoritt er historien om hvordan han fant Excalibur:

Arthur og den daværende kvinnen i hans liv stopper for rødt lys i Aldershot, byen der han vokste opp. En butikk rett ved krysset har sverd utstilt i vinduet. Et av dem er Excalibur. Og det er virkelig Excalibur – fra filmen med samme navn fra 1981. Men det er ikke til salgs. Mannen som driver butikken sier han har sverget på ikke å selge det før Kong Arthur selv kommer for å hente det. Så Arthur hiver passet på disken, som dokumenterer at han er Arthur Uther Pendragon.

Jeg har i det hele tatt kikket litt på ulike neo-druider den siste tiden og selv om de er fluffy så det holder (og da mener jeg ikke hårveksten) er de også velsignet (les det som du vil) med en befriende humor. Tenk Wicca med humoristisk sans. De siste tiårenes historieforskning har også tatt knekken på mye av det konspiratoriske tøvet som preget slike grupper for et par tiår siden. Vi er langt fra Starhawk. (Og takk og lov for det.)

Ronald Huttons historiografi om druidene har dessuten landet i postkassen. Jeg mistenker at det er en interessant innføring i hvordan man til ulike tider har sett på de mystiske kappekledde.

Men innfallsvinkelen til det hele var musikk og Damh the Bards siste plate, The Cauldron Born, er nettopp lagt ut på iTunes. Den er full av godbiter, selv om den ikke er fullt så bra som hans forrige, Spirit of Albion. Den er litt skjemmet av noen forsøk på mer allmenne folklåter med politisk tilsnitt. Og plutselig stikker det nylig avdøde hodet til Dan Fogelberg opp her og der. Fluffy er greit, dvaskt er bare dvaskt.

Det er derimot ingenting dvaskt med mitt andre funn i genren neo-paganistisk druidefolkrock: The Dolmen. De står et sted i landskapet mellom Pogues, Waterboys på sitt mest folky og The Levellers, iblandet litt Van Morrison, men mer folky enn dem alle og samtidig mer punk. Det er ikke helt lett å forklare (du kommer dog langt med åtti kroner på iTunes), men forferdelig morsomt å oppleve.

Og det er i grunnen det jeg har det med druidene mine for tiden. Morsomt altså. For av og til kommer man langt med humoristisk sans og tonnevis med sjarm.

G-g-g-g-gator Country

Skynyrd var nede for telling, sørstatsrocken var på dødens rand, året var 1979 og tiden var inne for Molly Hatchet. Flirtin' With Disaster, deres andre plate, satte en standard for musikk i skjæringspunktet mellom sørstatsrock og metall som aldri har latt seg matche. Tittelsangen er en av mine ti på topp-låter i noen genre.

Siden gikk det så som så. Noe er bra, noe er det ikke. Gjennom store deler av 90-tallet hadde ikke bandet et eneste originalmedlem. Og i dag er det Bobby Ingram, som først dukket opp som gitarist i bandet vokalist Danny Joe Brown startet da han forlot Hatchet i 1980, som eier rettighetene til bandnavnet.

På småkoselige (og relativt tunge) Warriors of the Rainbow Bridge fra 2005, var riktignok originalgitarist Dave Hlubek tilbake i stallen og han er visstnok der fortsatt. Men han turnerer visst ikke så mye ...

Uansett. Alt dette som en innledning til at en rekke av de andre originalmedlemmene i de siste par årene har turnert USA under navnet Gator Country (en låt fra Hatchets første plate, en hyllest til de da store navnene på sørstatsscenen) og at nettsiden deres varsler at en liveplate er på vei. Glede seg. Glede seg veldig. Drikke Jim Beam. Drikke mye Jim Beam.

I'm goin' back to the gator country, where the wine and the women are free ...

Trommelommelom

Det er alltid beundringsverdig når mennesker tar mot til seg og innrømmer tabubelagte lengsler.

En venn av oss, som skal forbli anonym (men muligens må flytte til Ås), har innrømmet en lengsel etter å spille bodhrán i et irsk folkemusikkorkester.

