Werewolves of Bergen

Kjettersk kjeller, som Dronten har varme følelser for, er i ferd med å få en etterfølger. Nærmere bestemt i den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene. Absalong tar sine første skritt tirsdag 13. februar og foredragsholder er selveste Jan Ingar Thon, hvis blide åsyn kan beskues over. Thon skal dele fra sin rikholdige kunnskap om varulver, som han også har skrevet en bok om.

Det hele går sikkert finfint. Men for sikkerhets skyld minner Dronten om at de staute bergensere brant Absalons kone på bål.

R.S. Thomas på nett

Dronten drontet litt rundt i kyberrommet og kom over denne kuriøse blogen, som later til kun å bestå av dikt av R.S. Thomas. Den er rotete og uoversiktelig, men full av strålende lyrikk.

R.S. Thomas og kjøleskapet

Den utmerkede publikasjonen City Journal bringer på sine nettsider en anmeldelse av en biografi om den walisiske poeten R.S. Thomas. Anmelder er Theodore Dalrymple, en av Deerstalkers favorittskribenter og reaksjonær i ordets beste betydning i en tid som denne.

Deerstalker kjente ikke Thomas før han leste anmeldelsen, men bestilte straks en utgave med utvalgte dikt. Det var et klokt valg. Thomas, som var prest i den anglikanske kirke og anså kjøleskapet som en moderne vederstyggelighet, skriver tidvis nesten ufattelig vakkert om egen og andres svakhet, tidvis dryppende ironisk om seg selv, waliserne og menneskenes dårskap.

Dalrymple presenterer Thomas på en utmerket måte og anbefales som et første introduksjon til en mann Deerstalker er usikker på om han ville ønsket å møte, men en dikter han er sikker på at han vil lese igjen og igjen.

Det tikker mot kjeller

Dronten minner om at tiden nærmer seg for neste Kjettersk kjeller. Tidspunktet er 7. februar, åstedet er endelig en kjeller igjen (nærmere bestemt kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien), Arne Bugge Amundsen skal foredra over temaet Svartebøker og mørke gjerninger: Blader fra demonologiens historie og Maniac skal glede oss med lys og glad musikk.

Bildet over er fra forrige gang Arne Bugge Amundsen beæret kjelleren med sin tilstedeværelse. Kanskje kommer også korguttene i bakgrunnen.

Goblin Market, nå igjen

Blogosfæren pålegger en visse begrensninger. Drontens platform gjør publisering av lange tekster kjelkete. Men selskapets tekniske avdeling har nå funnet en, for å bruke et begrep introdusert av Deerstalkers eldste avkom, lurvei rundt denne begrensningen.

Drontens annen er derfor lansert, utelukkende som et sted for å plassere denslags. Og for å feire, byr Dronten på hele Christina Rossettis Goblin Market. Les og nyt. Og hvis dere har behov for det, er det bare å lese inn så vel det ene som det andre.

Illustrasjonene er av Arthur Rackham. Selvfølgelig.

Dronten Edvard

Fra Wikipedia: "Edward the Booble (dronten Edward,drontti edvard/-eetvartti) - a gigantic monster who pays for people's funerals if he accidentally treads on them. He is generally bad tempered because of this. He accidentally aids the launch of the Oshun Oxtra (Ocean Orchestra), a boat invented by Moominpappa's childhood friend, Hodgkins, by sitting in a river bed."

Dodo politicus

Dronten har av naturlige årsaker en dragning mot fortiden. Det betyr ikke nødvendigvis at den er så reaksjonær som noen beskylder den for, men hadde den hadde vært britisk, er det god grunn til å tro at den ikke ville stemt LibDem.

Dodgson og dodoen

"The Dodo in Alice in Wonderland represents Lewis Carroll himself. When Carroll stammered, he pronounced his name "Do-Do-Dodgson," and it is amusing to note that when his biography entered the Encyclopedia Britannica it was inserted just before the entry on the Dodo."
Martin Gardner, The Annotated Alice, 1960

Edward D. Boits døtre

Nok en gang et bilde av Johns Singer Sargent. Nok en gang et bilde av barn. (Og ennå har jeg igjen "Carnation, Lily, Lily, Rose", hans kanskje mest kjente barnebilde.) Dette er "The Daughters of Edward D. Boit", fra 1882, som befinner seg i Museum of Fine Arts i Boston.

