– Ro deg ned, sier den andre damen.
– Jeg forsøker bare å forklare problemet, sier jeg.
– Det er ingen grunn til å heve stemmen, sier damen.
– Det virker slik, det virker ikke som det jeg sier blir hørt.
– Det hjelper ikke å heve stemmen.
– Nei vel, da tar vi det en gang til, litt lavere, sier jeg og forklarer, nok en gang, problemet.
Det hele begynte på Grünerløkken apotek, ti minutter over ni samme dag, hvor mannen bak disken finner ut at resepten min gikk ut i går. Og siden dette er et av Oslos virkelig stalinistapoteker, betyr det at jeg ikke får astmamedisinene mine. Siden jeg ikke har mer enn til i dag, får jeg en smule panikk og ringer fastlegen min. Alt går bra, jeg kan komme innom etter tolv og hente en resept.
Men etter tolv viser det seg at de ikke har registrert samtalen med meg, ikke har gitt legen min beskjed, ikke har noen resept til meg og at legen min er gått. Så da kan jeg ha det så godt, fastslår den lille, asiatisk utseende piken i ekspedisjonen.
Det er da vi starter vår lille runddans, der jeg forteller historien over og understreker at dette er medisiner jeg er avhengig av, mens hun forklarer meg at jeg ikke bare kan forvente å få en resept sånn på dagen, jeg får komme tilbake over helgen. Hvorpå jeg begynner forfra. Og det samme gjør hun.
Et sted rundt runde fem er det dame nummer to dukker opp, myndig gir meg beskjed om at det ikke er noen grunn til å heve stemmen, får høre historien og umiddelbart ordner opp. Ti minutter senere har jeg resepten min, sier "god helg" og tusler avsted.
Utover et generelt behov for å lufte litt sutring, har denne lille historien to former for moral. Den ene er at jeg må se til å skifte fastlege. Det er på tide. Min nåværende er blitt stadig verre. Fra det effektive og profesjonelle legesenteret jeg i sin tid valgte, er de blitt som historien over illustrerer.
Da jeg virkelig var syk for et par år siden, kunne jeg få time om en uke. To dager etter sendte legevakten meg rett til sengs. Hos dem. På isolat.
Den andre moralen er at dame nummer to tok feil. Det
var nødvendig å heve stemmen. Det var det som gjorde at hun kom og ordnet opp. Jeg kunne vært snill gutt og gått derfra til en helg uten viktige medisiner. Eller jeg kunne heve stemmen og på den måten skjære gjennom den kafkaeske samtalen. Og få medisiner jeg faktisk trenger.
Det er en nyttig lærdom: Når byråkratiet vender sin egen udugelighet og sitt regelrytteri mot deg, er det klokeste å gjøre seg til et stort nok problem til at det er enklere for dem å ordne opp enn å la deg fortsette. Men særlig hyggelig er det ikke.
Menn og kvinner har ulike kaffevaner, fastslår Vårt land, under overskriften Menn drikker svart, kvinner cappuccino.
