Ikke fordi det er dystert, ikke fordi det er særskilt dypsindig. Ganske enkelt fordi det er vakkert. Og fordi det alltid er vederkvegende å vende tilbake til Wessex' natur i selskap med Thomas Hardy. Diktet er fra samlingen Time's Laughingstocks fra 1909.
The Roman Road
The Roman Road runs straight and bare
As the pale parting-line in hair
Across the heath. And thoughtful men
Contrast its days of Now and Then,
And delve, and measure, and compare;
Visioning on the vacant air
Helmeted legionnaires, who proudly rear
The Eagle, as they pace again
The Roman Road.
But no tall brass-helmeted legionnaire
Haunts it for me. Uprises there
A mother's form upon my ken,
Guiding my infant steps, as when
We walked that ancient thoroughfare,
The Roman Road.
In Search of Zabihollah Mansouri.
for 7 timer siden
1 kommentar:
Var det Chesterton eller Belloc som skrev om en mer forfyllet utgave av engelske veier? Gidder ikke å sjekke, for dette er egentlig bare en test av Drontens kommentarfunksjon.
Legg inn en kommentar