Bildet er malt i en leilighet pikenes foreldre leide i Paris – visstnok på grunn av kunsten som fulgte med, heller enn fordi den var egnet for barn. Døtrene er fire år gamle Julia sittende, åtte år gamle Maria Louisa til venstre, tolv år gamle Jane, som smiler stivt i bakgrunnen, og fjorten år gamle Florence, som lener seg mot vasen og er delvis usynlig.

Sargent var en glitrende portrettmaler, men det er uklart om dette er et bestillingsverk eller et bilde Sargent selv valgte å male. Det er uansett et heller skummelt bilde, som ikke nettopp oser av familielykke. Særlig vederkvegende er det ikke.

"You are Old, Father William"

Alle tilhengere av Lewis Carroll kjenner Alices resitasjon av "You are Old, Father William". Alice lykkes som kjent ikke helt:

'That is not said right,' said the Caterpillar.

'Not quite right, I'm afraid,' said Alice, timidly; 'some of the words have got altered.'

'It is wrong from beginning to end,' said the Caterpillar decidedly, and there was silence for some minutes.

Men hva er det egentlig Alice er ment å resitere? Jo, diktet "The Old Man's Comforts and How He Gained Them" av Robert Southey (1774-1843), Poet Laureate fra 1813 til sin død.

Under følger først Southeys dikt, deretter linjene forut for Alices resitasjon og hennes ikke helt vellykkede forsøk. Jeg er neppe alene om å mene at det ikke desto mindre er en klar forbedring.

The Old Man's Comforts and How He Gained Them
"You are old, father William," the young man cried,
"The few locks which are left you are grey;
You are hale, father William, a hearty old man;
Now tell me the reason, I pray."

"In the days of my youth," father William replied,
"I remember'd that youth would fly fast,
And abus'd not my health and my vigour at first,
That I never might need them at last."

"You are old, father William," the young man cried,
"And pleasures with youth pass away.
And yet you lament not the days that are gone;
Now tell me the reason, I pray."

"In the days of my youth," father William replied,
"I rememberd that youth could not last;
I thought of the future, whatever I did,
That I never might grieve for the past."

"You are old, father William," the young man cried,
"And life must be hast'ning away;
You are cheerful and love to converse upon death;
Now tell me the reason, I pray."

"I am cheerful, young man," father William replied,
"Let the cause thy attention engage;
In the days of my youth I remember'd my God!
And He hath not forgotten my age."

***

Alice
For some minutes it puffed away without speaking, but at last it unfolded its arms, took the hookah out of its mouth again, and said, 'So you think you're changed, do you?'

'I'm afraid I am, sir,' said Alice; 'I can't remember things as I used – and I don't keep the same size for ten minutes together!'

'Can't remember what things?' said the Caterpillar.

'Well, I've tried to say "How doth the little busy bee," but it all came different!' Alice replied in a very melancholy voice.

'Repeat, "You are old, Father William,"' said the Caterpillar.

Alice folded her hands, and began: –

'You are old, Father William,' the young man said,
'And your hair has become very white;
And yet you incessantly stand on your head –
Do you think, at your age, it is right?'

'In my youth,' Father William replied to his son,
'I feared it might injure the brain;
But, now that I'm perfectly sure I have none,
Why, I do it again and again.'

'You are old,' said the youth, 'as I mentioned before,
And have grown most uncommonly fat;
Yet you turned a back-somersault in at the door –
Pray, what is the reason of that?'

'In my youth,' said the sage, as he shook his grey locks,
'I kept all my limbs very supple
By the use of this ointment – one shilling the box –
Allow me to sell you a couple?'

'You are old,' said the youth, 'and your jaws are too weak
For anything tougher than suet;
Yet you finished the goose, with the bones and the beak –
Pray how did you manage to do it?'

'In my youth,' said his father, 'I took to the law,
And argued each case with my wife;
And the muscular strength, which it gave to my jaw,
Has lasted the rest of my life.'

