fredag 28. mars 2008

Fra druidenes domene

Ærede lesere. Deerstalker er med dette tilbake etter det lengste fraværet siden Dronten første gang landet i blogosfæren. Det skyldes kun hverdagslige ting, som for meget annet å gjøre, påske, med dertil tilhørende sjokoladeorgier og aketurer, og denslags forstyrrende elementer.

Det skal ikke bli en vane.

I forrige post antydet jeg at jeg skulle bruke tid på å dykke ned i den paganistiske undergrunnen. Og det har jeg gjort. Blant annet brukte jeg påsken på å lese (selv)biografien til Arthur Pendragon.

Og da mener jeg ikke den historiske kongen, men den tidligere soldaten og bikeren som en gang gikk under navnet John Timothy Rothwell og anser seg selv som den nålevende inkarnasjonen av Arthur (hva man måtte legge i det).

Han leder Loyal Arthurian Warband, den mest aktivistiske av de engelske neodruide-gruppene og er blant annet er kjent for tidlig på nittitallet å ha stått i godt og vel et år utenfor Stonehenge – hver dag, i full Arthur-mundur, inklusive excalibur – for å protestere mot at paganister ikke fikk tilgang til steinene på sine merkedager.

Jeg leste første gang om Arthur i Ronald Huttons artikkelsamling Withches, Druids and King Arthur, og allerede der får man et klart inntrykk av en fascinerende mann. Biografien byr på mye, mye mer av det samme.

Den er ført i pennen av C.J. Stone, som selv er LAW-medlem, delvis basert på Arthurs dagbøker, og er noe av det morsomste og mest inspirerende jeg har lest på lenge. Den er blant annet morsom fordi både Stone og Arthur selv har en hysterisk humor, inklusive en stor dose selvironi. Den er inspirerende fordi det er umulig å mislike Arthur (i det minste slik han fremstår i boken) og fordi engasjementet hans for en rekke genuint tapte saker er ekstremt smittende. Jeg fikk lyst å klemme et tre.

Arthur er omlag så postmoderne et fenomen som tenkes kan, men paradoksalt nok fremstår han, pakket som han er i roller inni roller, som ekstremt genuin. Rett og slett fordi han er det han virkelig vil være. Selv anser han seg som en reinkarnasjon av den historiske Arthur (til tross for at han er fullt å det rene med at Arthurs historisitet er en smule omdiskutert, noe Hutton forøvrig har en interessant artikkel om i nevnte artikkelsamling).

Men han tar det ikke så tungt om du ikke er enig.

Han er også veldig glad i cider. Og damer. Og, skal man gå ut fra hvor ofte det skjer, i å sove i grøftekanter. Han er i det hele tatt fortsatt mye av en biker.

Boken er full av fantastiske anekdoter. Min favoritt er historien om hvordan han fant Excalibur:

Arthur og den daværende kvinnen i hans liv stopper for rødt lys i Aldershot, byen der han vokste opp. En butikk rett ved krysset har sverd utstilt i vinduet. Et av dem er Excalibur. Og det er virkelig Excalibur – fra filmen med samme navn fra 1981. Men det er ikke til salgs. Mannen som driver butikken sier han har sverget på ikke å selge det før Kong Arthur selv kommer for å hente det. Så Arthur hiver passet på disken, som dokumenterer at han er Arthur Uther Pendragon.

Jeg har i det hele tatt kikket litt på ulike neo-druider den siste tiden og selv om de er fluffy så det holder (og da mener jeg ikke hårveksten) er de også velsignet (les det som du vil) med en befriende humor. Tenk Wicca med humoristisk sans. De siste tiårenes historieforskning har også tatt knekken på mye av det konspiratoriske tøvet som preget slike grupper for et par tiår siden. Vi er langt fra Starhawk. (Og takk og lov for det.)

Ronald Huttons historiografi om druidene har dessuten landet i postkassen. Jeg mistenker at det er en interessant innføring i hvordan man til ulike tider har sett på de mystiske kappekledde.

Men innfallsvinkelen til det hele var musikk og Damh the Bards siste plate, The Cauldron Born, er nettopp lagt ut på iTunes. Den er full av godbiter, selv om den ikke er fullt så bra som hans forrige, Spirit of Albion. Den er litt skjemmet av noen forsøk på mer allmenne folklåter med politisk tilsnitt. Og plutselig stikker det nylig avdøde hodet til Dan Fogelberg opp her og der. Fluffy er greit, dvaskt er bare dvaskt.

Det er derimot ingenting dvaskt med mitt andre funn i genren neo-paganistisk druidefolkrock: The Dolmen. De står et sted i landskapet mellom Pogues, Waterboys på sitt mest folky og The Levellers, iblandet litt Van Morrison, men mer folky enn dem alle og samtidig mer punk. Det er ikke helt lett å forklare (du kommer dog langt med åtti kroner på iTunes), men forferdelig morsomt å oppleve.

Og det er i grunnen det jeg har det med druidene mine for tiden. Morsomt altså. For av og til kommer man langt med humoristisk sans og tonnevis med sjarm.

2 kommentarer:

Mad Mullah Hastur sa...

Haha, om det får deg til å ville klemme eit tre, så må det vere bra ;-D

Bjørn Are sa...

Velkommen tilbake, trodde et øyeblikk du var utdødd;-)

Mye fascinerene her, men burde ikke legitimasjonen strengt tatt vært evne til å dra sverdet ut av en stein?

Jeg mener, han kunne ha vært en bløffmaker.

 
Site Meter