Rett nok er Dronten nå og da blitt beskyldt for å være rablende reaksjonær. (Hva annet kan man egentlig vente av en utdødd art, enn at den lengter mot fortiden?) Men selv Dronten er i stand til å verdsette mange av fremskrittets goder, som anstendig isolering og tette tak over hodet.
Når snøen nå har overrasket oss alle med å dale ned over Oslo (snø i januar? det må være noe galt med klimaet!) ser Dronten og Deerstalker seg forpliktet til å minne om hardere tider. Og vi benytter anledningen til å by på et dikt av den kanskje største naturskildreren av dem alle, Thomas Hardy. Det er fra samlingen Time's Laughingstocks fra 1909.
She Hears the Storm
There was a time in former years
While my roof-tree was his
When I should have been distressed by fears
At such a night as this!
I should have murmured anxiously,
'The prickling rain strikes cold;
His road is bare of hedge or tree,
And he is getting old.'
But now the fitful chimney-roar,
The drone of Thorncombe trees,
The Froom in flood upon the moor,
The mud of Mellstock Leaze,
The candle slanting sooty-wick'd,
The thuds upon the thatch,
The eaves drops on the window flicked,
The clanking garden-hatch,
And what they mean to wayfarers,
I scarcely heed or mind;
He has won that storm-tight roof of hers
Which Earth grants all her kind.
Teaching Nanai.
for 4 timer siden
3 kommentarer:
Morsomt det du sier om Hardy og naturskildringer. Jeg har lest den første siden av en av hans romaner, og det som slo meg var hvor fantastisk naturkildringen var.
Det beste med Hardy er allikevel ikke naturskildringene, men selve språket. Det er en nytelse å lese, nesten helt uavhengig av hva han måtte skrive om.
Hardy er som maleriene til John Constable i tekstform.
Legg inn en kommentar