'You are old,' said the youth, 'one would hardly suppose
That your eye was as steady as ever;
Yet you balanced an eel on the end of your nose –
What made you so awfully clever?'

'I have answered three questions, and that is enough,'
Said his father; 'don't give yourself airs!
Do you think I can listen all day to such stuff?
Be off, or I'll kick you down stairs!'

Hvite ting fra himmelen

Dronten er skeptisk til at Deerstalker skal få slippe til med festlige historier om sine avkom. Men denne får passere:

Ankomsten av snø (i januar? hva skjer med klimaet?) resulterte i en plan om å begi seg naturen (nærmeste park) i vold for å ake.

Deerstalkers yngste, hvis kjennskap til snø er svært begrenset, smilte straks som en sol og utbrøt begeistret: "Kake!"

Men den gang ei. Og etter et par dager er han helt klar på at han ikke liker de hvite greiene.

Sargent, for sjelens vederkvegelse

Dronten merker at all denne skadefryd over Folkets Lys, Den Høystærede Fører for LO, ikke er aldeles godt for karakteren. Så derfor: Vakker kunst for sjelens vederkvegelse. Nærmere bestemt "Garden Study of the Vickers Children", fra 1884, av John Singer Sargent – en av Deerstalkers favorittmalere.

Villeste Valla

Det herlig reaksjonære tidsskrift Minerva, bringer på sin nettside en rad festlige sitater fra LOs fører, fra den gang hun fortsatt var ærlig om sin stalinisme. Nærmere bestemt fra en 8. mars-tale fra det herrens år 1979. Best av dem alle er dette:

"Kampen må ikke føres gjennom henvisning til rettferdighetsprinsipper og henvisning til lovregler som må innebære at i tilfelle tvister må det borgerlige rettsapparat koples inn for å avgjøre om det er syndet mot lov og regelverk. Dette er å legge veien åpen for ytterligere korporativisering og statlig kontroll. […] Klasse mot klasse for revolusjonen!"

Dronten er særs tilfreds med at Valla forblir LO-leder. Det er mye morsommere på denne måten!

I det gribbe hjørnet

Når Dronten først er i det gribbe hjørnet, her er Hilaire Bellocs betraktning om gribbens ve og vel, fra samlingen More Beasts for Worse Children:

The Vulture
The Vulture eats between his meals,
And that's the reason why
He very, very, rarely feels
As well as you and I.

His eye is dull, his head is bald,
His neck is growing thinner.
Oh! what a lesson for us all
To only eat at dinner!

En annen sak er i hvor stor grad kan man bør stole på Bellocs visdom. Hans dikt om tigeren, fra samlingen The Bad Child's Book of Beasts, tilsier at man bør være varsom, hvis man ikke vil lide samme skjebne som dodoen:

The Tiger
The tiger, on the other hand,
Is kittenish and mild,
And makes a pretty playfellow
For any little child.

And mothers of large families
(Who claim to common sense)
Will find a tiger well repays
The trouble and expense.

Og til slutt, fra samme samling, en kort betraktning om dromedaren, ganske enkelt fordi den er hylende morsom:

The Dromedary
The Dromedary is a cheerful bird:
I cannot say the same about the Kurd.

Gribbe gleder

Med dette feirer Dronten at de aller første hvitryggede orientalske gribbe-kyllingene i fangenskap er klekket ut, i Haryana i India. Den første kyllingen kom ut av egget 1. januar, den andre 9. januar. Hipp hipp!

Les mer på Vulture Rescue. Og en stor, nebbete takk til Eirik for tipset.

En kro en fredag aften

Edna St.Vincent Millay er kanskje ikke den største av poeter, men Dronten har en svakhet for henne. Og ser man bort fra de religiøse overtonene, må et dikt om en kro sies å være av relevans på en fredag aften. Diktet er fra samlingen Renascence and Other Poems fra 1917.

Tavern
I'll keep a little tavern
Below the high hill's crest,
Wherein all grey-eyed people
May set them down and rest.
There shall be plates a-plenty,
And mugs to melt the chill
Of all the grey-eyed people
Who happen up the hill.
There sound will sleep the traveller,
And dream his journey's end,
But I will rouse at midnight
The falling fire to tend.
Aye, 'tis a curious fancy –
But all the good I know
Was taught me out of two grey eyes
A long time ago.

