I tider som disse – hvor det finnes mennesker, faktiske mennesker av kjøtt og blod, som mener Anne Holt, Unni Lindell eller Jo Nesbø skriver god kriminallitteratur – er det en glede å lese virkelig god kriminallitteratur.Det er både en glede og en befrielse å vende tilbake til Christies, Chestertons eller Watsons fortellinger og behørig bli minnet om at kriminalforfatterens oppgave ikke er å bedrive halvkvedet samfunnskritikk eller gi et innblikk i sinnet til en av de utallige, rabiate seriemorderne som liker å skjære mennesker i småbiter og som det av en eller annen grunn kryr av i Sverige.
Kriminalforfatterens oppgave er – hold dere fast i tekoppen – å skrive god kriminallitteratur: Noen blir drept, noen løser saken. Og de gjør det i henhold til visse forventninger til hvordan slike bøker skal være. Ingen blir for eksempel skåret i småbiter.
Disse forventningene har vi ikke minst Ronald Arbuthnott Knox å takke for. Knox var en profilert katolsk konvertitt og apologet, en av medstifterne av The Detection Club og skaperen av sherlockiansimen, som ble til som en parodi på samtidens teologiske moter. Han formulerte klubbens regler for den gode kriminalfortelling (regler flere av dens øvrige medlemmer gav blaffen i). Og han skrev kriminalromaner.
The Viaduct Murder er mitt første møte med kriminalforfatteren Knox og hvilket møte! Fire fjollete herrer på en golfklubb på den engelske landsbygden, finner liket av et femte medlem. Han har falt fra viadukten som har gitt boken dens tittel og de er overbevist om at han er blitt myrdet. (Hvilket de har rett i. Det er tross alt en kriminalroman.)
Derfra og ut er det en oppvisning i en tankefeil Knox vil advare mot: å teoretisere på sviktende grunnlag, uten å ta hensyn til motargumentene mot ens spekulasjoner. Blant Knox regler var at løsningen skal være enklere enn problemet den skal besvare. Sjelden har jeg sett dette turnert så elegant – samtidig som det er en illustrasjon av en samtidens intellektuelle (p)syke.
Mot slutten får vi et kapittel der Knox, gjennom en av de fire, holder en særs dannet harang mot samtidens intellektuelle strømninger. Ikke minst er hans oppgjør med psykoanalyse og litteraturteori glitrende. Det er en strålende avslutning på en strålende liten kriminalroman.
Unni-hvem-da sa De?
