Bill. mrk. "Litt for litterær"

Hr. Armagnac fikk æren for forrige post (vel fortjent) og han har også æren for denne, som fra neste avsnitt av kun består av sitater fra personals-spalten til London Review of Books. I sannhet en, eh, veldig litterær gjeng. (Og det blir snart klart hvorfor den er illustrert med en utstoppet frosk.).

At first glance you may consider me a true modernist in the von Webern sense, but – like him – deep down I’m very much a romantic. As my collection of taxidermied amphibians will testify. Man, 60.
box no. 10/06

Don’t look back in anger, try condescension instead. Look sideways with schadenfreude and upward in revulsion. Serial divorcee (F, 53) has you in her sights next with a raft of sarcastic barbs and derisive statements, but a photo sent to box no. 09/02 along with a list of trite achievements that I’ll remain aloof and casually disdainful about should make the whole process slightly less painful by confronting the inevitable head on.
box no. 09/02

Think of every sexual partner you’ve ever had. I’m nothing like them. Unless you’ve ever slept with a German bulimic cellist called Elsa. Elsa: German bulimic cellist, (F, 37).
box no. 10/09

I’m still Jenny from the block. Which is odd because yesterday I was Keith from the allotment. Keith from the allotment, 49. You can call me Jenny.
box no. 08/04

Is there a charming man out there – warm, spontaneous, knowing? If so, could you reply to all the men currently appearing in this column and give them a few pointers? Attractive, educated woman, 46, fed up of having to fake emergency phone calls to avoid pre-dessert ramblings about your sister’s new conservatory and how much respect you have for Enya. You know who you are.
box no. 10/07

Historien om et drap

Den høystærede hr. Armagnac donerte meg til min siste fødselsdag et abonnement på det udmerkede litterære tidsskrift Granta. (Fortsett gjerne med det.) Blant mange perler i siste nummer, falt jeg særlig for Tim Lotts artikkel The Judgement of Lut, om drapet på hans litterære agent Rod Hall.

Den homofile Hall var nylig blitt alene, etter et flere tiårlangt forhold, og hadde gitt seg en svært frivol tilværelse i vold. Det viste seg ikke å være så lurt. Han ble funnet opphengt over badekaret sitt – i full SM-mundur – og slaktet. Av alle steder i et badeværelse i et konvertert klokketårn.

Hall ble myrdet av en ung elsker, en muslimsk mann ved navn Usman Durrani, som fremstår som både stakkarslig, ekstremt dysfunksjonell og særdeles usympatisk. I et interessant intervju med Lott, på nettsidene til Granta, gir han lar beskjed om hva han mener om Durani:

– I don’t give a fuck about him. I don’t want him to die but I hope he serves his time in prison and I hope he learns from what he’s done; he cut to pieces a wonderful man. No, I feel no responsibility or sympathy for Usman Durrani at all.

Artikkelen er en fascinerende meditasjon over volden vesen og hvordan en voldshandling har konsekvenser langt ut over selve handlingen. Den er på ingen måte optimistisk. Det kan ikke være noen lykkelig slutt i en slik ulykkelig historie, bare sorg, smerte og en lengsel etter glemsel. Artikkelen slutter slik:

As the service concluded, I was aware that I felt nothing. I felt nothing at all. I just felt empty. I was almost the first one to leave the church. I couldn’t fucking wait to get out of there and forget about death and its fearful implacability. As I stepped out on to the street, all I wanted to do was look away from the part of me that was seduced by the tower; that in my most hidden self ached for it.

I think Rod knew that feeling, that longing for nothing, for non-feeling, for death itself. I think Rod, in those final moments in the tower, found out all that there was to know about seduction and of fairy tales and of gods.

Artikkelen kan vanskelig anbefales sterkt nok. Den er lang, men den er i høyeste grad verdt innsatsen.

Glitrende overskrift

Noen overskrifter kan man ikke unngå å falle for, som den under. Rett nok har selve saken en litt mer sober tittel, men på forsiden presenterer Dagbladet saken som Agent-kone var med på Mosleys nazisex-orgie. Glitrende.

Mens vi venter

Og mens man teller ned til den norske premieren på Prins Caspian, kan man for eksempel lese Slates omtale av filmen.

Det later ikke til å være noen grunn til ikke å glede seg. Hvis man ikke tilfeldigvis er Philipp Pullman, selvsagt ...

I jazzhimmelen

Jeg må ærlig innrømme at jeg trodde mine jazzdager var omme, etter noen år på hornet (andres vel og merke) på midten av forrige tiår. Jeg (eller kanskje heller fruen) har tidvis plukket frem Chet Baker, Billie Holliday eller Julie London (vel, det siste har bare jeg gjort), men i det store og hele er det blitt lite jazz.

For noen måneder siden lot jeg meg derimot lokke (via en gal mullah borte i Den trivelige lille byen blant alle fjellene) til et eMusic-abonnement. Hvilket raskt ble utvidet til en av deres varianter for oss-som-aldri-får-nok: Hundre låter i måneden for 25 dollar.

Og for vel en uke siden gikk det plutselig opp for meg at de har enorme mengder jazz. Og en fast, om enn usynlig hånd styrte meg ubønnhørlig i den retning. Jeg begynte med Vince Guaraldis første plate med musikk til Knøttene: A Boy Named Charlie Brown. En plate jeg lenge har ønsket meg, i og med at mine egne knøtt ser gamle Knøttene-episoder igjen og igjen og musikken til serien er litt bedre enn Sabeltann-sangen.

Siden har Stan Getz, Bill Evans, Dave Brubeck og mannen på bildet, John Coltrane, funnet veien til harddisken min. Jeg har akkurat lastet ned to av åtte CDer i Coltrane-boksen Fearless Leader, med musikk fra hans år på Prestige, i overgangen mellom 50- og 60-tall. Og jeg forsøker fortvilet å overbevise meg selv om at et tohundre-låter-i-måneden-abonnement er å overdrive.

Men herre for en saksofonist Coltrane var. Særlig før han fant ut at han ville sprenge lydmuren. Og en låt er en låt på eMusic, uavhengig av om den varer i to eller atten minutter. Coltrane var tidvis laaaaaang.

Og skulle noen av dere la dere friste til et abonnement dere også, så gi meg gjerne et hint. Jeg får femti låter for hver person jeg verver. Det er seks Coltrane-plater til ...

Må. Ha. Mer. Meeeeeeeeeeeeer.

Redaktører og arabere

Ærede lesere av denne ærverdige blog: Min nære venn Deerstalker har gjort meg den ære å invitere meg til å bli medskribent på disse sider. Ettersom Drontens Fremme siden starten har vært gjenstand for min udelte beundring, er det en stor glede å takke ja.

Og hva er vel bedre enn å starte med å anbefale denne lille saken, som påpeker det opplagte poeng at hobbitter selvsagt er arabere. Det vil nok glede en viss søviking.