I hvert fall hadde han det inntil han oppdaget en hel nettside kun viet bodhrán-vitser. Vår favoritt er denne:

Fellow walks into a pub in Belfast with a plastic bag under his arms. The bartender asks "What's that?" "Six pounds of semtex", he answers. "Thanks be to Jaysus; I thought it was a bodhrán!"

Denne er heller ikke så dum: What is the difference between a bodhrán player and a terrorist? Terrorists have sympathisers.

Vil Iran lytte?

Morrissey vil følge i Chris de Burghs fotspor og dra til Iran for å underholde, melder Da-bla. Og for noen dager siden kunne vi lese at Iran vil ta opp igjen skikken med å henrette mennesker ved å kaste dem ut fra stup.

Pleeeeeeeeeease ...

Glemt glam funnet

Her i selskapet har vi som kjent en generell forkjærlighet for tapte saker og en spesiell for hår-metall. Særlig når den er dynket i glam og marinert i lekre riff.

Så da blurben til Amazon hyllet Vains No Respect som en av de glemte mesterverkene i genren, vel hva annet kunne vi gjøre enn å si "ja takk"?

Og det var lurt det. Vain er litt mer metall enn hår-band generelt. De er langt mindre Aerosmith enn G'n'R, styrer unna akustiske ballader (i hvert fall nesten) og mikser det beste fra Sweet med det beste fra New York Dolls. Det er cocky, teit og innmari tøft. Og de ser selvfølgelig aldeles idiotiske ut.

De er kort sagt rock'n'roll sånn den burde være, det absolutte anti-U2. Og det skader ikke at låtene er sinnsykt catchy.

Det er litt for tidlig å si, men vi mistenker at det er et funnet mesterverk.

Anse dette som en ordre

Fredag reklamerte vi her i selskapet for Show of Hands doble samle-CD. Lørdag tikket følgende melding fra Steve Knightley, duoens primære låtskriver, inn og ødela humøret mitt:

"On Friday afternoon my wife and I were told that our son Jack has contracted Acute lymphoblastic leukaemia. This is a life threatening but often curable cancer. Clare and Jack will be travelling today to Bristol to begin an intensive round of tests and treatment. For the near future I will be looking after our two youngest children. Today is Jack's 6th birthday. I'm sure we are in your thoughts."

Resultatet er at de må legge om planene for turneen i anledning utgivelsen. Så fremt arrangørene tillater det, vil Phil Beer og Miranda Sykes, damen som gjør at de i praksis er en trio, turnere uten Steve.

For et band som i hovedsak lever at konsertinntekter, vil dette uansett bety reelle tap. Min første oppfordring som meg på denne bloggen, er derfor at dere gjør dere selv en tjeneste og kjøper en CD eller tre med verdens beste engelske folkrockduo fra Devon, og at dere gjør det via nettsiden deres, slik at mest mulig penger tilfaller bandet. Jeg har tidligere bestilt derfra flere ganger og de leverer både raskt og sikkert.

Og noen av dere vet nå hva dere vil få til jul ...

We need roots

Deerstalker har ved flere anledninger reklamert for Show of Hands, verdens beste engelske folkrockduo fra Devon. De som fortsatt ikke har tatt til dere budskapet, har nå mulighet til å anskaffe Roots, en dobbel samle-CD, for en latterlig lav sum. Det burde dere gjøre.

Fra det ene til det andre

To poster tilbake nevnte vi en musikk-CD viet glam og hårete metall. Nærmere lesning av infosidene i tilhørende magasin, avdekket det som antagelig må være musikkhistoriens mest dramatiske navneskifte. Blant trudeluttene er en trivelig sak med bandet Cuddly Toys. Som begynte karrieren som Raped ...

Hår, hår, hår

Vi her i selskapet, utdødde som noen av oss er, har en forkjærlighet for fortapte, forskrudde og fjollete fenomener. Derfor har vi en svakhet for god, gammeldags hårmetall. Akkurat nå klinger denslags høylytt i våre lokaler.

Siste nummer av det ellers ikke veldig festlige bladet Classic Rock inkluderte nemlig CDen Trash Glam 2.0. Og ut strømmer band som The Poodles, Y&T, Lillian Axe (bildet) og Hell'n'Diesel fra høyttalerne. For ikke si det helt akseptable bandet med det fantastiske navnet Drugdealer Cheerleader ...