Ja takk!

John D. Rateliffes The History of the Hobbit, i to bind, er nå ute i en kjekk liten boks. Sammen med en utgave av boken, selvsagt. Det hele er anmeldt her.

Kan man leve uten? Idiotisk spørsmål. Selvfølgelig kan man ikke det.

I disse monstertider

Carl I. Hagen har erklært at FrPs ja til EU ved siste folkeavstemning er hans største politiske tabbe. Og mens Brüssels menn og kvinner gjør hva de kan for å lure konstitusjonen inn bakveien, vet vi her i selskapet ikke helt hva vi skal mene. Vel er demokrati oppskrytt, men litt kan være kjekt å ha. Og tegningen er, eh, lånt fra TimesOnline.

(Slåss)kamp om historien

Det var visst ikke udelt begeistring over at paven i dag helliggjorde 498 prester og nonner drept under den spanske borgerkrigen. Hvilket betyr at de er på god vei til å bli helgener. Ja, slagsmål ble det visst.

Og her i selskapet har vi en viss forståelse for protestene, tatt i betraktning den katolske kirkes rolle under Franco-regimet (og for den saks skyld i spansk historie generelt). På den annen side er det verdt å huske på at de aller fleste av de 498 ble drept ganske enkelt fordi de var hva de var.

Republikanske sympatisører av i dag har rett i at Vatikanet bør ta et oppgjør med kirkens sterke støtte til Franco. På den anne side bør de minne seg selv på at deres side ikke nettopp var noen engler de heller.

Rolling down the road

I serien reaksjonære katolikker med poetisk teft, er turen nok en gang kommet til selveste Gilbert, den uforlignelige G.K. Chesterton, med en meditasjon over den engelske folkesjel.

The Rolling English Road
Before the Roman came to Rye or out to Severn strode,
The rolling English drunkard made the rolling English road.
A reeling road, a rolling road, that rambles round the shire,
And after him the parson ran, the sexton and the squire;
A merry road, a mazy road, and such as we did tread
The night we went to Birmingham by way of Beachy Head.

I knew no harm of Bonaparte and plenty of the Squire,
And for to fight the Frenchman I did not much desire;
But I did bash their baggonets because they came arrayed
To straighten out the crooked road an English drunkard made,
Where you and I went down the lane with ale-mugs in our hands,
The night we went to Glastonbury by way of Goodwin Sands.

His sins they were forgiven him; or why do flowers run
Behind him; and the hedges all strengthening in the sun?
The wild thing went from left to right and knew not which was which,
But the wild rose was above him when they found him in the ditch.
God pardon us, nor harden us; we did not see so clear
The night we went to Bannockburn by way of Brighton Pier.

My friends, we will not go again or ape an ancient rage,
Or stretch the folly of our youth to be the shame of age,
But walk with clearer eyes and ears this path that wandereth,
And see undrugged in evening light the decent inn of death;
For there is good news yet to hear and fine things to be seen,
Before we go to Paradise by way of Kensal Green.

Dakar liten

Eks-statsråd Karita ex-Orheim nå-bare-Bekkemellem beklager seg over maktkulturen i Arbeiderpartiet i Bla-bla.

Det er alltid fascinerende å se grenseløs (om enn muligens påtatt) naivitet i aksjon, men Karita ex-osvs syting over at Ap, av alle partier, har en noen-har-snakket-med-hverandre-kultur, er mest av alt pinlig. Og hun har aldri gjort den slags, selvsagt. Ikke rart hun måtte gå.

Men det gir oss her i selskapet anledning til noe vi helt glemte da det skjedde: Å godte oss over at Bekkemellem, dronning av tvungen likestilling, var den som måtte gå når Jensusen skulle ha en innvandrerstatsråd på plass. Hjelpe og trøste så festlig ...

Virker ikke? Pytt sann

Det later til at norske myndigheter kaster bort store summer på å støtte utviklingen av HIV-medisin som ikke bare ikke virker, men øker smitterisikoen. I UD lar man ikke det gå ut over humøret:

"Dette prosjektet har vi tro på, selv om vi vet om risikoen. Prosjektet er en unik innsats for å utvikle et produkt som medisinindustrien ikke vil gjøre, sier Norges aids-ambassadør Sigrunn Møgedal i UD."

