Nebbete favoritter

Bjørn Are har på sin blogg Dekodet (her, her og her) foretatt en oppsummering av noen mer eller mindre interessante stykker musikk som han hevder er tidenes ti beste plateutgivelser. Denslags nebbetheter kan opplagt ikke bli stående uimotsagt, særlig ikke når det er så mye å motsi.

Her er derfor mine ti, i unummerert rekkefølge:

Van Morrison: Veedon Fleece
Pogues: Rum, Sodomy and the Lash
Waterboys: Fishermans Blues
Richard & Linda Thompson: I Want to see the Bright Lights Tonight
Rod Stewart: Every Picture Tells a Story
Bruce Springsteen: Darkness on the Edge of Town
The Kinks: The Village Green Preservation Society
Fairport Convention: Liege and Leaf
Paul Simon: Hearts and Bones
Gram Parsons: Grevious Angel

Dette er de ti utgivelsene som det i skrivende stund slår meg fortjener en plass på en slik liste (gitt føringen at ingen artist/band kan ha to utgivelser på listen, da ville vi sett mer av herr og fru Thompson). Den avslører en ikke ubetydelig slagside i retning av brittisk folkrock. Og den ser svært annerledes ut enn en tilsvarende liste ville gjort for ti år siden, da countryinfluert musikk ville vært langt mer representert og et vesentlig større bidrag ville vært fra den andre siden av Atlanteren.

Samtidig slår det mer hvor lenge det er siden jeg egentlig hørte på mange av disse platene. Noen av dem har jeg spilt behørig til døde. Egentlig er det kun bidragene fra Paul Simon og Waterboys jeg har spilt nogen lunde jevnlig de siste par årene. Fishermans Blues i forbindelse med spesialutgaven med mye mer av det samme som kom for et års tid siden.

Så derfor: De ti platene jeg har falt hardest for de siste par årene (og her jukser jeg litt, i og med at jeg introduserer en samleplate. Men det var nå slik jeg oppdaget mannen):

Flogging Molly: Drunken Lullabies. Irsk-californisk folkpunk. Deres aldeles nyeste, Float, later til å være enda bedre. Jeg trenger litt mer tid før jeg gjør meg opp en mening.

Dropkick Murphys: Blackout. Boston-irsk folkpunk. Jeg liker de to etter den også. Dropkick før den tid blir for mye hardcore og for lite folk til min smak.

Damh the Bard: Spirit of Albion. Neopaganistisk druidefolkrock. Behørig kommentert i foregående poster.

Show of Hands: Cold Frontier. Verdens beste folkrockduo fra Devon. Alt er bra, men det var denne jeg hørte først.

Steeleye Span: They Called Her Babylon. Jeg har aldri falt helt for tidlig Steeleye. De er blitt bedre ettersom de er blitt eldre og rocker mer. Denne er glitrende.

Martyn Joseph: Thunder and Rainbows: the Best We Could Find 1988-2000. Walisisk, kristen og folky rock. Inneholder Cardiff Bay, en av mine absolutte favorittlåter.

Bill Jones: Two Year Winter. Den beste av de nye, unge engelske folkdamene.

Vain: No Respect. Cocky, teit og innmari tøff hårmetall. Og de ser selvfølgelig aldeles idiotiske ut.

Caravan: If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You. Prog med nok folk i til at man kan glemme at det er prog. Og en usannsynlig tåpelig tittel. Ikke nettopp nytt, men nytt for meg.

Death in June: Kapo. Neoklassiske cabaretsanger om livet som konsentrasjonsleirvakt. Det er akkurat så ubehagelig som det er ment å være.

Dessuten har jeg etter årevis med leting fått tak i nye utgaver av Desmond Child and Rouges selvtittulerte debutplate, en fantastisk blanding av latino, rock, soul, glam og disco, og Gerry Raffertys North and South, hans aller beste utgivelse. Lykke.