Ville Valla

Saken rundt LOs fører og hennes vesen og væremåte blir bare morsommere og morsommere. Deerstalker, som aldri har hatt veldig varme følelser for damen, har ikke hatt det så gøy på lenge. En ting undrer dog både ham og Dronten: Når de velger et gammelt KUL-medlem som leder, hvorfor blir de (og alle andre) overrasket over at hun oppfører seg som en stalinist?

Den ville skogen

"Well, very long ago, on the spot where the Wild Wood waves now, before ever it had planted itself and grown up to what it now is, there was a city – a city of people, you know. Here, where we are standing, they lived, and walked, and talked, and slept, and carried on their business. Here they stabled their horses and feasted, from here they rode out to fight or drove out to trade. They were a powerful people, and rich, and great builders. They built to last, for they thought their city would last for ever."

"But what has become of them all?" asked the Mole.

"Who can tell?" said the Badger. "People come – they stay for a while, they flourish, they build – and they go. It is their way. But we remain. There were badgers here, I've been told, long before that same city ever came to be. And now there are badgers here again. We are an enduring lot, and we may move out for a time, but we wait, and are patient, and back we come. And so it will ever be."

"Nothing beside remains"

Av en eller annen grunn gir foregående post Deerstalker assosiasjoner til Den Store Leder for landets største fagorganisasjon og de problemer hun er havnet i, stakkar.

Det er alltid fascinerende å se personer som til de grader har et behov for å demonstrere sin egen makt. Og som så tydelig oppfatter dannelse og høflighet som tegn på svakhet. (Hun vil som kjent ikke være en pusekatt. Har damen noen gang sett katter slåss? Det er en grunn til at det kalles catfight ...)

Ikke at jeg har noen stor tro på at hun leser Shelley. Eller ville forstått at hun kunne ha noe å lære.

"Look on my works, ye Mighty, and despair!"

Dronten er i det dystre hjørnet, hvilket forsåvidt er nærliggende når man er utdødd. For å muntre seg selv opp (og for å minne om at all idioti blir til støv til slutt) belemrer han derfor sine lesere med en smule Shelley.

Ozymandias
I met a traveller from an antique land
Who said: Two vast and trunkless legs of stone
Stand in the desert . . . Near them, on the sand,
Half sunk, a shattered visage lies, whose frown,
And wrinkled lip, and sneer of cold command,
Tell that its sculptor well those passions read
Which still survive, stamped on these lifeless things,
The hand that mocked them, and the heart that fed;
And on the pedestal these words appear:
"My name is Ozymandias, king of kings:
Look on my works, ye Mighty, and despair!"
Nothing beside remains. Round the decay
Of that colossal wreck, boundless and bare
The lone and level sands stretch far away.

Up tails all!

Duck's Ditty
All along the backwater,
Through the rushes tall,
Ducks are a-dabbling,
Up tails all!

Ducks' tails, drakes' tails,
Yellow feet a-quiver,
Yellow bills all out of sight
Busy in the river!

Slushy green undergrowth
Where the roach swim-
Here we keep our larder,
Cool and full and dim.

Everyone for what he likes!
WE like to be
Heads down, tails up,
Dabbling free!

High in the blue above
Swifts whirl and call-
WE are down a-dabbling
Up tails all!`

I don't know that I think so VERY much of that little song, Rat,' observed the Mole cautiously. He was no poet himself and didn't care who knew it; and he had a candid nature.

`Nor don't the ducks neither,' replied the Rat cheerfully. `They say, "WHY can't fellows be allowed to do what they like WHEN they like and AS they like, instead of other fellows sitting on banks and watching them all the time and making remarks and poetry and things about them? What NONSENSE it all is!" That's what the ducks say.'

`So it is, so it is,' said the Mole, with great heartiness.`No, it isn't!' cried the Rat indignantly.`

Well then, it isn't, it isn't,' replied the Mole soothingly.

Dronten kvesser klørne

Den annen uke av Drontens tilværelse er påbegynt. Dronten selv har brukt helgen til å ta inn over seg tilværelsen som utdødd, ikke-flyvende fugl til fulle. Det er ikke til å nekte for at den er en smule betuttet.

Samtidig har den innsett at den gjorde noen små feil sist. (Rent bortsett fra de derre greiene med å legge ett egg annethvert år rett på bakken. Hvilket ikke er så lurt når de forbaskede nederlenderne tar med seg grisene sine.) Denne gang har ikke Dronten tenkt å risikere sin (ikke)eksistens like lett. Klørne kvesses. Nebbet likeså. Dronten har tenkt å vise verden at den ikke er en ganske alminnelig due.

Og propagandaavdelingen har jobbet i høygir med dens nye fremtoning. Drontens nye slagord er stjålet fra et ikke ukjent animert drama, og deretter en smule tilpasset dens nåværnde situasjon: "Protect the Dodo Way of, eh, Life!".

Christina selv

Portrett av Christina Rossetti, fra 1877, av hennes bror, Dante Gabriel Rosseti.

Up-Hill

Den aller første helg i Drontens nye tilværelse nærmer seg og allerede sitrer det i vingefjærene. (Deerstalker har ennå ikke hatt hjerte til å fortelle den at dronter ikke kan fly). I en slik stund kan det muligens passe godt med noen håpefulle toner. Og ettersom Christina Rossetti har preget disse første dagene, er det ingen grunn til ikke å slippe henne til igjen.

Up-Hill
Does the road wind up-hill all the way?
Yes, to the very end.
Will the day's journey take the whole long day?
From morn to night, my friend.

But is there for the night a resting-place?
A roof for when the slow dark hours begin.
May not the darkness hide it from my face?
You cannot miss that inn.

Shall I meet other wayfarers at night?
Those who have gone before.
Then must I knock, or call when just in sight?
They will not keep you standing at that door.

Shall I find comfort, travel-sore and weak?
Of labour you shall find the sum.
Will there be beds for me and all who seek?
Yea, beds for all who come.

She Hears the Storm

Rett nok er Dronten nå og da blitt beskyldt for å være rablende reaksjonær. (Hva annet kan man egentlig vente av en utdødd art, enn at den lengter mot fortiden?) Men selv Dronten er i stand til å verdsette mange av fremskrittets goder, som anstendig isolering og tette tak over hodet.

Når snøen nå har overrasket oss alle med å dale ned over Oslo (snø i januar? det må være noe galt med klimaet!) ser Dronten og Deerstalker seg forpliktet til å minne om hardere tider. Og vi benytter anledningen til å by på et dikt av den kanskje største naturskildreren av dem alle, Thomas Hardy. Det er fra samlingen Time's Laughingstocks fra 1909.

She Hears the Storm
There was a time in former years
While my roof-tree was his
When I should have been distressed by fears
At such a night as this!

I should have murmured anxiously,
'The prickling rain strikes cold;
His road is bare of hedge or tree,
And he is getting old.'

But now the fitful chimney-roar,
The drone of Thorncombe trees,
The Froom in flood upon the moor,
The mud of Mellstock Leaze,

The candle slanting sooty-wick'd,
The thuds upon the thatch,
The eaves drops on the window flicked,
The clanking garden-hatch,

And what they mean to wayfarers,
I scarcely heed or mind;
He has won that storm-tight roof of hers
Which Earth grants all her kind.

Rackhams Goblin Market

Siden Dronten nå har satt seg fast i et tema, her er en illustrasjon til "Goblin Market" av illustratørenes konge, Arthur Rackham.

Ophelia, nok en gang

Denne gang John Everett Millais, en av de originale pre-rafaelittene. Modellen er Lizzie Siddall, Dante Gabriel Rossettis senere kone. Hun pådro seg visstnok lungebetennelse, fordi Millais brukte så lang tid på å male henne der hun lå i badekaret.

Bildet henger i Tate Britain (hvis du ikke er uheldig og de har stuet det bort på et lager) og er, slik det er med de fleste pre-rafaelittiske bilder, overraskende lite.

For mer om Millais, Rossetti, Siddall og pre-rafaelitter i all sin herlighet, er det eneste stedet som teller The Victorian Web.