Her i selskapet har vi stor forståelse for at man må trå til med noen kroner når den slemme, slemme, slemme medisinindustrien ikke vil. Og så lenge intensjonene er de beste, er det vel ikke så farlig om det virker eller ikke, er det det da?

Om å slamre med dører

Her i selskapet strever vi nåtildags litt med å hjelpe vår gode venn Arnfinn Pettersen med hans blog Den Tvilsomme Humanist. Derfor skjer ting langsommere enn det burde i de utdøddes rike. Men, men, slikt skjer. Og i mellomtiden kan dere verdsette et stykke lærdom fra den lærde Hilaire Bellocs penn:

Rebecca
Who Slammed Doors For Fun And Perished Miserably

A trick that everyone abhors
In little girls is slamming doors.
A wealthy banker's little daughter
Who lived in Palace Green, Bayswater
(By name Rebecca Offendort),
Was given to this furious sport.

She would deliberately go
And slam the door like billy-o!
To make her uncle Jacob start.
She was not really bad at heart,
But only rather rude and wild;
She was an aggravating child...

It happened that a marble bust
Of Abraham was standing just
Above the door this little lamb
Had carefully prepared to slam,
And down it came! It knocked her flat!
It laid her out! She looked like that.

Her funeral sermon (which was long
And followed by a sacred song)
Mentioned her virtues, it is true,
But dwelt upon her vices too,
And showed the deadful end of one
Who goes and slams the door for fun.

The children who were brought to hear
The awful tale from far and near
Were much impressed, and inly swore
They never more would slam the door,
– As often they had done before.

The Sound of Silence

The Hills er muligens Alive with The Sound of Music, men ikke i Vermont, der Werner von Trapp bodde den siste delen av sitt liv.

Werner, som kom til verden 21. desember 1915 og sang tenor i familien von Trapps musikalske ensamble tilbake på 40- og 50-tallet, nynnet seg ut av tiden 11. oktober. TimesOnline har viet ham en nekrolog.

Den gode Werner dro dog ikke uten å etteralte seg nye forkjempere for det glade ompa. Fire av hans barnebarn holder det gående som The von Trapp Children ...

Kjettersk angst og beven

Øystein Sørensen har nettopp gjort ferdig sitt foredrag om det skjendige Illuminati på Kjettersk kjeller og det synes klart at noen har sammensverget seg og forsøkt å innvadere kjelleren. Den Store Vokter av Den Inderlige Inngang, Dork Lord Kokos, melder om at omlag tyve ble avvist. Tilfeldig? Slett ikke. Hvis ikke ville vi alle vært døde.

Regjeringskaballeri

Vi her i selskapet kan umulig være de eneste som er tilbøyelig til å ane potensialet for et snev av ironi i at den første statsråden "med innvandrerbakgrunn" hertillands, sist var i medias søkelys på grunn av et litt uryddig forhold til lovverket?

Skeptikeren Damian Thompson

Flittige lesere av Drontens sider (ja, dere tre) vil vite at vi her i selskapet har en forkjærlighet for Holy Smoke, Damian Thompsons udmerkede blog, tilknyttet Daily Telegraph. Thompson (som den øreklaffede har intervjuet en gang i tiden) er, ved siden av å være del av lederskribentteamet i Telegraph, editor-in-chief (hvilket skulle gjøre ham til noe i retning av sjefsredaktør) for The Catholic Herald, "Britains leading catholic newspaper," som ikke er kjent for å være utpreget radikal.

I tillegg til å være konservativ og katolikk, er Thompson også skeptiker (hvilket noen sikkert vil mene er en selvmotsigelse, men livet er kort og konsistens er oppskrytt). På nyåret kommer han med en bok, med tittelen Counterknowledge, med den friske undertittelen How We Surrendered to Conspiracy Theories, Quack Medicine, Bogus Science and Fake History.

I den sammenheng har han, sammen med noen medskeptikere, lansert nettsiden (strengt tatt en blog den også) Counterknowledge.com. Den øreklaffede ble først oppmerksom på den i dag (ettersom Thompson reklamerte for den på Holy Smoke), men den ser riktig lovende ut. Og vel har den øreklaffede sans for en og annen konservativ katolikk, men det er vederkvegende å se Thompson omtale den katolske kirkes motstand mot kondombruk for å begrense HIV-spredning, som "barking mad, in my opinion".

