onsdag 23. april 2008

"A band from England"

Søndag la Fairport Convention turen innom Oslo, som siste stopp på en to ukers tur rundt i Skandinavia. Parkteateret var utsolgt og fullt av grått hår og spaserstokker.

Vel, ikke helt, i hvert fall ikke spaserstokker, men Deerstalker og Dodofruen var definitivt blant de yngre. Jeg har ikke følt meg så ung siden jeg var på årsmøte i Hasle og Frydenberg vel. (Hvilket i tillegg hadde distinksjonen av å være den hviteste forsamling jeg noen gang har sett på Oslos østkant.)

Og det er ikke bare på Hasle at ting er vel. (Og hvor vi i går grillet i haven for første gang i år.)Det meste er vel i Fairport-land også. Det ville være en overdrivelse å hevde at det var en nyskapende kveld. Ikke var det så overvettes viltert heller. De gikk på scenen før ni ...

Men du verden så trivelig det var. Og folkrock kan i motstetning til mye annen moderne musikk slippe unna med å være trivelig. Særlig når låtene er strålende, musikerne er hemningsløst dyktige og publikum er entusiastisk.

Fariport har som kjent holdt på en stund. Førti år er lenge. Som folkrock-band flest har de gjennomgått et uendelig antall personellendringer (Albion Band har visstnok hatt over hundre medlemmer siden starten) og deres kreative storhetstid var for en stund siden.

Dagens besetning inkluderer Simon Nicol, som har vært med siden starten, og Simon Pegg, som har vært med siden tre sekunder etter. Og det er ikke akkurat hvem som helst som trakterer øvrige instrumenter heller. Gerry Conway dasket trommer i Fotheringay og holdt takten på Teaser and the Firecat, Cat Stevens nest beste plate og derfor en av tidenes beste. Ric Sanders og Chris Leslie er også meget bra menn. (Selv om Sanders ser ut som en gal professor.)

Og når man har rundet seksti eller snart gjør det (skjønt Leslie er en ungsau på 52), har man lov til ikke å være nyskapende lenger. Det holder lenge at man spiller glitrende, forteller gode vitser, gjerne på egen bekostning (Nicol introduserte dem med "We're a band from England called Fairport Convetion"), og ser ut som de har det hyggelig selv. Og jeg er ikke et dypere menneske enn at jeg har glede av Peggs stående morsomhet med å feste plekteret på sin blanke, svette skalle når han ikke spiller.

Blant flere musikalske høydepunkter, har tre festet seg særlig: De tre låtene fra Babbacombe Lee (en temaplate om John Lee, "the man they could not hang"), Simon Nicol som sang Who Knows Where The Time Goes (omlag på dagen tretti år etter at Sandy Denny falt ned trappen og ut av tilværelsen) og en strålende og ikke rent lite rocka versjon av Matty Groves.

Sistnevnte ble avbrutt da to av strengene til Nicol røk. Og siden man er et arbeidende band som holder utgiftene nede, har man ikke med seg en ekstra gitar eller noen til å skifte strengene. Så i tre minutter underholdt Sanders med fela, før Nicol kom tilbake og bandet tok opp låten som om absolutt ingenting var skjedd.

Det var med andre ord en hyggelig dag på jobben for Fairport Convention og et trivelig møte for oss i salen. Men når jeg hadde vondt i ryggen etter å ha stått i tre timer (de spilte til halv tolv), tør jeg ikke tenke på hvordan det stod til med den grå massen ...

1 kommentar:

Dodofruen sa...

Jeg likte spesielt bytte-strenger-pauseinnslaget, som var mer i pent-jazz-land. Også så jeg opptil 4 stykker som var yngre enn oss!

 
Site Meter