Den høystærede hr. Armagnac donerte meg til min siste fødselsdag et abonnement på det udmerkede litterære tidsskrift Granta. (Fortsett gjerne med det.) Blant mange perler i siste nummer, falt jeg særlig for Tim Lotts artikkel The Judgement of Lut, om drapet på hans litterære agent Rod Hall.
Den homofile Hall var nylig blitt alene, etter et flere tiårlangt forhold, og hadde gitt seg en svært frivol tilværelse i vold. Det viste seg ikke å være så lurt. Han ble funnet opphengt over badekaret sitt – i full SM-mundur – og slaktet. Av alle steder i et badeværelse i et konvertert klokketårn.
Hall ble myrdet av en ung elsker, en muslimsk mann ved navn Usman Durrani, som fremstår som både stakkarslig, ekstremt dysfunksjonell og særdeles usympatisk. I et interessant intervju med Lott, på nettsidene til Granta, gir han lar beskjed om hva han mener om Durani:
– I don’t give a fuck about him. I don’t want him to die but I hope he serves his time in prison and I hope he learns from what he’s done; he cut to pieces a wonderful man. No, I feel no responsibility or sympathy for Usman Durrani at all.
Artikkelen er en fascinerende meditasjon over volden vesen og hvordan en voldshandling har konsekvenser langt ut over selve handlingen. Den er på ingen måte optimistisk. Det kan ikke være noen lykkelig slutt i en slik ulykkelig historie, bare sorg, smerte og en lengsel etter glemsel. Artikkelen slutter slik:
As the service concluded, I was aware that I felt nothing. I felt nothing at all. I just felt empty. I was almost the first one to leave the church. I couldn’t fucking wait to get out of there and forget about death and its fearful implacability. As I stepped out on to the street, all I wanted to do was look away from the part of me that was seduced by the tower; that in my most hidden self ached for it.
I think Rod knew that feeling, that longing for nothing, for non-feeling, for death itself. I think Rod, in those final moments in the tower, found out all that there was to know about seduction and of fairy tales and of gods.
Artikkelen kan vanskelig anbefales sterkt nok. Den er lang, men den er i høyeste grad verdt innsatsen.
In Search of Zabihollah Mansouri.
for 6 timer siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar