Norske politikere har kastet seg ut i den internasjonale ønsketenkningsbonanzaen, hvor man skal løse konflikten i Kongo med å sende avgårde et par-tre hundre ekstra FN-soldater, eller, enda bedre, vedta resolusjoner om at nå må de sannelig se til å ta seg sammen der nede.
Det hele gjennomsyres av en tro på at konflikten på en eller annen måte er rasjonell. At det helt sikkert må finnes en fornuftig løsning på problemet. Bare man leter godt nok.
Det man overser er hvor knekkebrødsprø en del av konfliktens aktører er. BBC melder om at tutsigeriljaen CNDPs leder, general Nkunda (en mann jeg må innrømme får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg), truer med å styrte regjeringen i Kinshasa:
"If he refuses to talk now he will not be able to rule Congo and to lead it," he said, referring to President Kabila.
"We have to liberate Congo. Congo has to be free and to develop."
Bare for å sette dette i perspektiv: Det er innpå 1600 kilometer til Kinshasa. Og vi snakker ikke Autobahn. Nkunda har, hvis man skal være velvillig, seks tusen mann under våpen. (Jeg har sett langt lavere anslag.) Og nå skal han innta hovedstaden. Og kontrollere landet. Som for ordens skyld er ufattelig digert.
Nettopp. Som sagt: knekkebrødsprø. Det er nesten så man forstår at Kabila ikke vil snakke med ham.
Men så er det et lite tilleggsproblem: Nkunda har en god sak. Ikke at han og voldsmennene hans slåss for det gode, for all del, men hans argument om at tutsiene i øst-Kongo trenger beskyttelse er reellt nok. De kom dårlig ut av valget, slik det var å vente for en minoritetsgruppe. Og de har unektelig en viss erfaring fra nærområdet om at hutuene ikke bare vil dem vel. Noe FDLR-gerilajen – den lokalte hutumilitsen – minner dem om med svært jevne mellomrom.
Så jepp, en to-tre hundre ekstra FN-soldater burde fikse saken. Det har vi vel også gode erfaringer med fra Rwanda, når jeg tenker meg om.
Brock, Barn.
for 4 timer siden