Goblin Market

Å legge ut "In the Bleak Midwinter" drev Deerstalker til å grave frem Christina Rossettis gotiske mareritt "Goblin Market" fra hyllene. Det må være ti år siden han leste det sist, men sannelig om det ikke fortsatt var like fascinerende lesning. Dronten er helt enig og anbefaler alle og enhver å oppsøke historien om Lizzie og stakkars Laura som smaker den forbudne frukt.

In the Bleak Midwinter

Julen er rett nok over, men dronten er i det klissete og sentimentale hjørnet og ser ingen grunn til å la være å belemre verden med et juledikt av en av sine favorittdiktere, Christina Rossetti.

In the Bleak Midwinter

In the bleak mid-winter
Frosty wind made moan,
Earth stood hard as iron,
Water like a stone;
Snow had fallen, snow on snow,
Snow on snow,
In the bleak mid-winter
Long ago.

Our God, Heaven cannot hold Him
Nor earth sustain;
Heaven and earth shall flee away
When He comes to reign:
In the bleak mid-winter
A stable-place sufficed
The Lord God Almighty,
Jesus Christ.

Enough for Him, whom cherubim
Worship night and day,
A breastful of milk
And a mangerful of hay;
Enough for Him, whom angels
Fall down before,
The ox and ass and camel
Which adore.

Angels and archangels
May have gathered there,
Cherubim and seraphim
Thronged the air,
But only His mother
In her maiden bliss,
Worshipped the Beloved
With a kiss.

What can I give Him,
Poor as I am?
If I were a shepherd
I would bring a lamb,
If I were a wise man
I would do my part,
Yet what I can I give Him,
Give my heart.

Sløyfeslaskens klagesang

Det finnes fortsatt blant oss de som anser slips som et dannet og stilfullt plagg. Dronten og Deerstalker er skjønt enige om at det er såvel et tegn på patologi, som et utslag av en svært tvilsom smak. Dannede menn bruker selvsagt sløyfe.

Det er dog en overhengende fare ved sløyfebruk. Man må regne med å bli beskyldt, eller i det minste mistenkt, for å bruke en ferdigknyttet sløyfe. Ettersom ferdigknyttede sløyfer er omlag like ærefullt som ferdigknyttede slips eller falske tatoveringer, er en slik mistanke selvsagt knapt til å holde ut.

Dronten er kommet frem til at den beste måte å stoppe denslags vederstyggelige tanker på, er å spre det glade budskap. Følg denne lenken og du vil (etter å ha bladd deg forbi diverse slipsknuter) komme frem til den beste introduksjonen til å knytte en sløyfe som har latt seg oppspore på nettet.

Ophelia

Kan det overhodet tenkes en ærefull sak grundigere tapt enn kampen for skjønnhet i kunsten? Dronten kommer ikke på noen her han sitter og polerer nebbet.

Bare for å minne om hvordan det en gang var, her er Ophelia, som Arthur Hughes malte i en alder av nitten år, i 1852. Hughes er en av de sentrale malerne som identifiserte seg med pre-rafaelittene og ble senere en av de britiske øyers fremste illustratører.

Den skjønne henger i Manchester City Art Gallery, som har en fantastisk samling av pre-rafaelitter og deres affilerte.

Høyt? Lavt?

Deerstalker og Dronten klarer ikke å bli enig med seg selv (eller hverandre) om følgende: Blir det ikke aldeles feil å ha, som i foregående post, høye tanker om noe som foregår i en kjeller? Burde de ikke heller være lave?

Tilbake i kjelleren

Den høystærede Kjettersk kjeller, som Dronten har høye tanker om, er endelig tilbake i en kjeller. Og de (vi) synker 7. februar ned i dypet på sedvanlig stilfullt vis, med en tvilsom blanding av professoral eleganse og musikalsk fordervelse. Kombinasjonen av Arne Bugge Amundsen, svartebøker og Maniac kan vanskelig bli annet enn kuriøs. Dronten bifaller. (Og Deerstalker har knapt noe valg.)

Dronten er landet

Med dette erklæres Norsk selskap til drontens fremme, eller Dronten blant venner, for å være åpnet. Det er mye mer å si, men det vil ikke bli sagt nå. I morgen er som kjent atter en dag. Så fremt du ikke er en Dodo, da selvsagt. Da er du utdødd.