1. mai

Som utdødd, klarer ikke Dronten å unngå å sympatisere med arbeiderbevegelsens lodd. Kalle Ms grav står som en grei illustrasjon på hvor det bærer. (Det skader ikke at den er på Highgate, Drontens og Deerstalkers favorittkirkegård.)

Arve Opsahl, RIP

Dronten ser det for seg: Benny og Kjell sitter ved et bord på et lugubert sjenkested i det hinsidige. Døren går opp, inn skrider Egon, han går bort til bordet, tar sigaren ut av munnen og erklærer: "Gutter, jeg har en plan!"

Takksigelse

Til alle som besøkte siste Kjettersk kjeller: Det var hyggelig å se dere. Til alle dere andre: Verst for dere. Onkel Didrik leverte et glitrende foredrag og avdekket sider ved sortmetallen så hysterisk absurde at selv Dronten nesten blir målløs. (Tittelen The Yoga of National Socialism sier det meste.)

Deerstalker og Den Reisende avsluttet forøvrig aftenen med en hylende morsom samtale med en av de festligste klisjémaskinene Deerstalker har møtt på lenge. Sitat: "Jeg tror vi har et åndelig potensial inni oss." Det var kostelig.

Dikadoren spilte Martyn Josephs versjon av Larry Normans Six Sixty Six før foredraget, og sannelig om det ikke kom en ung mann bort og lurte på hvem som spilte den fine Norman-coveren. Selv i de beste familier ... (BAD, Drontens kilde til denslags, kan forøvrig melde at Norman skal spille i Norge til sommeren. Ikke overraskende i Krisitansand.)

Carnation, Lily, Lily, Rose

Deerstalkers mye omtalte visitt til Londonium i påsken, innebar selvsagt et besøk til Tate Britain, blant annet for å se deres Hogarth-utstilling. (Som var fascinerende, men slitsom. Det er grenser for hvor mange bittesmå bilder man orker å stå i kø for å se.)

Besøket gav også anledning til gjensyn med noen gamle venner, deriblant John Singer Sargents fantastiske Carnation, Lily, Lily, Rose. Bildet ble malt over to måneder av høstkvelder i 1885 og igjen i 1886 og Sargent var besatt av å få lyset korrekt. Han spilte tennis hver ettermiddag, inntil lyset var det rette, så inntok Polly og Dolly sine posisjoner, og han malte frenetisk i ti minutter, inntil lyset endret seg. Så spilte han mer tennis.

Resultatet er et uendelig fascinerende spill av lys og farver. Deerstalker har en plakat av bildet, kjøpt under et tidligere besøk på Tate, på veggen i sin hule, og ble derfor svært overrasket over hvor annerledes bildet ser ut i virkeligheten. Et søk på bildet på nettet demonstrerer hvor varierende farvene fremstår i reproduksjoner. Bildet over er det som best stemmer overens med Deerstalkers nå ferske minne.

Ned i kjelleren med dere!

Altså: Det er i morgen det er Kjettersk kjeller. Og Dronten forventer at alle dens trofaste lesere (med unntak av de bosatt i Italia) innfinner seg. Det ække så moro å være utdødd, vet dere!

Partiet

Arbeiderpartiet, hvis kollektive identitet er noe av det nærmeste vi kommer Napoleon Bonaparte hertillands, har nok en gang bestemt seg for hva det mener om dette og hint. De vil forby prostitusjon og har vedtatt et eller annet om stat og kirke som Dronten hverken finner hode eller hale på. Og ellers er de for miljø og sånn.

Av og til finner Dronten det usedvanlig kjekt å være utdødd.

Seks seks seks

Martyn Joseph var som nevnt et av tre medlemmer i ad hoc-trioen Faith, Folk and Anarchy. I den grad betegnelsene peker mot de tre medlemmene, representerer Cardiff-boeren Joseph "Faith". Han har holdt det gående siden åtti-tallet og har ikke lagt skjul på sin kristentro, selv om det på ingen måte har vært overveldende og alltid smakfullt intergrert i en større helhet.

På hans siste plate, Deep Blue, er troen et relativt gjennomgående tema. Høydepunktet i så måte er en coverversjon av Larry Normans Six Sixty Six. (Den er blant de musikalske høydepunktene også.) Hvor ofte hører man egentlig popsanger om antikrist nåtildags?

En liten smakebit:
He walked ut to the temple with gold in his hand
And he bought off the priests and propositioned the land
And the world was his harlot and lay in the sand
While the band played six sixty six

Det hele til tonene av noe av den lekreste akustiske folkpop Deerstalker har hørt på en god stund.

Pappaen til Dracula

Dronten hadde egentlig bestemt seg for å kutte ut disse markeringene av folks fødsler og død, men det er i dag 95 år siden Bram Stoker skred dannet ut av tiden, og det kan ikke få gå upåaktet hen.

Stoker var først og fremt teatermann og administrerte Londons kanskje viktigste teater i samtiden, Lyceum. Men han blir husket av en grunn alene, at han gav oss Dracula, vampyrenes vampyr.

I motsetning til noen andre av skrekklitteraturens klassikere, som Mary Shelleys Frankenstein, er Dracula både spennende og velskrevet. Men dette var eneste gang Stoker virkelig tok seg tid med en bok, og hans øvrige bøker er ikke på langt nær like gode.

