Høstløv

John Everett Millais' maleri Autumn Leaves er muligens Deerstalkers favoritt blant hans bilder og et av de mest fantastiske høstbilder noensinne malt. Det ble tili 1855-1856 og henger i Manchesters imponerende kunstmuseum (hvis de ikke har stuet det bort på et lager).

Maleriet spiller på motsetningen mellom de unge pikenes skjønnhet og høstløvets påminnelse om at alt ungt og vakkert blir gammelt og dør. (Hvis det da ikke dør før den tid ...)

Bildet er visstnok inspirert av et besøk hos Tennyson i 1854 og av Tennysons dikt The Princess, hvorfra følgende linjer er hentet :

Tears, idle tears, I know not what they mean.
Tears from the depth of some divine despair
Rise in the heart, and gather to the eyes,
In looking on the happy Autumn-fields,
And thinking on the days that are no more.

Én ting slår dog Deerstalker hver gang han ser det, også den gang han så originalen: Hva er det med den venstre hånden til den eldste av pikene, den som ser ut som en demonklo?

Høst

Så er den da altså endelig her, høsten. Sommeren, med sine varme, tørre gleder er passert (et ganske annet sted) og den beste av årstider er i ferd med å trykke oss inn i sin avkjølende favn. (Våtere kan den neppe bli.) Da er tiden inne for litt poesi, nærmere bestemt en leksjon i de flyktige gleders forbannelse, ved en mann som burde vite hva han snakket om, John Keats.

In Drear-nighted December
In drear-nighted December,
Too happy, happy tree,
Thy branches ne'er remember
Their green felicity:
The north cannot undo them
With a sleety whistle through them;
Nor frozen thawings glue them
From budding at the prime.

In drear-nighted December,
Too happy, happy brook,
Thy bubblings ne'er remember
Apollo's summer look;
But with a sweet forgetting,
They stay their crystal fretting,
Never, never petting
About the frozen time.

Ah! would 'twere so with many
A gentle girl and boy!
But were there ever any
Writhed not at passed joy?
The feel of not to feel it,
When there is none to heal it
Nor numbed sense to steel it,
Was never said in rhyme.