RIP John Martyn

Her sitter man i ro og fred og dasker på sitt tastatur og så bringer Dagbladet den deprimerende nyheten at John Martyn er død, seksti år gammel.

Jeg har aldri vært noen enorm Martyn-fan, men han er en mann jeg har stor, stor respekt for og som har laget tidvis fantastisk musikk.

Så hva passer bedre enn å minnes ham med "Solid Air", skrevet til minne om Nick Drake ... Og det er Danny Thompson på bass. Alltid en bonus.

Tappert forsøk

Livet går videre, selv i denne førjulstid. Skjønt, ikke alltid. Jeg har vært i begravelse for en mann på 85 i dag. Og det var Horst Tappert også, da han i dag trådte ut av denne jammerdal.

Tappert var en av min ungdoms formative heltefigurer og en mann som viste at mannfolk er mannfolk, ikke forvokste guttunger. Og at germanere kan være tøffe og heltemodige.

Samt at skurker alltid er arrogante, uspiselige personer fra øvre middelklasse ...

Bilulykke? Ha!

Jörg Haiders politikk var aldri direkte edruelig. Så det passer sånn sett godt at han ikke nettopp var edru da han døde.

Skjønt full? Bilulykke? Ha! Over på Takimag er de i full gang med å spekulere i hva som egentlig skjedde – og den onde planen det er del av. For eksempel sånn:

Actually, the fact that every time a so called far right politician (perhaps anti-establishment is a better term) is about to make significant gains something happens should raise some suspicion. Pim Fortuyn was killed a few days before his success, in Haider’s case he might even have become chancellor.

RIP Ronnie Drew

Her sitter man i ro og fred i sitt hjem, uten så mye som en guinness i kjøleskapet, og inn tikker meldingen om at Ronnie Drew er død av kreft, 73 år gammel.

Drew var mannen bak Dubliners, bandet som redefinerte irsk folkemusikk og gjorde det til underholdning, moro og rock'n'roll. Uten Ronnie, ingen Pogues, ingen Planxty, ingen Flogging Molly, ingen Dropkick Murphys.

Uten ham ville irsk folkemusikk forblitt en endeløs oppvisning i pigs & squeals (eller jigs og reels som det også kalles og som for all del kan være hyggelig nok i små doser), et fenomen for de svært spesielt interesserte. Selv purister som DeDannan ble i sin tid sett på som for opprørske for det irske folkemusikketablissementet.

Ronnie Drew var uforfalsket punk i sammenligning, en mann som mente at musikk skulle være tilgjengelig, ikke et forstenet museumsfenomen, samtidig som han var tro mot musikkens hjerte.

Jeg hørte Dubliners første gang da jeg var en sånn syv-åtte og har vært fan siden. Jeg hadde gleden av å se dem live tre ganger og det var strålende moro hver gang. Jeg savner den gamle nissen allerede. Jeg må se å få kjøpt inn mer guinness.

Fullt ved bordet

Benny, Kjell, Egon og a'Valborg var dratt i forveien. Nå er de fulltallige: Dynamitt-Harry er ankommet. Antagelig med et smell.

Flash ... out

George MacDonald Fraser, som gav verden Flashman, har tordnet ut av tiden, melder The Chap. Selv har jeg fortsatt til gode å lese en eneste Flashman-bok, men flere tillitverdige herrer har insistert på at jeg vil ha glede av dem.

Så la oss heve vår whisky i taus respekt og ønske Fraser lykke på reisen.

The Sound of Silence

The Hills er muligens Alive with The Sound of Music, men ikke i Vermont, der Werner von Trapp bodde den siste delen av sitt liv.

Werner, som kom til verden 21. desember 1915 og sang tenor i familien von Trapps musikalske ensamble tilbake på 40- og 50-tallet, nynnet seg ut av tiden 11. oktober. TimesOnline har viet ham en nekrolog.

Den gode Werner dro dog ikke uten å etteralte seg nye forkjempere for det glade ompa. Fire av hans barnebarn holder det gående som The von Trapp Children ...