fredag 29. februar 2008

Kråkerøytalen, 60 år etterpå

«Det tsjekkoslovakiske folket står for oss som et frihetselskende folk, som tappert har kjempet mot overfallsmenn og undertrykkere av alle slag. Vi har følt oss i et merkelig slektskapsforhold til dette folket, sympatisert med det og høyaktet det. Derfor gjør det oss så inderlig ondt å være vitne til det som nå skjer. Kommunistene er vel de eneste som gleder seg. De sier at det er folkeviljen og folket som nå har seiret. Vi andre har vanskelig for å forstå at det da skulle være nødvendig å sette helt utenfor det parlamentet som det tsjekkiske folket selv har valgt. Og vi har vanskelig for å forstå at kommunistene ikke skulle kunne avvente resultatet av de valgene som skulle ha funnet sted om et par måneder. Under disse omstendigheter må man ha oss tilgitt at vi ikke finner mer enn én naturlig forklaring, nemlig den at kommunistene ikke våget å legge avgjørelsen hos folket i frie valg.

Hendingene i Tsjekkoslovakia har hos de fleste nordmenn ikke bare vakt sorg og harme – men også angst og uhyggestemning. Problemet for Norge er, så vidt jeg kan se, i første rekke et innenrikspolitisk problem. Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.

Vi må ikke skape noen hetsstemning mot dem. Vi skal ikke bekjempe dem med de samme metodene som deres tsjekkiske partifeller bekjemper sine politiske motstandere. De norske kommunister vil fortsatt kunne nyte godt av alle demokratiske rettigheter. De vil kunne tale og skrive fritt. Ingen aksjonskomiteer fra andre partier vil foreta utrenskninger i deres redaksjoner, eller blant deres tillitsmenn. Deres representanter i Stortinget og kommunestyrer vil kunne fortsette sitt arbeid der, inntil velgerne i frie valg erstatter dem med andre. Og de vil kunne fortsette sitt arbeid for å vinne posisjoner i fagorganisasjonen og nytte sin innflytelse der til å lage aksjoner som skaper forstyrrelser i hele vår samfunnsøkonomi.

Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.

Vi skal prøve å overbevise de mange som under krigen i god tro gikk med dem, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene – selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse. De eneste som kan gi bevis for at denne strenge dom er uriktig, er de norske kommunistene selv. De kan gjøre det ved klart å ta avstand fra den framgangsmåten deres tsjekkiske partifeller har nyttet, og ved åpent å bryte med de internasjonale kommunistorganisasjoner. Men det gjør Peder Furubotns parti aldri. De medlemmer av kommunistpartiet som ønsker å sette Norge foran andre land, og friheten og demokratiet foran andre idealer, må derfor bryte med kommunistpartiet. Fordi jeg tror at problemet for tiden er et innenrikspolitisk problem, synes jeg en har rett til å si at det foreløpig ikke er noen fare for Norge. Det sier jeg i tillit til at det frie norske folket selv sørger for å redusere kommunistpartiet til den beskjedne sekt det var før krigen. Og med det er faren for tsjekkoslovakiske tilstander i Norge redusert tilsvarende. Vi skal se alvoret i situasjonen åpent i øynene, men heller ikke her er det grunn til å male bildet for svart.

I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.»

I sin helhet bøffet fra Wikipedia.

2 kommentarer:

Mad Mullah Hastur sa...

Eg vart spurd tidlegare i dag om eg ville seie noko om talen i bloggen min. Så langt har eg då ikkje komen, og eg tvilar på at eg gjer det. Mykje på plakaten. Men punktvis lar den jo seg kommentere:

Heilt rett - Sovjet, Komintern, Kominform. Kjeltringar som dreiv med kjeltringaktivitetar. Og kretsar i NKP med dei.

Talen - Heilt grei, men konsekvensane var ein forsuring av det norske demokratiet. Jfr. overvaking av venstresida, samt arbeidsnekt og anna. Stemninga vart kald og dunkel, ikkje berre i samfunnet generelt men òg innad i DNA.

Furubotn - Gerhardsen vert blenda av sine tidlegare strider med Furubotn i DNA som førte til splitting og oppretting av NKP. Det kan tyde på at han såg på dette som personleg, sidan han henvis til NKP som Furebotn sitt parti. Hans utsegn om mannen og hans eigarskap til partiet viste seg å vere fullstendig feile. Ikkje berre vart Furebotn ekskludert frå partiet, men det var faktisk òg over det som er det viktigste spørsmålet her: Forholdet til Sovjet og Stalinismen. Furubotn var ein motstandshelt og ein ærleg og redleg mann som tok eit oppgjer med Stalinismen i NKP og fekk svi for det året etterpå.

Hm. Er vel nesten eit heilt innlegg det der. Kanskje eg skal gjere noko med det seinare.

Anonym sa...

I alle kriger, også kalde, hender det nok at sympatiske skikkelser havner på den tapende siden, også en tapende side som historisk sett viser seg å ha tatt feil. Likeså hender det at mindre sympatiske skikkelser eller mindre sympatiske strømninger preger den vinnende siden.

Selv har jeg flere eldre slektninger som hadde vanskelig for å trekke for gardinene mot venstre, og deres engasjement var nok ærlig. Dermed ikke sagt at ingen på norsk venstreside i etterkrigstiden kunne ha skjulte rom og doble bunner (husker da "Jeg vil se mappa mi" var et yndet t-skjortemotiv -- da sa endel konservative venner spontant da en kjent RV-er kom på skjermen med en slik: "Vi vil også gjerne se mappa di".)

Ellers, apropos Furubotn, er det ikke ennå delte meninger blant historikerne om hvor mye anti-stalinist han var da han tapte kampen om NKP? Det er vel ennå de som mener at de var snakk om fløy- og personlighetskonflikt. At han siden ble stemplet (av NKP-erne) og hyllet (av endel andre) som en norsk Tito mener de da kom inn i ettertid.

 
Site Meter