Gore og kyberrommet

Astrid Meland er det næremeste jeg kommer en favorittjournalist i Dagbladet. Hun er den eneste der i huset som kjenner igjen en god sak når den har bitt seg fast i nesetippen hennes. Her har hun skrevet en lang artikkel for å oppklare hva Al Gore egentlig sa om hvorvidt det var han som skapte/lagde/tok initiativet til internett eller ikke.

Artikkelen er grei nok (og hun forblir en smule kritisk mot Mr. Goredom), men er det ikke påtagelig at Dagbladet legger mye energi i å vise at Gore ikke er så dum som mange hevder, mens norske journalistere er villig til å selge sine journalistiske sjeler for å vise at George Bush er dummere enn han er?

Her i selskapet har vi i grunnen bare en kommentar: Tipper!

Sjokkerende

En god venn har gjort meg oppmerksom på følgende sjokkerende sak, som representerer rasisme på sitt mest opprørende. Vær sjokkert! Vær veldig sjokkert ... Hva skjer egentlig med verden?

En hyllest til Jack

I disse tider, hvor en vond barndom er et hedersmerke og helter skal befinne seg i grusen nedenfor pidestallene, er det vederkvegende å oppdage de sjeldne unntak fra regelen. En riktig vakker liten sak som er kommet oss for øye de siste dagene, er Douglas Greshams hyllest til sin stefar, C.S. Lewis. Den er med dette anbefalt.

We're so very gored ...

Den øreklaffede har sagt det i årevis, men gjentar det gjerne: Hvorfor George Bush d.y. er amerikansk president? Fordi alternativet i sin tid var Al Gore.

Nå har som kjent en norsk komité gitt ham en pris. Det er fint for'n. Og det skal komiteen ha: Denne gang gav de den i det minste ikke til en miljøverner som mener aids er den hvite manns våpen for å utrydde afrikanerne.

Neste gang gir de den kanskje til og med til en person som har gjort noe for å gjøre seg fortjent til den, utover "å filme ein powerpointpresentasjon," for å sitere min venn, den gale mullahen.

Selveste Taki

Etter å ha abonnert på The Spectator i årevis, fikk den øreklaffede aldri rotet seg til å melde adresseendring til dem etter å ha oppgradert seg selv på boligfronten i våres. Og han må tilstå ikke å ha savnet bladet. Allerede før oppgraderingen, begynte bunkene av uleste blader å bli et irritasjonsmoment.

Grunnene til mangelen på savn er antagelig flere. Blant annet at Deerstalker med tiden er blitt litt lei av de finere detaljer i engelsk politikk, sett gjennom konservative briller. Men først og fremst var er nok grunnen den langsomme, men sikre forkjedligseringen av bladet som fulgte Matthew D'Anconas inntreden i redaktørstolen.

Selvsagt er det ikke lett å følge en skikkelse som Boris Johnson (måtte han bli ordfører i London, det blir garantert en morsommere by), men D'Ancona prøvert ikke en gang. I stedet gikk bladet (og går sikkert fortsatt) i en stadig mer "livsstilsorientert" og traust retning. Det ble rett og slett kjedelig.

Men det er ikke til å nekte for at det er sider ved bladet den øreklaffede savner. Ikke minst den ukentlige dosen av Taki, høyrepressens mest vidunderlig reaksjonære mann, ridderen av den ondsinnede karakteristikk og hevede pjolter – og høyresidens utvilsomt største hater av Bush-administrasjonen. Derfor er gleden stor over oppdagelsen av webmagasinet Taki's Top Drawer, redigert av drukkenbolten selv.

Følgende sitat, fra en artikkel av John Zmirak, setter tonen: "As the Bush administration, with the full-throat support of an unhinged media, whips up the public for a looming war with Iran, a sober citizen's thoughts run naturally to the Apocalypse. One's next thought, inevitably, is of absinthe."

"I covet your skull"

"You interest me very much, Mr. Holmes. I had hardly expected so dolichocephalic a skull or such well-marked supra-orbital development. Would you have any objection to my running my finger along your parietal fissure? A cast of your skull, sir, until the original is available, would be an ornament to any anthropological museum. It is not my intention to be fulsome, but I confess that I covet your skull."

Dr. Mortimer, i Watsons The Hound of the Baskervilles, første kapittel.

Forfulgt ned i kjelleren

Føler De dem forfulgt? Kan det være det uhyggelige Illuminati som er ute efter Dem?

