Møtte djevelen i København!

Tilbake fra Kongens stad, der små og store drontefugler gav seg turisttilværelsen i vold.

For min del var det definitive høydepunktet krabaten over (og kameraten hans). De er, slik overskriften antyder, noen riktige djevler. Tasmanske djevler, for å være presis. De eneste utenfor Australia.

Så jeg kan krysse av for "har sett tasmansk djevel" på listen over ting jeg må gjøre i løpet av livet. Snuskesøte var de ... (Men flodhestene sov og det eneste anstendige spisestedet i Zoo var stengt fordi elefanthuset skulle åpnes og Liberace ... nei, unnskyld, prins Henrik, kom på besøk.)

Ellers var Tivoli som alltid strålende, med den akkurat rette blandingen av tackiness og stil. Min frykt var stor da det gikk opp for oss at de hadde hippet opp Færgekroen. Men såvel service som mat var udmerket.

Rundetårn var rundt, Strøget var overfylt, gatene rundt var langt tommere og som alltid langt hyggeligere, lærerne streiket, Søstrene Grene bød på en masse juggel til nesten ingen penger, ølet var godt og servicen var, som den ofte er i Kongens stad, så som så.

Og selvsagt var Glyptoteket glypt, eller noe i den retning. Eldstemann syntes det var skummelt med mumier, for de kommer løpende etter en. Det har han sett på Scooby Doo.

Yngstemann var veldig, veldig skuffet over at de ikke var mummitroll ...

Og deres far var strålende fornøyd med at Glyptoteket hadde lånt inn fem bittesmå landskapsbilder av Constable. Kafeen var, som den alltid er, Københavns hyggeligste.

Av reiselektyre hadde jeg med meg annet bind om Blekingegadebanden, som jeg knapt fikk åpnet, og Tor Åge Bringsværd, Roger Pihl og Eilert Sundts kartzoologiske turistguide Det dyriske København. Den er fascinerende fjollete og strengt tatt et eneste langt malapropos. Men morsom.

Ordspillene er på mitt nivå. De går gatelangs rundt konturen av en andunge (en grim sådan) opptegnet i bygatene. Hvilket de omtaler som en kon-tur ...

Med et ferskt besøk i byen i bakhodet, er allikevel det morsomste betraktningen rundt dansker og språk, eller "... hvordan skandinaver så sørgelig ofte splittes av troen på et felles skandinavisk språk," som de formulerer det. De gjengir følgende samtale med en bardame:

"Davs og væ-bæ", sier hun og vi nikker vennlig tilbake.

"Vi har hørt at her kan man få ølet rett fra elefantens snabel", sier vi forventingsfullt.

"Jo, men så har det da også vært et usedvanlig smukt og skønt forårsvær den siste uge, sier hun kanskje, men akkurat det er vi faktisk alvorlig usikre på.

Dodofruen på sin side, mente det skjedde sjeldnere enn før at kelnere og denslags automatisk slo over på engelsk når vi tiltalte dem på norsk. Hun har rett, men jeg tror muligens det skyldtes at hun på sin side snakket veeeeeeeeelidig langsomt og veeeeeeeeeldig tyyyyyyydelig.