Rot, gren og stamme

Deerstalker liker trær. Særlig digre løvtrær. Han liker trær nok til å ha kjøpt denne boken, som er fjollete bortenfor gren og kvist, men har veldig fine bilder av trær.

Derfor feiret han selvsag tre-dagen den 25. april, med å, eh, se på noen trær. (Hvilket ikke lar seg unngå hvis man ser ut av stuevinduet her i redet.)

Og han satte stor pris på Entertainment Weeklys kåring av tolv store trær i populærkulturen, som inneholder bidrag fra navn som Tolkien, Shel Silverstein, L. Frank Baum, J.K. Rowling og Dr. Seuss; hvilket høres ut som den øreklaffedes bokhylle.

Dessuten har de funnet plass til et særs minneverdig bidrag fra Sam Raimi ...

Shop en dodo

Ikle deg en dodo i sommer. Dronten fremmer det stilfulle t-trøyedesign og åpner sin egen lille krok hos CafePress.

"A band from England"

Søndag la Fairport Convention turen innom Oslo, som siste stopp på en to ukers tur rundt i Skandinavia. Parkteateret var utsolgt og fullt av grått hår og spaserstokker.

Vel, ikke helt, i hvert fall ikke spaserstokker, men Deerstalker og Dodofruen var definitivt blant de yngre. Jeg har ikke følt meg så ung siden jeg var på årsmøte i Hasle og Frydenberg vel. (Hvilket i tillegg hadde distinksjonen av å være den hviteste forsamling jeg noen gang har sett på Oslos østkant.)

Og det er ikke bare på Hasle at ting er vel. (Og hvor vi i går grillet i haven for første gang i år.)Det meste er vel i Fairport-land også. Det ville være en overdrivelse å hevde at det var en nyskapende kveld. Ikke var det så overvettes viltert heller. De gikk på scenen før ni ...

Men du verden så trivelig det var. Og folkrock kan i motstetning til mye annen moderne musikk slippe unna med å være trivelig. Særlig når låtene er strålende, musikerne er hemningsløst dyktige og publikum er entusiastisk.

Fariport har som kjent holdt på en stund. Førti år er lenge. Som folkrock-band flest har de gjennomgått et uendelig antall personellendringer (Albion Band har visstnok hatt over hundre medlemmer siden starten) og deres kreative storhetstid var for en stund siden.

Dagens besetning inkluderer Simon Nicol, som har vært med siden starten, og Simon Pegg, som har vært med siden tre sekunder etter. Og det er ikke akkurat hvem som helst som trakterer øvrige instrumenter heller. Gerry Conway dasket trommer i Fotheringay og holdt takten på Teaser and the Firecat, Cat Stevens nest beste plate og derfor en av tidenes beste. Ric Sanders og Chris Leslie er også meget bra menn. (Selv om Sanders ser ut som en gal professor.)

Og når man har rundet seksti eller snart gjør det (skjønt Leslie er en ungsau på 52), har man lov til ikke å være nyskapende lenger. Det holder lenge at man spiller glitrende, forteller gode vitser, gjerne på egen bekostning (Nicol introduserte dem med "We're a band from England called Fairport Convetion"), og ser ut som de har det hyggelig selv. Og jeg er ikke et dypere menneske enn at jeg har glede av Peggs stående morsomhet med å feste plekteret på sin blanke, svette skalle når han ikke spiller.

Blant flere musikalske høydepunkter, har tre festet seg særlig: De tre låtene fra Babbacombe Lee (en temaplate om John Lee, "the man they could not hang"), Simon Nicol som sang Who Knows Where The Time Goes (omlag på dagen tretti år etter at Sandy Denny falt ned trappen og ut av tilværelsen) og en strålende og ikke rent lite rocka versjon av Matty Groves.

Sistnevnte ble avbrutt da to av strengene til Nicol røk. Og siden man er et arbeidende band som holder utgiftene nede, har man ikke med seg en ekstra gitar eller noen til å skifte strengene. Så i tre minutter underholdt Sanders med fela, før Nicol kom tilbake og bandet tok opp låten som om absolutt ingenting var skjedd.

Det var med andre ord en hyggelig dag på jobben for Fairport Convention og et trivelig møte for oss i salen. Men når jeg hadde vondt i ryggen etter å ha stått i tre timer (de spilte til halv tolv), tør jeg ikke tenke på hvordan det stod til med den grå massen ...

Utringet og oppstyrt

Angela Merkel kommenterer oppstyret rundt hennes utringning på operaåpningen:

- Dette henger ganske enkelt sammen med at i Tyskland er statsministeren en kvinne. Det ville aldri i verden blitt noe slikt oppstyr hvis regjeringssjefen var en mann.

Skal vi se: Hvis en mannlig statsminister hadde stilt på en operaåpning iført en dypt utringet kjole så vil det ikke skapt oppstyr ... ?

Eh, jo ...

(Forøvrig er Dagbladets overskrift på saken knasekostelig: Knuser kløfte-kritikk)

Fin folk fra fine folk

Jeg har lenge planlagt en post om de strålende menneskene i Woven Wheat Whispers, høystærede leverandører av mer eller mindre kuriøs folk/folkrock/mer-eller-mindre-psykedelisk-musikk-med-folkelementer i mp3-format.

Jeg oppdaget dem for alvor i forbindelse med utgivelsen av den udmerkede samlingen John Barleycorn Reborn, som kom meg i hende via den udmerkede Lord Bassington-Bassington (et stor VOFF til takk, basse), som er produsert av noen av de samme menneskene og blant annet inneholder musikk av Tony Wakeford og Andrew King.

Den øreklaffede er gammel nok til å huske en tid da musikk uvegerlig var koblet sammen med en fysisk dings puttet inn i noe vi den gang kalte et cover, og han har aldri helt vendt seg til ideen med musikk som kun en lydfil. Men jeg er villig til å gå med på at det har sine fordeler.

På samme måte som nettet har gjort publikasjon av meningsytringer til en rimelig foreteelse (takk til de hyggelige menneskene hos Blogger), har det også gjort det langt billigere å gjøre musikk tilgjengelig. Wowen Wheat Whispers (heretter WWW) er et eksempel på en tjeneste som gjør det mulig å få tak på musikk det i mange av tilfellene ganske enkelt ikke ville vært økonomisk grunnlag for å utgi på CD.

Hvilket er en god ting for de av oss som har en noe kuriøs smak.

WWW utgir alt fra elektroniske merkverdigheter med okkulte referanser til mine gamle folkpoppunk helter The Men They Couldn't Hang og den aldelesudmerkede paganistdruidefolkrockeren Damh the Bard. Og mangt derimellom.

Noe av det er til og med gratis. Jeg anbefaler en lytt til Martha Tilston and the Woods plate Ropeswing (hyggelig folk, med et snev av jazz), denne EPen fra Charlotte Greig og Julian Hayman (tradisjonell folk med gøye elektroniske effekter) og damekompilasjonen Her Voice Rang Down The Years. Alle disse kan lastes ned direkte. Noen av de andre gratistingene fordrer at du registrerer deg og så går gjennom prosessen med å kjøpe dem for kroner null. De er for det meste verdt prisen.

(De to herrene som er kristenfolkduoen Maeran oppfordrer deg til å donere penger til en veldedig organisasjon som "betaling" for musikken deres. Selv gir de alt de tjener på musikken til antiabortbevegelsen ...)

Og har du den ikke, er John Barleycorn Reborn definitivt verdt å eie, som en introduksjon til de rarere sidene ved britisk folk/folkrock/osv. Kjøper du den fysisk eller som nedlasting fra WWW, får du samtidig mulighet til å laste ned to fulle CDer til med mer av samme slags musikk, aldeles gratis.

Og hvis all denne rare folkrocken blir for rar for deg, er det nå to dager til Fairport Convention spiller på Parkteateret. Forsoffen gammal folkrock for forsofne gamle dronter ... Det gledes seg.

Forza Italia

Det bærer, ikke overraskende i det hele tatt, mot seier for Silvio Berlusconi. Og norsk presse er i sitt sedvanlige hvordan-kan-italienerene-stemme-på-en-slik-mann-modus. Tilsvarende modi kjenner vi igjen fra valgene i Danmark, Frankrike og, for noen år tilbake, USA.

Det interessante er at det sjelden eller aldri faller dem inn å prøve å besvare spørsmålet. I stedet ramser de opp historier om kloven Berlusconi (eller innvandringsfiendtlige dansker, slemme Sarko eller gale fundamentalisten Bush), uten noen gang å sette et kritisk søkelys på alternativet. Og uten noen gang å spørre seg hva det er disse politikerne har å by på som folk faktisk ønsker seg.