Torsdag 18. oktober vil Øystein Sørensen, professor i historie ved Oslos universitet, foredra på Kjettersk kjeller. Han vil forsøke å forlede tilhørerne til å tro at Illuminati ble lagt ned i det attende århundre og at all den kunnskap om disse skjendige forbrytere som er dokumentert av høystærede forskere de siste århundrene kun er en såkalt konspirasjonsteori.

De vet selvsagt bedre, men se nå for all del innom kjelleren og få med Dem professoren spre sine skjendige løgner.

NM i konspirasjonsteorier skal disse kjetterne visstnok også avholde. Fryktelige mennesker ...

Det kommer dessuten noen ulver. De er sikkert plantet ut i Norges frie natur av noen av disse skjeggete miljøvernerne. Hva skjer egentlig med verden?

Et kvart tusen, nå igjen

En liten bille i systemet (noen upubliserte utksat som hadde sneket seg med i regnskapet), forledet den øreklaffede til å tro at Dronten passerte et kvart tusen poster for noen poster siden. Det stemte ikke. Billen er tatt hånd om, og nå stemmer det. Dette er Drontens kvart tusende post. Dodofruen har alt gratulert.

And off goes Mr. Toad

`No!' he said, a little sullenly, but stoutly; `I'm NOT sorry. And it wasn't folly at all! It was simply glorious!'

`What?' cried the Badger, greatly scandalised. `You backsliding animal, didn't you tell me just now, in there––––'

`Oh, yes, yes, in THERE,' said Toad impatiently. `I'd have said anything in THERE. You're so eloquent, dear Badger, and so moving, and so convincing, and put all your points so frightfully well – you can do what you like with me in THERE, and you know it. But I've been searching my mind since, and going over things in it, and I find that I'm not a bit sorry or repentant really, so it's no earthly good saying I am; now, is it?'

`Then you don't promise,' said the Badger, `never to touch a motor-car again?'

`Certainly not!' replied Toad emphatically. `On the contrary, I faithfully promise that the very first motor-car I see, poop- poop! off I go in it!'

(Illustrasjon av Michael Hague)

Kvinner, menn og gode, gamle Gilbert

Deerstalker leser Stephen R.L. Clarks G.K. Chesterton: Thinking Backword, Looking Forward. Det er en mildt kuriøs blanding av filosofi, science fiction og chestertoniana – et slags forsøk på filosofisk analyse av Chestertons politiske holdninger slik de fremkommer i den delen av hans forfatterskap som en kreativ sjel kan klassifisere som SF.

Deerstalker er kun halvveis, så han kan ikke gi noen endelig oppsummering av hvor god den er.

Men sitatene ... Herre, for noen sitater. Den øreklaffede, som er en godt gift mann og som på ingen måte vil innestå for innholdet i følgende sitat, falt ikke desto mindre pladask for det:

"Every woman has to find out that her husband is a selfish beast, because every man is a selfish beast by the standard of a woman. [...] Every man has to find out that his wife is cross – that is to say, sensitive to the point of madness: for every woman is mad by the masculine standard."

Et høyst nebbete jubileum

Med dette runder Dronten et kvart tusen poster på sin ringe blog. I selskapets korridorer feires det med te og dannet konversasjon.

Anledningen er passende for å redegjøre for resultatene av Drontens livsviktige avstemning over spørsmålet "Hvor nebbete en fugl?".

Svarene fordelte seg som følger (og vi ser selvsagt glatt bort fra at det samlede stemmetall var på hele tretten):

Meget: 46 %
En hel del: 38 %
Noe: 7 %
Slett ikke: 7 %

Hva kan man så lese ut av dette i en sådan jubileumsstund? Høyst sannsynlig en hel del. Vi skal tenke over det når teen er drukket. Våre mange lesere er også velkomne til å fremlegge sine tolkninger.

Og tilbake igjen

Den øreklaffede er klar i sin dom: Polen er et farlig sted å være, de prøver å spise deg i hjel. Men for en måte å dø på ...

Deerstalker har ikke desto mindre vendt tilbake fra Gdynia (og dens nabobyer: Gdank og Gdsopot). For hvem skulle ellers ta seg av Dronten, forpjusket og utdødd som den er?

Dog ser den, i motsetning til den polske ørna, ikke ut som den har vært kjørt en halvtime i tørketrommel ...

(Og, ja, den øreklaffede må tilstå at Polen har vært til skade for humoren hans. Men han kjøpte seg en fin hatt.)