Ikke fordi det er dystert, ikke fordi det er særskilt dypsindig. Ganske enkelt fordi det er vakkert. Og fordi det alltid er vederkvegende å vende tilbake til Wessex' natur i selskap med Thomas Hardy. Diktet er fra samlingen Time's Laughingstocks fra 1909.
The Roman Road
The Roman Road runs straight and bare
As the pale parting-line in hair
Across the heath. And thoughtful men
Contrast its days of Now and Then,
And delve, and measure, and compare;
Visioning on the vacant air
Helmeted legionnaires, who proudly rear
The Eagle, as they pace again
The Roman Road.
But no tall brass-helmeted legionnaire
Haunts it for me. Uprises there
A mother's form upon my ken,
Guiding my infant steps, as when
We walked that ancient thoroughfare,
The Roman Road.
New light on the Maryamiyya, and especially on Nasr
for 13 timer siden
1 kommentar:
Var det Chesterton eller Belloc som skrev om en mer forfyllet utgave av engelske veier? Gidder ikke å sjekke, for dette er egentlig bare en test av Drontens kommentarfunksjon.
Legg inn en kommentar