Kanskje ikke italienerne vil ha nok en styringsudyktig regjering fra venstresiden som går under i sitt eget kaos om et halvt års tid?

En t-bane til trikk

Regnet faller ned over Oslo, slik det gjerne gjør, og aktualiserer det gamle spørsmålet "hvorfor i he&#¤te valgte Bjørnson seg april?"

Så hva gjør man når man har småfugler i redet som ikke anser det som den perfekte søndag å sitte helt i ro, drikke te, lytte til dannet musikk (en ny Dusty Springfield-samling er i hus) og lese i en bok? Man går på museum. Man tar nærmere bestemt t-banen til Oslos aller beste museum, Sporveismuseet.

Sporveismuseet er slik et museum skal være: Udmerket utstilling, kun få forsøk på å være overdrevent pedagogisk og ingen andre opplevelsesorienterte innslag enn de utstillingen i seg selv kan by på. Og når den består av et tyvetalls trikker og et titalls busser er det da heller ingen grunn til å be om så mye mer. De få forsøkene på pedagogikk er så klønete og sjarmerende at de er søte. Og i tillegg er det drevet av noen trivelige entusiaster som oppriktig liker det de driver med.

Det minner om mitt livs morsomste museumsopplevlese: Skrivemaskinsmuseet i Valletta, hvor en lokal geek hadde leid et sentrumslokale og stilte ut samlingen sin. En fascinerende oppvisning i hvor mange krinkelkroker utviklingen kan ta før man når frem til noe som i ettertid virker opplagt. Det tok for eksempel en liten evighet før noen kom opp med en maskin der man kunne se hva man skrev.

Da vi besøkte byen igjen noen år senere, var det selvsagt borte ...

Kriminelt Knox

I tider som disse – hvor det finnes mennesker, faktiske mennesker av kjøtt og blod, som mener Anne Holt, Unni Lindell eller Jo Nesbø skriver god kriminallitteratur – er det en glede å lese virkelig god kriminallitteratur.

Det er både en glede og en befrielse å vende tilbake til Christies, Chestertons eller Watsons fortellinger og behørig bli minnet om at kriminalforfatterens oppgave ikke er å bedrive halvkvedet samfunnskritikk eller gi et innblikk i sinnet til en av de utallige, rabiate seriemorderne som liker å skjære mennesker i småbiter og som det av en eller annen grunn kryr av i Sverige.

Kriminalforfatterens oppgave er – hold dere fast i tekoppen – å skrive god kriminallitteratur: Noen blir drept, noen løser saken. Og de gjør det i henhold til visse forventninger til hvordan slike bøker skal være. Ingen blir for eksempel skåret i småbiter.

Disse forventningene har vi ikke minst Ronald Arbuthnott Knox å takke for. Knox var en profilert katolsk konvertitt og apologet, en av medstifterne av The Detection Club og skaperen av sherlockiansimen, som ble til som en parodi på samtidens teologiske moter. Han formulerte klubbens regler for den gode kriminalfortelling (regler flere av dens øvrige medlemmer gav blaffen i). Og han skrev kriminalromaner.

The Viaduct Murder er mitt første møte med kriminalforfatteren Knox og hvilket møte! Fire fjollete herrer på en golfklubb på den engelske landsbygden, finner liket av et femte medlem. Han har falt fra viadukten som har gitt boken dens tittel og de er overbevist om at han er blitt myrdet. (Hvilket de har rett i. Det er tross alt en kriminalroman.)

Derfra og ut er det en oppvisning i en tankefeil Knox vil advare mot: å teoretisere på sviktende grunnlag, uten å ta hensyn til motargumentene mot ens spekulasjoner. Blant Knox regler var at løsningen skal være enklere enn problemet den skal besvare. Sjelden har jeg sett dette turnert så elegant – samtidig som det er en illustrasjon av en samtidens intellektuelle (p)syke.

Mot slutten får vi et kapittel der Knox, gjennom en av de fire, holder en særs dannet harang mot samtidens intellektuelle strømninger. Ikke minst er hans oppgjør med psykoanalyse og litteraturteori glitrende. Det er en strålende avslutning på en strålende liten kriminalroman.

Unni-hvem-da sa De?