For de av dere som måtte være interessert, har Humanist forlag utgitt en utmerket bok om vampyrer, skrevet av en viss Arnfinn Pettersen, som vier rikelig plass til Stoker og hans vampyr.

Show of Hands

Min omtale av Show of Hands' konsert i Kensington Village Hall, kan få det til å se ut som det viktigste som hendte var Faith, Folk & Anarchy-sesjonen. Det var det på langt nær. Det viktigste var at verdens beste folkrockduo fylte Londons storstue, knapt uten omtale i London-pressen. Til tross for hva ryktene hevder er folkrock ikke overvettes hipt nåtildags.

Og etter at de hadde fylt salen holdt de en helvetes konsert, som til fulle beviste Deerstalkers påstand om verdens beste. Når de bare var seg selv og bassist Miranda Seymour på scenen, så det ut som over. Og det låt så bra som bare et band med et par-tre tusen konserter bak seg kan gjøre. Et kjapt anslag tilsier at Phil Beer (lengst til venste) var innom tolv instrumenter i løpet av de tre timene de holdt det gående.

Og Kensington Village Hall er et helvetes lekkert lokale, så det er nevnt.

101 ute

Foregående post var forøvrig Drontens post nummer 100. Den nebbete roper hipp hipp for seg selv, samtidig som den innser at tiden er kommet for litt selvransakelse.

Tro, folk og anarki

1. påskedag befant Deerstalker og Dodofruen seg i Royal Albert Hall for å overvære verdens beste folkrockduo, Show of Hands, som fylte hallen (ironisk omtalt som Kensington Village Hall) for tredje gang. Konserten var strålende, men det var når sant skal sies sjelden de var en duo. På det meste var det noe sånn som 26 mennesker på scenen.

En av mange minneverdige seanser var en liten gjenforening av trioen Faith, Folk & Anarchy, bestående av, foruten Show of Hands' Steve Knightley, den walisiske trubaduren Martyn Joseph og selveste Tom Robinson. De fremførte blant annet Robinson-klassikeren 2-4-6-8 Motorway og en vanvittig lekker versjon av hans You Tattoed Me, sunget av Knightley. Det er noe særlig fascinerende ved en hetereoseksuell mann som synger en såpass direkte homsekjærlighetssang.

Den gode nyheten, også for de av dere som ikke var der (og Deerstalker mistenker sterkt av han og fruen var eneste norske innslag) er at den ene CDen trioen gav ut, kan lastes ned gratis fra faithfolkanarchy.com.

Pang!

Dronten har, som naturlig er for en som er utryddet og derfor foretrekker fortiden, visse rekasjonære trekk. Dette gir seg blant annet utslag i en tro på at Staten i ny og ne bør begrense innbyggernes frihet, til flertallets beste. For eksempel er det en dårlig idé at barneidretten finansieres gjennom en skatt på idioti, drevet inn på kolonialforetninger, puber og kjøpesentre.

Den foreløbig siste massakeren ved et lærested i Amerikas Forente Stater, illustrerer noe av det samme: Det er en forbasket dårlig idé å blande gale mennesker og skytevåpen. Det var neppe dette nasjonens fedre mente da de utformet landets grunnlov.

Om privatbilismens farer

The Toad never answered a word, or budged from his seat in the road; so they went to see what was the matter with him. They found him in a sort of a trance, a happy smile on his face, his eyes still fixed on the dusty wake of their destroyer. At intervals he was still heard to murmur ”Poop-poop!”

The Rat shook him by the shoulder. ”Are you coming to help us, Toad?” he demanded sternly.

”Glorious, stirring sight!” murmured Toad, never offering to move. ”The poetry of motion! The real way to travel! The only way to travel! Here to-day – in next week to-morrow! Villages skipped, towns and cities jumped – always somebody else's horizon! O bliss! O poop-poop! O my! O my!”

”O stop being an ass, Toad!” cried the Mole despairingly.”And to think I never knew!” went on the Toad in a dreamy monotone. ”All those wasted years that lie behind me, I never knew, never even dreamt!”

Hvem er denne karen?

... med horn og jakke på. Det kan ha noe med foregående post å gjøre, selvsagt.

En riktig ond kveld

Det er i underkant av to uker til neste Kjettersk kjeller, og ryktene er sanne: Onkel Didrik, selveste Dillen, vender tilbake til mørket. Kvelden vies sort metall av aller dystreste slag, under tittelen Med liksminke og fyrstikker, som Dronten svært villig tilstår å ha hatt nebbet borti. Klikk på plakaten for mer informasjon eller sjekk kjellerens sider i kyberrommet.

Polakker nu igjen

Der tuslet man rundt i dannede Kensington en sen aften, og hva fikk man øye på? En polsk restaurant, midt i Londoniums innerste filét, med innslag av annen østlig europeisk kost på menyen.

Neste dag, i et anfall av hvem vet hva, foreslo Dodofruen, som ikke nettopp er kjent for sin forkjærlighet for denslags føde, et besøk. Det viste seg å være akkurat så kuriøst som forventet. Men demonisk godt.

Stedet heter, festlig nok, Wodka. Og det hadde de. Vær dog advart, Deerstalker har sjelden følt seg så sjaskete som blant Kensingtons dannede, dannede, dannede beboere.

En dronte vender hjem

Og der var Dronten tilbake, etter først å ha markert den helligste av uker med absolutt taushet, for deretter å ha beæret London med sin tilstedeværlese. Fin by.