fredag 6. juni 2008

Om å gjøre seg vanskelig

– Ro deg ned, sier den andre damen.

– Jeg forsøker bare å forklare problemet, sier jeg.

– Det er ingen grunn til å heve stemmen, sier damen.

– Det virker slik, det virker ikke som det jeg sier blir hørt.

– Det hjelper ikke å heve stemmen.

– Nei vel, da tar vi det en gang til, litt lavere, sier jeg og forklarer, nok en gang, problemet.

Det hele begynte på Grünerløkken apotek, ti minutter over ni samme dag, hvor mannen bak disken finner ut at resepten min gikk ut i går. Og siden dette er et av Oslos virkelig stalinistapoteker, betyr det at jeg ikke får astmamedisinene mine. Siden jeg ikke har mer enn til i dag, får jeg en smule panikk og ringer fastlegen min. Alt går bra, jeg kan komme innom etter tolv og hente en resept.

Men etter tolv viser det seg at de ikke har registrert samtalen med meg, ikke har gitt legen min beskjed, ikke har noen resept til meg og at legen min er gått. Så da kan jeg ha det så godt, fastslår den lille, asiatisk utseende piken i ekspedisjonen.

Det er da vi starter vår lille runddans, der jeg forteller historien over og understreker at dette er medisiner jeg er avhengig av, mens hun forklarer meg at jeg ikke bare kan forvente å få en resept sånn på dagen, jeg får komme tilbake over helgen. Hvorpå jeg begynner forfra. Og det samme gjør hun.

Et sted rundt runde fem er det dame nummer to dukker opp, myndig gir meg beskjed om at det ikke er noen grunn til å heve stemmen, får høre historien og umiddelbart ordner opp. Ti minutter senere har jeg resepten min, sier "god helg" og tusler avsted.

Utover et generelt behov for å lufte litt sutring, har denne lille historien to former for moral. Den ene er at jeg må se til å skifte fastlege. Det er på tide. Min nåværende er blitt stadig verre. Fra det effektive og profesjonelle legesenteret jeg i sin tid valgte, er de blitt som historien over illustrerer.

Da jeg virkelig var syk for et par år siden, kunne jeg få time om en uke. To dager etter sendte legevakten meg rett til sengs. Hos dem. På isolat.

Den andre moralen er at dame nummer to tok feil. Det var nødvendig å heve stemmen. Det var det som gjorde at hun kom og ordnet opp. Jeg kunne vært snill gutt og gått derfra til en helg uten viktige medisiner. Eller jeg kunne heve stemmen og på den måten skjære gjennom den kafkaeske samtalen. Og få medisiner jeg faktisk trenger.

Det er en nyttig lærdom: Når byråkratiet vender sin egen udugelighet og sitt regelrytteri mot deg, er det klokeste å gjøre seg til et stort nok problem til at det er enklere for dem å ordne opp enn å la deg fortsette. Men særlig hyggelig er det ikke.

4 kommentarer:

Geira sa...

Når resepten har gått ut har jeg pleid å få en ekstra på apoteket på Blindern uten problemer, til og med uten ekstra kostnad. Apoteket i Grensen pleier også å være greie til å utstede nødresept.

Bjørn Are sa...

Det var da ille å høre - godt at du klarte å rydde opp!

Jeg har noe pollenallergigreier der jeg også har har opplevd å gå en dag eller fem over datoen på fjorårets resept. Siden dette mest handler om min egen sløvhet, og jeg til en viss grad har empiri på å overleve helger selv uten slik medisin, har jeg ikke hevet stemmen.

Men jeg har aldri helt forstått grunnen til at påviselig kroniske plager skal ha rigid datobelagte resepter. Man burde heller hatt et system som noterte den enkelte pasients forbruk (uavhengig av hvilke apotek man er innom), med et visst slingringsmonn (slik at man ikke arresteres at gunpoint for å hamstre til en ferie e.l.).

Men da vil kanskje fastleger miste noe inntektsgrunnlag?

Per CJ sa...

Godt å høre at det ordnet seg. Jeg kan forstå at man ønsker å være restriktiv f.eks. i forbindelse med noen som får en resept på smertestillende i forbindelse med et akutt problem, og som ønsker seg mer når den resepten går ut. I likhet med Bjørn Are kan jeg allikevel ikke skjønne at man trenger så stort apparat i forbindelse med kroniske behov (det eneste måtte være at det sikkert er lurt at man snakker med legen iblant, for å få vurdert medisineringsbehovet med tanke på dose og evt. nyere medisiner - husker at en ny lege ikke var så glad for at jeg hadde ringt inn til gamlelegen og fått ny resept for et "gammeldags" merke pollenmedisin hvert år, en medisin som han ikke syntes så mye om).

Arnfinn Pettersen sa...

Jeg takker for sympatierklæringer og slikt. Min hensikt var dog egentlig ikke å beklage meg, men å illustrere de absurde mekanismen som løste det hele: Å hisse seg opp tilstrekkelig til at man får en påpakning for å hisse seg opp, men samtidig den nødvendige oppmerksomheten til å bli tatt på alvor.

Jeg tror for eksempel at overdreven respekt er mye av forklaringen i de tragiske sakene vi har sett de siste årene, der særlig innvandrere har oppsøkt legevakten med svært syke barn, men blitt sendt hjem uten å undersøkelse, hvorpå barnet har dødd.

Det er trist at måten å skjære gjennom på er å heve stemmen. Jeg som hvit velutdannet (og ganske stor) mann kan slippe unna med det, jeg tror mange ikke har tilstrekkelig mot til å gjøre det når det er nødvendig.

 
Site Meter