Fra Buktviks annaler

Altfor meget skjer i den såkalte blogosfæren som er så til de grader uten tyngde og betydning. Derfor er det alltid en glede når et nytt innslag av en viss vesentlighet innfinner seg. Et slikt innslag står de høystærede menneskene i Buktvik og Øhre historielag for.

De tar særlig for seg de glade årene da Buktvik stod i svingjazzens tegn (såkalt buktsving), da de glade buktvikinger svingte seg til ungdommelige rytmer på Buktvik Badehotels herostratisk berømte glassveranda. En herlig, om enn svunnet tid. Men det vet jo vi dronter alt om ...

Nebbete favoritter

Bjørn Are har på sin blogg Dekodet (her, her og her) foretatt en oppsummering av noen mer eller mindre interessante stykker musikk som han hevder er tidenes ti beste plateutgivelser. Denslags nebbetheter kan opplagt ikke bli stående uimotsagt, særlig ikke når det er så mye å motsi.

Her er derfor mine ti, i unummerert rekkefølge:

Van Morrison: Veedon Fleece
Pogues: Rum, Sodomy and the Lash
Waterboys: Fishermans Blues
Richard & Linda Thompson: I Want to see the Bright Lights Tonight
Rod Stewart: Every Picture Tells a Story
Bruce Springsteen: Darkness on the Edge of Town
The Kinks: The Village Green Preservation Society
Fairport Convention: Liege and Leaf
Paul Simon: Hearts and Bones
Gram Parsons: Grevious Angel

Dette er de ti utgivelsene som det i skrivende stund slår meg fortjener en plass på en slik liste (gitt føringen at ingen artist/band kan ha to utgivelser på listen, da ville vi sett mer av herr og fru Thompson). Den avslører en ikke ubetydelig slagside i retning av brittisk folkrock. Og den ser svært annerledes ut enn en tilsvarende liste ville gjort for ti år siden, da countryinfluert musikk ville vært langt mer representert og et vesentlig større bidrag ville vært fra den andre siden av Atlanteren.

Samtidig slår det mer hvor lenge det er siden jeg egentlig hørte på mange av disse platene. Noen av dem har jeg spilt behørig til døde. Egentlig er det kun bidragene fra Paul Simon og Waterboys jeg har spilt nogen lunde jevnlig de siste par årene. Fishermans Blues i forbindelse med spesialutgaven med mye mer av det samme som kom for et års tid siden.

Så derfor: De ti platene jeg har falt hardest for de siste par årene (og her jukser jeg litt, i og med at jeg introduserer en samleplate. Men det var nå slik jeg oppdaget mannen):

Flogging Molly: Drunken Lullabies. Irsk-californisk folkpunk. Deres aldeles nyeste, Float, later til å være enda bedre. Jeg trenger litt mer tid før jeg gjør meg opp en mening.

Dropkick Murphys: Blackout. Boston-irsk folkpunk. Jeg liker de to etter den også. Dropkick før den tid blir for mye hardcore og for lite folk til min smak.

Damh the Bard: Spirit of Albion. Neopaganistisk druidefolkrock. Behørig kommentert i foregående poster.

Show of Hands: Cold Frontier. Verdens beste folkrockduo fra Devon. Alt er bra, men det var denne jeg hørte først.

Steeleye Span: They Called Her Babylon. Jeg har aldri falt helt for tidlig Steeleye. De er blitt bedre ettersom de er blitt eldre og rocker mer. Denne er glitrende.

Martyn Joseph: Thunder and Rainbows: the Best We Could Find 1988-2000. Walisisk, kristen og folky rock. Inneholder Cardiff Bay, en av mine absolutte favorittlåter.

Bill Jones: Two Year Winter. Den beste av de nye, unge engelske folkdamene.

Vain: No Respect. Cocky, teit og innmari tøff hårmetall. Og de ser selvfølgelig aldeles idiotiske ut.

Caravan: If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You. Prog med nok folk i til at man kan glemme at det er prog. Og en usannsynlig tåpelig tittel. Ikke nettopp nytt, men nytt for meg.

Death in June: Kapo. Neoklassiske cabaretsanger om livet som konsentrasjonsleirvakt. Det er akkurat så ubehagelig som det er ment å være.

Dessuten har jeg etter årevis med leting fått tak i nye utgaver av Desmond Child and Rouges selvtittulerte debutplate, en fantastisk blanding av latino, rock, soul, glam og disco, og Gerry Raffertys North and South, hans aller beste utgivelse. Lykke.